Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnadVi nærmer oss slutten av året, og månedens dugnad for november og desember handler om høytider og merkedager, noe vi har mange av nå på tampen av året. I forfjor hadde vi dugnad om juletradisjoner på omtrent denne tida, og vi vil fortsatt gjerne ha flere artikler om julefeiring og juletradisjoner, slik som julemat, småkaker, julesanger og julepynt. Vi ønsker oss også stoff om andre høytider som faller innenfor årets siste måneder, slik som sukkot og ḥanukka i jødedommen, divali i hinduismen og sikhismen og kwanzaa i afroamerikansk kultur. Eller hva med allehelgensfeiring i alle sine mangfoldige former, fra halloween til día de los muertos? Kanskje noen feirer Mortensmesse den 11. november med gås på tallerkenen, eller takksigelsesdagen (Thanksgiving) den 27. november med kalkun? Ikke minst har vi andre, sekulære merkedager, slik som den internasjonale mannsdagen den 19. november, eller Finlands nasjonaldag den 6. desember. Trenger du inspirasjon, kan du bare ta en titt på våre oversikter over merkedager i november og desember.
Smakebiter fra artiklene  Ølbolle fra Telemark, datert 1751 i innskriften. Bollerimet langs kanten sier: «I dag Skienker verten for Penger vil ei vide af nogen chridet men i morgen i løstige drenge skal i Dricke for inte og frit. ANNO 1751». Ukjent kunstner.
Gunnar Lorentz Skotte (fødd 16, august 1919 i Borgund, død 19. januar 2010 i Stranda) var ein sykkelprodusent, handelsskulelærar og rektor frå Sykkylven. Det var Skotte som stod bak etableringa av Sykkylven Sportsforretning i 1937. Hovudaktiviteten til verksemda var dei første åra produksjon av syklar. Alt etter eit par års drift var årsproduksjonen komen opp i om lag 150 syklar. Gunnar Skotte var son til styraren av Sykkylven Handelslag, Edvard Skotte. Mora, Olivia, dreiv Sykkylven Hotell på Aure, og der budde også familien ei tid. I 1933 flytte dei til Fauskebygda der borna i familien fekk meir tumleplass. Det viste seg snart at Gunnar var ein gut med uvanleg tiltak og virkelyst. Alt då han gjekk i folkeskulen, tok han brevkurs i hagedyrking og prøvde ut dei teoretiske kunnskapane på jordlappen dei hadde ved bustaden. Han laga drivbenkar der han dyrka fram blomster og kålplanter. Han dyrka også kål på hyttetomta dei hadde ved Andestadvatnet, og på eit jordstykke han leigde i Kagholen. Les mer …
Sara Oust (fødd i Vingelen i Tolga 15. mars 1778, død same stad 25. oktober 1822) var ein av dei tidlege haugianske lekpredikantane i landet. Ho blir omtala som kanskje den mest kjende og avhaldne av pionerpredikantane. Sara skal etter tradisjonen ha blitt vakt ein gong Hauge sjølv var innom i bygda, men opplysningane om dette er usikre. I alle høve byrja Sara snart å halde oppbyggingsmøte og ha samtalar og bøn rundt omkring i heimane i bygda. Etterkvart drog ho som predikant også til andre bygdelag, til Tynset, Oppdal, Gauldalen og andre stader. I Oppdal lærde ho å kjenne ei anna ung kvinne som også var vakt, Randi Hevle frå Drivdalen. Dei to reiste ein del rundt saman og forkynte. Mellom anna er det fortalt om at dei var i Ålen, der dei hadde heldig innverknad i ein heim der folket hadde skeia ut i religiøst svermeri og fanatisme og endatil alvorleg psykisk sjukdom. Les mer …  Prestegjeld er en eldre administrativ enhet i Den norske kirke, brukt fra 1400-tallet til 2000-åra. Et prestegjeld besto av ett eller flere sokn, og inngikk i et prosti. Prestegjeldene dukket opp litt ut på 1400-tallet. Det var da behov for å tilpasse den kirkelige inndelingen til folketallet og bosetningsmønsteret etter Svartedauden i 1349. Man la ned kirker og sokn, og mange av de sokna som gjensto måtte betjenes felles siden det var prestemangel. Etter hvert som man fikk flere prester, kunne man velge å ha en sokneprest som leder for prestegjeldet, og kapellaner som betjente de enkelte sokn. Dermed oppsto gradvis den ordningen man hadde inntil avskaffelsen av prestegjeldene, hvor prester og andre kirkelig tilsatte var ansatt i prestegjeldene, ikke i soknene. Fra 2004 ble prestegjeldene utfaset. Les mer …Skogbruk i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Skogen var en viktig ressurs for befolkningen i dalen, som i stor grad levde av en kombinasjonsnæring basert på jordbruk og skogbruk. Både tømmer og tjære var skogsprodukter Reisadalen i Nordreisa kommune ble kjent for. Hvordan skogen har blitt drevet, har imidlertid blitt påvirket av en rekke faktorer, hvor retten til å forvalte og bestemme har stått sentralt.
I 1666 overdro kong Fredrik III av Danmark og Norge alt krongods i «Nordlandene» til våpenleverandør Irgens som betaling for krigsgjeld. Dermed havnet det som i dag er Nordland og Troms fylker på private hender, og det skulle gå nøyaktig 200 år før staten på ny kom på banen. Selv med private eiere, hadde befolkningen hatt vidtrekkende skogrettigheter, og det var liten kontroll med uttak av tømmer og trevirke. Les mer …  Isdrift var fra første halvdel av 1800-tallet og helt inn i etterkrigstida en viktig næring og en betydelig eksportvare fra Norge. Iseksporten skapte tusenvis av arbeidsplasser i Kyst-Norge, spesielt i bygdene langs Oslofjorden. Storhetstiden var mellom 1850 og 1914, men de siste skipslastene med norsk naturis ble eksportert så sent som på 1960-tallet. Eksport av naturis er dokumentert på store deler av kysten fra Halden til Farsund, og enkelte steder i Bergen tolldistrikt, da særlig med dampskip fra Luster i årene 1885-1913. Det ble mange steder anlagt isdammer, der man skar ut isblokker til kjøling av matvarer. Dette førte til at det ble lettere å oppbevare lettbedervelige varer som melk og fisk, både hos produsenter og i folks hjem. Les mer … |
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Lokalhistorie (tidligere Norsk lokalhistorisk institutt) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 85 199 artikler og 234 596 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på Lokalhistorie. 
Ukas artikkelPeparkaker (nynorsk) eller pepperkaker (bokmål; svensk pepparkakor, dansk peberkager) er ein sort tynne, sprøe kaker som får den krydra smaken sin frå ingefær og minst eitt anna krydder, men ikkje alltid pepar. Frå tidlig på 1800-talet har peparkaker særlig vort assosiert med jula i Skandinavia (og i Noreg blir dei gjerne medrekna blant dei sju kakeslaga ein skulle ha til jul), men dei blir etne i andre samanhengar og på andre tider av året òg. Den 9. desember er «pepparkakans dag» i Sverige. Den første dokumenterte bakinga og etinga av peparkaker i Skandinavia fann stad seinhausten 1335, trulig på Båhus festning på den daverande grensa mellom Noreg og Sverige: Reknskapa for råvareinnkjøpa til bryllaupet mellom} kong Magnus VII Eiriksson av Sverige, Noreg og Skåne og Blanca av Namur opplyser tydelig at dei baka peparkaker. Les mer... Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|
.jpg)