Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnadVi nærmer oss slutten av året, og månedens dugnad for november og desember handler om høytider og merkedager, noe vi har mange av nå på tampen av året. I forfjor hadde vi dugnad om juletradisjoner på omtrent denne tida, og vi vil fortsatt gjerne ha flere artikler om julefeiring og juletradisjoner, slik som julemat, småkaker, julesanger og julepynt. Vi ønsker oss også stoff om andre høytider som faller innenfor årets siste måneder, slik som sukkot og ḥanukka i jødedommen, divali i hinduismen og sikhismen og kwanzaa i afroamerikansk kultur. Eller hva med allehelgensfeiring i alle sine mangfoldige former, fra halloween til día de los muertos? Kanskje noen feirer Mortensmesse den 11. november med gås på tallerkenen, eller takksigelsesdagen (Thanksgiving) den 27. november med kalkun? Ikke minst har vi andre, sekulære merkedager, slik som den internasjonale mannsdagen den 19. november, eller Finlands nasjonaldag den 6. desember. Trenger du inspirasjon, kan du bare ta en titt på våre oversikter over merkedager i november og desember.
Smakebiter fra artikleneGunnar Qvenild (født 30. januar 1906 i Trondheim, død 23. april 2007 i Djursholm utenfor Stockholm) var en norskfødt næringslivsleder som fra 1938 til sin død bodde og virket i Stockholmsområdet. Han var sentral i det norske miljøet i den svenske hovedstaden. I 1938 flyttet familien til Stockholm. Bare to år seinere invaderte Tyskland Norge, og under krigen var Gunnar og Cissy Qvenild svært engasjerte i arbeidet med å hjelpe norske flyktninger som hadde kommet til byen. Broren Arne Qvenild var for øvrig en viktig person i den norske motstandsbevegelsen, som Milorg-sjef i Telemark. Gunnar Qvenild ble i 1949 direktør (vd) i Industrimetoder AB, som han ifølge Håkon-Stein Korshavn «ledde fram till ett starkt företag som gav många kontakter både inom- och utomlands.» Samme år ble familien svenske statsborgere. Etter at Gunnar Qvenild ble pensjonist, ble firmaet overtatt av sønnen Birger Qvenild. Les mer … _kart_1800.jpg) Kartutsnittet fra 1800 viser beliggenheten til husmannsplassen Piisud nordøst i Digeren samt naboplassen Tekstebakken. Forbi Piisud passerer «Wey over Östmarken til Gaarden Hovelsrud i Sverige». Kartverkets historiske arkiv Pissut (gnr. 7/24) er et småbruk i Kongsvinger kommune og var opprinnelig en husmannsplass under storgarden Skinnarbøl i tidligere Vinger kommune. Pissut lyder som et imperativnavn, men er antagelig en forvanskning av et eldre finsk navn, og plassen er også ofte benevnt som et finnetorp. Men Pissut kan også være et hækenavn. I kirkebøkene er skrivemåten Pisud mest brukt. Pisud er forøvrig et vanlig etternavn som sprer seg ut fra India og kommer opp som bulgarsk ved språksøk. Kan det være romani som er opphavet til navnet på denne plassen ved Digeren? Pisud er nevnt første gang i 1720 da det ble døpt et barn herfra. Foreldrene var Asor Amundsen og Eli Torbjørnsdatter fra Ausbøl. De hadde giftet seg 1712, og Inger var nesten 40 år yngre enn Asor. Vi vet om fem barn i familien: Amund, Anders (1718–1738), Kari født 1720, Ole i 1722 og Ragnhild i 1725. De tre siste var født i Pisud. Hvor lenge denne familie var her, vet vi ikke, men Asor døde på Prestegårdseie i 1749. I 1729 hadde «Pige» Kersti Jonsdatter fra Pisud datteren Kari til dåpen i Vinger kirke. Hun var ikke gift, men oppga at barnefaren var en svensk underoffiser, Sven Nilsen, som hadde lovet å ekte henne. Det løftet holdt han, og i mars 1730 ble de trolovet og i desember gift. I januar 1736 hadde Sven Nilsen tre saker på tinget i Vinger, to mot landsherren Lars Arnesen Ausbøl for overfall, først på Nor tre uker før, så på Svensrud under Skinnarbøl i slåttonna sist sommer da Sven Nilsen etterpå gikk ledig i lengre tid. Tredje saken var mot Jørgen Skansgaarden som sist sommer hadde skjelt ut Sven og beskyldt han for tyveri. Les mer … Begrepet kampegutt er tradisjonelt et kallenavn til en mannsperson fra Kampen, av den grunn har også Kampen Janitsjarorkester fått kallenavnet Kampegutta. Det faktum at skøytekongen Knut «Kupper'n» Johannesen kalte seg kampegutt, satte i gang en diskusjon som fortsatt pågår. Han vokste opp i Hertug Skules gate, og i dag er det en gjengs oppfatning at denne ligger på Tøyen. Ikke desto mindre blir begrepet Nedre Kampen titt og ofte brukt om kvartalene mellom Åkebergveien og Kjølberggata, og ikke bare av eiendomsmeglerbransjen. I rodeinndelingen for Gamle Oslo, som det finnes peker til i kildelisten, er alle gatene innenfor triangelet Hagegata, Borggata, Åkebergveien og Kjølberggata tillagt Kampen. Terrenget egnet seg ikke for jordbruk og tidlig bosetning, men funn av stridsøkser, sverd og hodeplagg for strid tidlig på 1800-tallet på løkkeeiendommen Utsikten datert fra perioden 850-950 tyder på at det var bosetninger her i vikingtiden. Dette bekreftes også av et funn av et sverd under bakgårdsarbeider i Trysilgata 7 i 2011. Utover på 1200-tallet var det etablert en gård i området med det topografiske navnet Berg, med tomtegrenser i vest til Tøyengårdene, i nord til Kjølberggårdene (i dag Lille Tøyen) og i øst til Valle. Gården hadde mange partseiere, særlig blant geistlige og bedrestilte borgere, og mye av jorda ble utparsellert til disse for dyrkning av egne jordbruksvarer. Området fikk derfor etter hvert navnet Bergsløkkene. Etter reformasjonen i 1537 ble eiendommen krongods og lagt under ladegården, mens mye av jord var bortforpaktet. Les mer …
