Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnad«Slottet er setet for statsoverhodet og derfor nasjonens fremste bygning», sier arkitekten og arkitekturhistorikeren Ulf Grønvold, som fortsetter med å framheve rådhusene som symbolske paralleller på lokalplanet: «På tilsvarende måte er rådhuset stedet for det lokale folkestyre, huset som alle borgerne skal ha et eierforhold til, det er deres hus.» Med andre ord: Rådhuset er for lokalsamfunnet det Slottet er for storsamfunnet. Og denne sommeren gjør vi rådhusene og kommunehusene i by og bygd til gjenstand for to måneders dugnad.Som bygningstype har rådhusene og kommunehusene en lang historie. Oslo gamle rådhus er for eksempel fra 1641 og Trondheim gamle rådhus fra 1706. I europeisk sammenheng var særlig 1800-tallet en vekstperiode for rådhusbygninger som lokale signalbygg, noe som hadde sammenheng med den sterke urbaniseringen og industrialiseringen i perioden. Men med noen få unntak – for eksempel Skien rådhus, som sto ferdig i 1894 og Rådhuset i Trondheim, som ble ferdigstilt omtrent samtidig – var det først på begynnelsen av 1900-tallet at en bølge av slike byggeprosjekter vokste fram i Norge. Bærum rådhus (1927-1958) og Haugesund rådhus (1923-1931) er gode døme på dette, og Oslo rådhus – som ble åpnet i 1950 – er kanskje det fremste uttrykket for rådhuset som folkelig palass og sekulært monumentalbygg. I løpet 1960- og 70-årene tok planleggingen og byggingen av rådhus og kommunehus en ny retning. Idealet ble å skape bygninger som kombinerte lokaldemokratiets behov med ulike funksjoner som samfunnshus eller kulturarena. Rådhuset i Mo i Rana fra 1964, trekkes fram av Ulf Grønvold som «typedannende» i denne sammenheng. I løpet av 1970-årene slo denne sammenkoblingen av kommunal administrasjon og kulturtilbud gjennom, og slike kombinasjons-rådhus ble reist på steder som Risør, Leirvik og Førde. Samtidig ble det fortsatt bygget rådhus av mer tradisjonell type, med vekt på politisk-administrative funksjoner, som til eksempel i Hokksund, Lillestrøm og Kongsberg. På wikien har vi en god del bilder av rådhusbygninger fra ulike epoker, men som du ser av denne tabellen mangler vi tekster om en rekke av dem. Vi ønsker også artikler om arkitektene som tegnet rådhuset eller kommunelokalet. Mange framtredende arkitekter har vært i sving. Vi lurer på hvor mange av disse som var kvinner. På wikien har vi funnet to arkitekt-ektepar: Molle og Per Cappelen, som sto bak rådhuset i Kristiansund (1953), og Anna og Jostein Molden, som tegnet Etne rådhus (1968). Flere rådhus har også blitt møtt med offentlig forargelse og kåringer som stygge bygninger; Oslo rådhus har til og med fått den tvilsomme ære å bli betegnet som «Europas styggeste bygning» av en britisk journalist. Slike historier kunne vært spennende å få presentert på wikien. Nesten alle har en mening om sitt lokale rådhus eller kommunelokale. De siste endringene som er gjort på wikien i forbindelse med sommerdugnaden, finner du på forsiden for rådhus og kommunehus.
