Klaus Ingebrigtsen Grendstad rundt 1890.
Klaus Ingebrigtsen Grendstad (født 2. februar 1861, død 19. september 1908) bodde i Klæbu. Han ble drept av et vådeskudd.
Klaus Ingebrigtsen Grendstad ble født på Teigtrøa i Klæbu i 1861. Hans foreldre var Randi Olsdtr. Teigtrø (1824-1898) og Ingebrigt Jonsen Engan (1830-1908) fra Flå i Melhus. Klaus hadde søskena Jon f. 1859, Marit f. 1863 og død ugift i Trondheim i 1952, og Oline f. 1867 og død ugift i Trondheim i 1959.
Klaus var «angler» for engelskmenn som kom til Klæbu for å fiske i Nidelva og i innsjøene rundt omkring både i bygda Klæbu og i nabobygdene. Når det ble jaktsesong var han guide for utenlandske jegere. Salg av trevare fra Huitfeldts sagbruk på Hyttfossen førte til at både engelskmenn og andre utlendinger kom med trelastbåtene til Norge for å drive både jakt og fiske. Dette var i sommerseongen og tidlig på høsten, før det ble sesong på sagbruket, enn attåtnæring for enkelte. Således også for Klaus, som likte dette. Han kom fra en slekt med sterke tradisjoner for å høste av naturen. Han var en person som var godt likt av mange, også av kvinnene. Dette førte til at Klaus fikk to kjente barn utenfor ekteskap. Med Johanna Larsdtr. Bjørklimark fikk han sønnen Ingebrigt Ludvig Bjørklimark i 1891. Han utvandret sammen med sin mor, besteforeldre til Amerika i 1892. I 1895 blir han far til datteren Karen Martha Teigås, der mor er Ingeborg Teigås f. 1872. I 1896 gifter Klaus seg med Eli Nilsdtr. Målsjøås (1865-1959). De får barna; Ole f. 1896, Ingebrigt f. 1898, Reidar f. 1900 og Nils f. 1907. Les mer …
Låna på Klæbu bygdemuseum. Foto: Astrid Grendstad Klæbu bygdemuseum er et museum i Klæbu i Trondheim kommune.
Museet ble grunnlagt i 1975, men først i 1978 og 1979 ble eiendommene vi forbinder med museet innkjøpt av daværende Klæbu kommune som eier. I 2011 ble museet drevet av Klæbu historielag, som har avtale om drift og vedlikehold av museet. Dette gjelder også Teigtangen og Bjørklitangen. I løpet av året er en del faste arrangement lagt til museet som St. Hans feiring, friluftslivsgudstjeneste og familiedagen i kulturuka. Om sommeren er det åpent på søndager og det er mulighet for å kjøpe kaffe. Andre som bruker museet er brudepar og konfirmanter til fotografering, skoleklasser og barnehager.
Ole Svaan (1924-90) kjøpte i sin levetid opp gjenstander til bruk for museet. Årlig er det noen som donerer gjenstander til bruk i museet. Les mer …
Hilmar M. Krohg. Etter ein pastell, truleg av J.Juel.
Hilmar Meincke Krohg (fødd i Trondheim 1. januar 1776, død i Bolsøy, nå Molde kommune 13. august 1851) var jurist, amtmann i Finnmarkens amt, Nordre Bergenhus amt og Romsdals amt, stiftamtmann i Trondheim, eidsvollsmann og stortingsrepresentant. Han kom frå ein prominent og velståande offisers- og borgarfamilie. Foreldra var oberst Nicolai Frederik Krohg (1732–1801) og Anna Meincke (1743–1823). Som faren var også tre av Hilmars brør, tre av farbrørne og farfaren alle offiserar. Derimot vart ingen av Hilmar Meincke Krohgs eigne fire søner offiser. «Offisersdynastiet» Krohg var grunnlagt av farfaren, Christian Nilsen Krohg (1693-1752), ein bondegut som vart offiser. Mor til Hilmar kom frå det «flensburgske» storborgarskapet i Trondheim. Far hennar var kjøpmann og verkseigar Hilmar Helmer Meincke. Les mer …
Lærer, klokker og legpredikant Johannes Jørgensen Foto: Ukjent
Tegning av klokker Jørgensen i Menneskevennen 26. november 1892 under en av flere omtaler av ham etter hans død 20. oktober 1892
Johannes Jørgensen (født 22. desember 1850 på Dombås (eller Lesja), død 20. oktober 1892 i Kristiania) ble lærer i Sørøysund, klokker og lærer i Trondheim og Kristiania, og ble grepet av ideen om totalt avhold fra alkohol i tillegg til at han hadde et meget nært forhold til Kristus og religionen, som gjorde ham til legpredikant. Han ble den femte i rekken av formenn i det som den gang het Trondhjems fylke af D.N.T. i februar 1885. Seinere kom han under innflytelse av nyevangelisme og ble en vel aktet medarbeider i spredningen av Guds ord. Men dette skapte og store problemer for ham, vis a vis Johan Storjohann. Les mer …
|