Sigurd Bernhard Røisli (født 25. august 1894 på Østre Toten, død 10. mai 1970) dreiv foto- og radioforretning på Lena på Østre Toten. Han virka også som bygdefotograf. I utgangspunktet var fotograferinga en hobby, men etter hvert ble dette en vesentlig del av utkommet hans. Han etterlot seg et sted mellom 10 000 og 15 000 negativer som spenner over en periode på ca. 50 år, fra litt før 1915 til midt på 1960-tallet. I 2010-åra arbeider sønnen Kjell Røisli med å digitalisere samlinga. I dag henger Sigurd Røislis gamle og velbrukte Leica på veggen hjemme hos Kjell. Som årene gikk fikk den noen tekniske defekter, og de siste årene måtte han supplere med nyere utstyr. Det må vel ha vært mot slutten av 1950-tallet at han skaffet seg en Rolleiflex, noe som betydde et skifte i så vel filmformat som teknologi. I mange år var nok Hasselblad den store drømmen, men det var hinsides det som var økonomisk oppnåelig. Men han ga aldri helt opp Leica’n, selv om den fusket både i lukker og filmframtrekk. Les mer …  Peder Lobben fyller 80 år, 10. mai 1938. To år tidligere, i 1936, ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sin virksomhet. Foto: ukjent (Ski bibliotek) Grip (uttale: [gɾi:pʰ] med lang i) er ei gruppe på åttito småøyer, holmer og skjær rundt halvannen mil utafor Kristiansund på Nordmøre. Øyene var fra 1897 til 1964 eget herred, og som kommune en tid blant landets minste. De ble fraflytta i 1970-åra, og er nå et attraktivt turistmål for dagsturer på sommeren. Tilsammen har øyene og holmene et areal på rundt en halv km². Bebyggelsen på øyene er samla på Gripholmen, som er den største av øyene – 40 dekar av totalt 48 for alle øyer og holmer. Unntaket er Grip fyr, som ligger på Bratthårskollen. Da Grip kommune ble innlemma i Kristiansund i 1964, var det bare 104 innbyggere på øyene, som utgjorde landets minste kommune både i areal og befolkning. Etter dette gikk det raskt nedover for øysamfunnet. I 1969 ble losstasjonen nedlagt, og i 1974 flytta de siste fastboende, med unntak av fyrvokteren. Les mer …Hoveddelen av det norske kobberet på 1700-tallet ble hentet ut av berggrunnen i Trøndelag. Fra gruvene ble kobbermalmen fraktet til kobberverk i nærheten. På kobberverkene ble de gjort om til gahrkobber. I gahrkobberet var det meste av avfallsstoffer og andre mineraler blitt skilt ut, skjønt det måtte bearbeides mer for å kunne brukes til å lage produkt som gryter, kobbertråd eller andre varer.
Av kobberverkene som var i drift gjennom 1700-tallet var Røros kobberverk det største. Kobberverkene Kvikne, Selbu og Løkken var også i drift det meste av århundret, samt noen mindre som bare var i drift i kortere perioder. Produksjonen ved Røros utgjorde om lag 80% eller mer av den samlede kobberproduksjonen. De andre utgjorde samlet mellom 10 og 20%. De norske kobberverkenes var, med noen svinginger, jevnt over stigende gjennom mye av 1700-tallet. Toppen var rundt 1770, og etter det sank den jevnt. Nedgangen var ikke skapt av mangel på kobberårer, men fordi det var store vansker med å skaffe nok trevirket som trengtes som brensel til verkenes produksjon av gahrkobber. Dette problemet ble ikke løst før verkene i første halvdel av 1800-tallet tok i bruk nye ovner som brukte mer brenseleffektiv teknologi. Les mer … |
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Lokalhistorie (tidligere Norsk lokalhistorisk institutt) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 85 199 artikler og 234 596 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på Lokalhistorie. 
Ukas artikkelPeparkaker (nynorsk) eller pepperkaker (bokmål; svensk pepparkakor, dansk peberkager) er ein sort tynne, sprøe kaker som får den krydra smaken sin frå ingefær og minst eitt anna krydder, men ikkje alltid pepar. Frå tidlig på 1800-talet har peparkaker særlig vort assosiert med jula i Skandinavia (og i Noreg blir dei gjerne medrekna blant dei sju kakeslaga ein skulle ha til jul), men dei blir etne i andre samanhengar og på andre tider av året òg. Den 9. desember er «pepparkakans dag» i Sverige. Den første dokumenterte bakinga og etinga av peparkaker i Skandinavia fann stad seinhausten 1335, trulig på Båhus festning på den daverande grensa mellom Noreg og Sverige: Reknskapa for råvareinnkjøpa til bryllaupet mellom} kong Magnus VII Eiriksson av Sverige, Noreg og Skåne og Blanca av Namur opplyser tydelig at dei baka peparkaker. Les mer... Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|
.jpg)