Smakebiter fra artiklene![]() Erling Aavik før avreisen til Australia utenfor heimen i Gammelvegen på Byafossen, som seinere ble gitt navnet Reinsveien. Søster Helga Aavik, gift Kristiansen Erling Haakon Aavik, mor Helene Aavik, søster Anne Cecilie Aavik, gift Dahl. Fra Egge til Australia i 1926; ungdom og voksne karers drøm kan ta så mang en vei. Når forholdene strammer seg til blir det enda større grunn til å drømme. Man vil jo ha det godt, eller i alle fall bedre. Enkelte gjorde drømmen til virkelighet, også på Innherred. I 1920 sto arbeiderbevegelsen sterkt i Norge, både politisk og faglig. Bankkrisa som inntraff høsten 1920 skulle bli avgjørende. Storstreiken som fulgte i 1921 ble i så måte et nytt minus i librettoen. Fagbevegelsen mista nær 40 % av medlemsstokken og striden innen den politiske del av arbeiderbevegelsen ga tre parti. Sosialdemokratene var de første som brøt med faderhuset; Det Norske Arbeiderparti i 1921. Etter Arbeiderpartiets uttreden av Komintern (Den kommunistiske internasjonale - også kalt «3.Intemasjonale») i 1923, da over 113 av delegatene på Arbeiderpartiet landsmøte marsjerte ut og stiftet Norges Kommunistiske Parti, ble situasjonen rimelig avklart i Trøndelag som helhet. I Trondheim gikk partilaget rett inn i kommunistpartiet og tok med seg avisa Ny Tid. Men på bygdene og i de nordtrønderske byene var situasjonen en helt annen. Langt de fleste medlemmene ble stående i DNA. Les mer …Gunhild Larsgard (fødd 3. august 1909 i fjellbygda Hovet i Hol kommune i Hallingdal, død 29. september 1993 i bygda Hol, Hol kommune) var tenestjente, budeie, og dronning i eige rike. Ho gjorde ein stor innsats under andre verdskrigen. Foreldra var Birgit Pålsdotter og Hans Larsson Larsgard. Dei var bønder. Gunhild var nummer fire i ein syskjenflokk på seks, og den yngste av tre jenter. I 1915 flytta ho, seks år gamal, med familien til fjellgarden Randen som låg kring sju kilometer frå Hovet. Ho gjekk på skule i Nord-Hovet. Storesystrene etablerte seg utanfor bygda. Mor hennar døydde i 1941, far følgde etter i 1949. Ein bror drukna i 1947. Den yngste broren sette seg ned i Hovet. Det vart eldste bror hennar, Pål, som held fram som bonde på Randen. Saman lyfta Gunhild og Pål arven etter far og mor, men utan brorfamilien i bygda vore det ikkje mogleg drifte garden. I 1986 flytta dei til bygdars att, for godt. Den siste tida budde Gunhild på aldersheimen i grannebygda Hol, der ho døydde 29. september 1993. Kven var Gunhild Larsgard? Kva kjenneteikna tida ho levde i? Korleis var dagane organiserte på ein liten fjellgard, 950 moh., i øvre Hallingdal, på 1900-talet? Bygdebokforfattaren Lars Reinton gir oss i kortform eit svar: «Kvinne, ugift, steller for Pål heime». Ho var kjent for sin gode brunost, og for innsatsen under krigen. Ser ein nærare etter finn ein ei uhyre produktiv kvinne, men produkta, som ost, smør og rumme ligg ikkje att i landskapet som varige merke etter lange dagar med tunge lyft og slit, slik til dømes arbeidsrøyser etter menns innsats gjer det. Les mer …Ragnar Sigvald Skancke (født 9. november 1890 i Ås, død 28. august 1948 i Oslo) var ingeniør og professor ved NTH, og ble under okkupasjonen politiker i Nasjonal Samling. Som kirke- og undervisningsminister i Vidkun Quislings andre regjering sto han sentralt i både kirkekampen og lærerstriden, og under rettsoppgjøret ble han dømt til døden. Han søkte benåding, og fikk støtte fra blant annet noen tidligere studenter, hele 668 prester og noen framtredende personer. Søknaden ble allikevel avslått av Kongen i statsråd. I august 1948 hadde stemninga vendt seg mot dødsstraff, og både Einar Gerhardsen og Jens Christian Hauge hadde blitt motstandere av dødsstraffen. Men for Skancke var det ingen nåde; benådingssøknaden ble avslått mot to stemmer den 27. august 1948. Han ble dagen etter at benådingssøknaden ble avslått, henretta på Akershus festning som sistemann under rettsoppgjøret etter okkupasjonen. Les mer …
