 Johan Falkberget i arbeidspositur. Foto: Rasmus Berg (1932) Johan Petter Falkberget (født 30. september 1879 i Rugldalen ved Røros, død 5. april 1967 samme sted) var forfatter og journalist. Han kom fra en bergverksslekt og hadde selv jobba i gruvene som ung mann, noe som gjenspeiles i hans forfatterskap. Han var også en periode politisk aktiv på venstresida.
Han vokste opp med en far som jobba ved Røros Kobberverk, på det lille bruket Falkberget i Rugldalen. Det var morfaren John O. Jamt som hadde rydda bruket ved Ruglsjøen, omkring halvannen mil fra Røros. Faren flytta til Røros fra Østerdalen – han var født i Tolga prestegjeld – og ble gift med Gunhild Jamt. Han var både gårdbruker og bergmann, og var også interessert i litteratur og sosiale spørsmål. Dette var interesser han overførte til sin sønn.
Det fortelles at navnet Falkberget tok han som ung mann fra en fjellknaus ved Ratvolden som var forma som et fuglehode. Les mer …
Flyktningene fra Ungarn som kom til Norge på 1950-tallet, har en helt spesiell historie. Den sovjetiske invasjonen i Ungarn og den massive undertrykkingen førte til at tusenvis flyktet fra landet. Minst 180 000 flyktet over grensen til Østerrike fram til våren 1958, de fleste i november og desember 1956. Presset på Østerrike var enormt, og det vokste opp mange store flyktningeleirer. Til slutt måtte Østerrike stenge grensene, og flyktningemassen vendte mot Jugoslavia. Totalt flyktet omlag 200 000 ungarere fra fedrelandet som følge av den sovjetiske invasjonen. Ungarerne som kom til Norge, var arbeidsdyktige personer med kvalifikasjoner det norske arbeidsmarkedet trengte. Det norske uttaksstyret valgte bevisst faglærte ungarere. Mange kvinner hadde bakgrunn i tekstilindustri, mens mennene var jern- og metallarbeidere eller mekanikere. Les mer …
Innvandring til Oslo på 1970-tallet er en kompleks historie. Oslo har alltid vært et sted som har tiltrukket seg mennesker fra alle kanter av landet. Her er mulighetene for arbeid og utdanning store, så det har vært naturlig å dra inn til hovedstaden for kortere eller lengre perioder. Mange innflyttere ble værende i byen, og begrepet «Oslo-folk» omfatter minst like mange mennesker med røtter andre steder i landet som det omfatter folk som er født og oppvokst i Oslo. Mot slutten av 1960-åra startet det vi kan kalle « den nye innvandringen» til Oslo. Den kan kalles ny først og fremst fordi denne innvandringen omfattet folk fra andre land enn tidligere. I Norge ble ord som fremmedarbeidere, arbeidsinnvandrere og gjestearbeidere ble brukt om de som kom til landet på 1970-tallet. Med «den nye innvandringen» kom utlendinger fra ikke-vestlige land som kom til Oslo først og fremst for å arbeide. I Oslo var behovet for arbeidskraft stort på slutten av 60-tallet og utover i 70-åra. Det var åpne grenser, og det bød seg mange muligheter for de som var villige til å jobbe. Det var ingen organisert rekruttering av utenlandsk arbeidskraft til Norge, men de fleste europeiske land opplevde en økt innvandring på denne tiden. Les mer …
 Utsikt fra Linderudsletta 15a. er et strøk i bydel Bjerke, nordøst i Oslo. Området grenser i nord til Lillomarka, i vest til Linderud, i sør til Alna, i øst til Bredtvet og Kalbakken. Området ligger på en del av det som var gården Linderud, krongods fra middelalderen. Strøket har navn etter gården Veitvet, en gård som omkring 1700 ble bortbygsla til Linderud.Det som i manns minne er husket som Veitvet gård er Veitvetplassen, nord for krysset Sletteløkka/Rødtvetveien. Dette var opprinnelig en husmannsplass under Veitvet, senere Linderud gård. To på folkemunne kjente personer som bodde her i begynnelsen av 1900-tallet var Emma Veitvet (Olsen) og Ole Veitvet (Hafsten). Ved siden av å drive jordbruk på Veitvet var de gårdsarbeidere på Linderud. Da Ole Hafsten og kona Kaia drev Veitvet, var det 5-6 melkekyr, et par griser og høner på Veitvet og cirka 10-15 dekar dyrkbar jord. I 1933 bygslet familien Schanche Veitvetplassen av Linderud og begynte gartneri her. Etter krigen kjøpte Schanche eiendommen av familien Mathiesen på Linderud. Veitvetplassen står oppført på Byantikvarens liste som bevaringsverdig. Les mer …
 Spinneriet i 1920 Foto: Ukjent ved Christiania ble etablert av Knud Graah i 1846. Fabrikken beskjeftiget da mellom 70 og 80 arbeidere. I 1872 ble driften utvidet med et veveri. Bedriften vokste stadig, og hadde i 1918 400 arbeidere ansatt. I 1919 ble firmaet delt i to - ett veveri og ett spinneri. Veveriet tok da navnet A/S Knud Graah & Co, mens spinneriet ble hetende A/S Vøien Bomuldsspinnerie. Bomullsspinneriet ble imidlertid lagt ned bare noen få år senere, i 1923. Veveriet gikk godt noen år til, og gjennomgikk i denne perioden omfattende modernisering.
I 1946 gikk Knud Graah & Co i TEFAS (Tekstilforedling A/S) sammen med Hjula og Nydalen. Produksjonen opphørte samme år som TEFAS gikk konkurs, i 1955. Les mer …
 «Oksefontenen» 2003. Foto: Siri Tidemann-Andersen er en del av strøket Torshov i Oslo som ble oppført for Kristiania kommune rundt 1920. Kommunen kjøpte i 1916 en del av gården Torshov. Mange mente at arbeidere skulle bo i hagebyer inspirert av engelske forbilder. Erfaringene fra Ullevål hageby viste at disse boligene ble for dyre for arbeiderklassen. Kommunen satset isteden på leiegårder i åpne beplantede kvartaler. De første gårdene hadde 2 ½ etasje med mansardtak og vindusarker. Senere måtte utnyttelsen av tomtearealet økes: gårdene ble høyere, de ble bygget i lukkede kvartaler rundt store grønne gårdsrom ment for lek og sosialt samvær. Torshovbyen ble oppført for Kristiania kommune 1917-1925. Med 1762 leiligheter og en storslått byplan med barokke forbilder, var Torshovbyen det største og fineste komplekset med leiegårder for arbeiderklassen som kommunen bygget. De fleste leilighetene hadde to rom og kjøkken, noe som var romslig i en tid da arbeiderfamilier flest måtte ta til takke med ett rom. Mange familier kom fra falleferdige gårder i Vika og følte Torshov som et himmelrike. Leilighetene var gjennomlyste, hadde kjøkken og vannklosett og noen til og med gassfyrte bad. Leilighetene på Torshov skulle nå bli normgivende for boligstandarden. Les mer … | 
