 Tegning av Væringsaasen (1892) Helge Væringsaasen (født 8. oktober 1836 i Elverum, død 23. august 1917 på Korsbakken i Elverum) var skogeier, industrigründer, legatstifter og samfunnsstøtte.
Han var svært velstående skogeier som utviste et sterkt samfunnsengasjement og -ansvar. Han var opptatt av nasjonale spørsmål, arbeidet for å oppheve av unionen med Sverige og etter unionsoppløsningen for innføring av republikk. Han brukte store deler av formuen sin på kunst, kultur, skole- og opplysningsarbeid.
Les mer …
Reidar Mollgard (født Reidar Dehn Monsen 4. juni 1900 i Biri, død 1980 i Gjøvik) var pressemann og lokalhistoriker. Mollgard var ansatt i forskjellige borgerlige aviser i Gjøvik samt i Østlendingen i Elverum. Hans mest kjente bok er Gjøviks byhistorie, På fedres gamle veier, som kom ut til 100-årsjubileet i 1961.
Mollgard var redaksjonssekretær i Gjøvik-avisa Vestopland fra 1924 til 1940. Under krigen hadde han samme stilling i den nazifiserte Østlendingen. Hans opptreden under okkupasjonen var sikkert en viktig årsak til at han ca. 1946 bytta etternavn til Mollgard. Men han fikk alt i 1946 ny pressejobb, da som redaktør i Bondeparti-organet Samhold. Da avisa fire år seinere fusjonerte med Venstre-bladet Velgeren, fikk Mollgard stilling som nyhetsredaktør. Les mer …
 Henrik Egeberg Foto: Ukjent. (fødd i Romedal, nå Stange kommune 19. mai 1882, død 31. august 1950) var småbrukar, redaktør og organisasjonsmann. Han er mest kjend for å ha vore med og stifta Norsk Bonde- og Småbrukarlag, og for sin mangeårige innsats som sekretær, leiar og redaktør innan denne samskipnaden. Av utdanning hadde han mellomskule og/eller amtsskule, handelsskule og landbruksskule. I folketeljinga 1900 finn vi Egeberg som skuleelev i Elverum. Han losjerer hos amtsskulestyrar Halfdan Cock-Jensen på garden Fossmo. Det danna seg eit livsvarig vennskap og fellesskap i fagleg interesse mellom dei to. I 1909 kjøpte Cock-Jensen småbruket Mailand i Lørenskog. Han og Egeberg dreiv bruket i fellesskap, og dei arbeidde det opp til eit mønsterbruk for småbruksdrift og smånæringar. Fram til Cock-Jensens død i 1923 dreiv dei ei omfattande kursverksemd der for småbrukarar. Les mer …
 Håvard Skirbekk som student 1922. Fotograf ukjent. (fødd i Elverum 28. februar 1903, død på Hamar 4. februar 1983) var lærar, museumsmann, lokal- og kulturhistorikar. Han var dessutan språkinteressert og språkpolitisk engasjert. I debatten om målformer stod han for ei samnorsk linje. Han var nynorskforkjempar på austnorsk grunn og tilhengar av ei fornorsking av bokmålet. Skirbekk er kjend for sin store innsats på svært mange felt innan organisasjons- og kulturlivet på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. I 41 år var han knytta til Glomdalsmuseet, fyrst som styremedlem frå 1929, så som konservator/fyrstekonservator og styrar 1950-1970. Han fekk i gang Årbok for Glåmdalen i 1941, og var redaktør for denne heilt frå starten til det siste året han levde. Håvard Skirbekk vart i 1965 tildelt Kongens fortenestemedalje i gull for sitt mangfelte virke. Håvard Skirbekk voks opp i eit politisk engasjert miljø som var både nasjonalt og sosialt orientert. Faren var aktiv venstremann og arbeidardemokrat. Da han var ordførar for Venstre i Elverum, arrangerte han i 1894 det første 1. mai-toget på landsbygda i Noreg, og elles var han ivrig folkeopplysningsmann, fråhaldsmann, målmann og forsvarsven. Les mer …
 Kristoffer Svartbækkens grav på Løten. Foto: Jensens (2007) Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dælin, fra gården Nordre Dælin i Stange. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Les mer …
 Motiv fra Christiansfjeld festning. Foto: Ukjent (Normanns kunstforlag) var en festning i Elverum kommune. Dagens kommunesenter, Leiret, vokste frem rundt festningen, og det finnes fortsatt spor etter den i et parkområde. Festningen ble anlagt av Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg under navnet Hammersberg skanse i 1683. Da Christian V besøkte stedet den 14. juni 1685 fikk den navnet Christiansfjeld etter ham, og ble oppgradert fra skanse til festning. [1]Under flere av krigene mellom Norge og Sverige på 1500- og 1600-tallet hadde svenske styrker marsjert gjennom Elverum. Dette skjedde blant annet i 1567, da Hamar domkirke ble ødelagt. Det ble derfor besluttet å opprette flere skanser i Elverumsområdet, blant dem Hammersberg skanse omkring en halv kilometer nordøst for daværende Elverum hovedkirke. Les mer … | 