Sigurd Bernhard Røisli (født 25. august 1894 på Østre Toten, død 10. mai 1970) dreiv foto- og radioforretning på Lena på Østre Toten. Han virka også som bygdefotograf. I utgangspunktet var fotograferinga en hobby, men etter hvert ble dette en vesentlig del av utkommet hans. Han etterlot seg et sted mellom 10 000 og 15 000 negativer som spenner over en periode på ca. 50 år, fra litt før 1915 til midt på 1960-tallet. I 2010-åra arbeider sønnen Kjell Røisli med å digitalisere samlinga. I dag henger Sigurd Røislis gamle og velbrukte Leica på veggen hjemme hos Kjell. Som årene gikk fikk den noen tekniske defekter, og de siste årene måtte han supplere med nyere utstyr. Det må vel ha vært mot slutten av 1950-tallet at han skaffet seg en Rolleiflex, noe som betydde et skifte i så vel filmformat som teknologi. I mange år var nok Hasselblad den store drømmen, men det var hinsides det som var økonomisk oppnåelig. Men han ga aldri helt opp Leica’n, selv om den fusket både i lukker og filmframtrekk. Les mer …
Ole Jørgensen Richter (født 23. mai 1829 på Inderøy i Nord-Trøndelag, død 15. juni 1888 i Stockholm) var høyesterettsadvokat og politiker (V). Han var stortingsrepresentant 1862–1879 og statsminister i den norske statsrådsavdelingen i Stockholm 1884–1888. Han var også ordfører i Inderøy i årene 1864–1875. «Richter var kunnskapsrik, språkmektig og selskapelig anlagt, og skjøttet på en utmerket måte sine representative plikter,» mente biograf Per Fuglum. Richter sto hele sitt politiske liv for en liberal og moderat sentrumspolitikk, og forsøkte hele tiden å bygge bro mellom de politiske ytterfløyer på Stortinget, med mål om å skape et sterkt politisk sentrum. Richter er den eneste norske statsministeren som har begått selvmord. Les mer … ![]() Minnesteinen over fogd Holmboe i Ervik. På bakken ovenfor ligger huset hans, som er bevart og ennå bebodd. Foto: Gunnar Reppen (2008) D/S «Gurre» var et engelskbygd lasteskip fra 1889 som fra 1912 var i norsk eie. Det ble torpedert i mars 1917 etter at Tyskland hadde erklært uinnskrenka ubåtkrig. Nitten personer omkom da «Gurre» ble senka, mens tre overlevde. Skipet ble bygd av Blyth Shipbuilding Co. i Blyth i Northumbria, og sjøsatt i august 1889. Det hadde en bruttotonnasje på 1733 tonn, og nettotonnasje på 1045 tonn. Det var 259,8 fot langt, 36,6 fot bredt og hadde en dypgang på 16,9 fot. Maskinen var en Triple 3-sylinder dampmaskin med en ytelse tilsvarende 174 hestekrefter. Det seilte under navnet «Crimea» for Stephen, Mawson & Co i Newport fram til 1912. I desember 1912 tok H. Skougaard i Langesund over skipet, som fikk navnet «Sixtyfour». I februar 1916 gikk det så over til Bjelland & Hansen i Kristiania, som kalte det «Mango». Ellingsen & Johansen i Bergen tok over allerede i mai 1916, og kalte skipet «Fagerli». I desember 1916 fikk det så navnet «Gurre», da det ble tatt over av Christen Knagenhjelm Gran i Bergen. Les mer …Alette Maren Helga Henriette Heyerdahl (fødd i Berg på Senja 20. september 1862, død på Alnabru i Oslo 31. mars 1957) var ein pioner blant kvinner som tok høgare utdanning. Ho var blant dei aller fyrste kvinnene i landet som tok eksamen artium. Ho var den fyrste kvinnelege teologistudenten ved universitetet i Kristiania, men satsa ikkje vidare på akademisk karriere. Da ho gifta seg og vart prestefrue, vigde ho evner og krefter til familie, foreiningsverksemd og lokalsamfunn. Ho var samfunnsengasjert, ivrig mellom anna med ungdomsarbeid, og hadde fleire offentlege verv. Ho arbeidde på fleire vis for å fremje kvinneleg samfunnsengasjement. Les mer … |
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 727 artikler og 218 670 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI.
Ukas artikkelMalm Avholdslag i daværende Beitstad kommune i Trøndelag ble stiftet i 1886. Dette skjedde ved at Beitstadens Totalafholdsforening, som seinere ble til Beitstad Avholdslag, ble delt, slik at den opprinnelige foreningen ble til henholdsvis Solberg Totalafholdsforening og Malmo Totalafholdsforening. Malmo-laget fikk en pangstart med 78 innskrevne medlemmer som om litt økte til i overkant av 100 mer og mindre aktive – barn inkludert, og før århundreskiftet var de blitt mer enn 200 i alt. Laget debatterte, skolerte seg og konkurrerte. Konkurransen om medlemsmassen gjorde at laget fikk størst konsentrasjon på Vadaneset etter hvert som losjene fra IOGT fikk større grobunn. Sangkor, barne- og ungdomslag, utflukter til Fjellet og mer eksotiske steder var ikke nok til å rekruttere utenfor kretsen rundt Vaggen, Våde og Vadaneset. Men i 1986 kunne folket på Vadaneset markere foreningens 100 år med sammenhengende drift for «Alles Vel».Les mer... Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|