Paal Berg ca. 1920 Foto: Johannes Holmsen / Oslo Museum.
Paal Olav Berg (født 12. januar 1873 i Hammerfest, død 24. mai 1968) var jurist og politiker ( Venstre). Han var blant sin generasjons fremste jurister, var statsråd to ganger, mangeårig høyesterettsjustitiarius, og var Hjemmefrontens leder under siste del av andre verdenskrig. Berg var virksom helt til han var i 80-årene, hans siste oppdrag var som Norges første medlem av menneskerettskommisjonen i Strasbourg i siste halvdel av 1950-tallet. Paal Berg var sønn av tollkasserer Marius Ørbek Berg (1829–1904) og Annette Karoline Rotnes (1838–91), som begge kom fra Nes i Akershus. Les mer …
Faksimile fra Aftenposten 25. mai 1968: Utsnitt av omtale av avdukningen av byste av Schjelderup ved Christiania Spigerverk, som han ledet i en årrekke.
Gunnar Schjelderup (født 5. april 1895 i Kristiania, død 6. mars 1972) var ingeniør og industrileder. Han ble direktør for familiebedriften Christiania Spigerverk i 1926, en stilling han hadde helt til 1961. Under krigen drev han motstandsarbeid, og ble fengslet og torturert.
Schjelderup vokste opp i Kristiania, der hans far og farfar hadde vært med å bygge opp Christiania Spigerverk fra eiersiden. I 1913 tok han examen artium på Aars og Voss skole, og i 1917 var han ferdig diplomingeniør fra Technische Hochschule Dresden.
Etter endt studium var han en periode kjemiker ved Kristiansand Nikkelraffineringsverk og Evje Nikkelverk, og han var med på Sam Eydes British-American Nickel Corporation 1919-20, før han kom med i Spigerverkets drift i desember 1921.
Mellom 1926 og 1961 var han administrerende direktør for Spigerverket. Han satt deretter i styret til 1967.
Under krigen var Schjelderup, i likhet med broren Ferdinand, involvert i motstandsarbeid. Han samlet inn store summer til fangers familier og til illegale formål, og var kontaktmann for Oslo-gruppen av Kompani Linge. Han ble arrestert, torturert, og fikk senskader. Les mer …
Snublesteiner er minnesmerker som er lagt ned i fortauet utenfor eller nær bygninger hvor jøder eller andre ofre for nazismens utrydningspolitikk bodde eller arbeidet under andre verdenskrig. De er utforma som messingplater på ti ganger ti centimeter, som støpes ned i fortauet. Prosjektet ble starta av den tyske kunstneren Gunter Demnig i 1993, og har spredd seg til en rekke land. I Norge ble de første steinene lagt ned i 2010.
Det finnes pr. 2019 606 snublesteiner i Norge, fordelt mellom Oslo, Bærum, Hønefoss, Hurum, Tønsberg, Larvik, Skien, Bergen, Trondheim, Narvik, Harstad og Tromsø og flere andre kommuner. På verdensbasis er det lagt ned over 30 000 slike minnesmerker.
Jødisk Museum i Oslo har hovedansvaret for nedlegging av steiner i Norge. Det har også blitt lagt ned noen få snublesteiner for ikke-jødiske ofre for nazismen; steinen til minne om Tormod Nygaard i Oslo var den første av disse. Det internasjonale snublesteinprosjektet er definert slik at alle ofre for nazismen kan få en snublestein. Det kan også brukes for personer som overlevde, men som var ofre for konsentrasjonsleirenes grusomheter. Et norsk eksempel på dette er Herman Sachnowitz, der det står på steinen at han overlevde fangenskapet. Les mer …
Villa Grande i 2008. Foto: Espen Solberg Villa Grande, Huk aveny 56, er en eiendom med standsmessig villa med 82 værelser og brutto gulvareal på omkring 3420 kvadratmeter i nordisk romantisk stil på Bygdøy i Oslo. Den er særlig kjent for å ha vært førerbolig for Vidkun Quisling under andre verdenskrig, da under navnet Gimle.
Eiendommen var opprinnelig større. Rundt 1860 sto det to villaer der, Grande og Ruytli. Sam Eyde fikk i stedet reist dagens hovedbygning, med Chr. Morgenstierne og Arne Eide som arkitekter. Byggeprosjektet ble fullført i 1918 med Jens Zetlitz Monrad Kielland som arkitekt etter at skipsreder Henrik Østervold hadde fått fradelt Grande-eiendommen i 1917. I 1921 sto huset ferdig, og Aker kommune kjøpte det året eiendommen sammen med Huk. Det ble vurdert å bruke den som folkeskole, men bygningen var lite egnet for det, og man bygde i stedet skole på Bygdøy kongsgårds grunn. Skipsreder Wilhelm Wilhelmsen kjøpte eiendommen i 1926, men ga den allerede i 1928 til staten. Planen var da å innrede bygningen for Meteorologisk institutt, men man ble aldri ferdig med ombyggingen. Les mer …
|