Furnes historielags logo.
Furnes historielag er et historielag i Furnes i Ringsaker kommune på Hedmarken. Laget, som ble stiftet 23. november 1930, er tilsluttet Landslaget for lokalhistorie. Historielagets lover er revidert og modernisert noen ganger, og styret er utvidet fra fem til sju medlemmer. Laget utgir årboka Minner fra Furnes, som siden 1990 har kommet ut annethvert år.
83 personer meldte seg inn i laget i 1930. I mange år har medlemstallet ligget rundt 200, og i 2019 hadde Furnes historielag 210 medlemmer. Laget gir ut årboka Minner fra Furnes. Salg av bøker er lagets største inntektskilde.
Tidligere har utgivelsen av de fire bygdebøkene vært det viktigste. Både leder i laget Alf Jensen og Toralv Bleken-Nilssen som var i gang med å skrive bygdebok 3, ble sjuke tidlig på 1960-tallet. Da begge døde, ble alt arbeid liggende nede fra 1965 til 1967. Det stoffet som var innsamlet av Toralv Bleken-Nilssen til bygdebok 3, gikk tapt. Les mer …
Kar og «kvinnfolk» fra Hedmarkslaget underholder. Foto: Dagbladet (1951)
Hedmarkslaget var et av innflytterlaga i Oslo, grunnlagt i 1927. Foreningen ble seinere medlem av By- og Bygdelagsforbundet. I likhet med mange av de andre innflytterforeningene skal Hedmarkslaget nærmest ha fungerte som et «ekteskapsbyrå». «Vi klinte og danset», fortalte Karoline Engemoen fra Løten. Hun var med i laget i mellomkrigstida.
16. oktober 1977 markerte laget 50-årsjubileet sitt, og et av høgdepunkta var helt sikkert statsminister Odvar Nordlis tale. Nordli, som sjøl var oppvokst i Stange, forsvarte i tala si utflytterne, som av og til ble omtalt som «svikere» av dem som ble i bygdene:
De som snakker slikt er helst mennesker som sitter trygt plassert langt borte fra utflytterens virkelighet. De gamle bygdesamfunnene hadde tradisjoner, de hadde kultur. Men de samme samfunnene hadde også de trangbodde husmannsplasser, de gråe drengestuene, underbetalt slit i skogen og mangel på muligheter for ungdom med framdrift og framdriftsplaner. Bygderomantikken fortonet seg annerledes fra storstua på herregården, i Breda Bulls diktning og i alle de store og små Lundejorddikternes øyne enn det ble sett på fra alle som møtte stengte utdanningsmuligheter og arbeidstilbud.[...] Å rese til byen var protesten, var håpet som trengte seg inn i drengestuene hver vår og høst. Byen, for hedemarkingene, var fjern nok til å bære noe av eventyrets forhåpninger i seg. Den var samtidig nær nok til at drømmen var oppnåelig.
|
| Les mer …
Ruinene av Bispeborgen på Hamar, der krøniken ble nedtegna. Foto: Cato Enger / Riksantikvaren (1967) Hamarkrøniken er et av de eldste norske byhistoriske skrifter og er blitt tillagt stor historisk betydning, selv om mange sider ved opphavet til teksten er omgitt av usikkerhet og faglig uenighet. Forfatteren er ukjent, men hører antakelig hjemme i det geistlige miljøet assosiert med domkapitlet i byen. Skriftet er beskjedent i omfang, men forteller over få sider om mange aspekter ved Hamars historie, om byens næringsliv, bymessige bebyggelse, kirker, gårder og gateløp, som forfatteren befolker med et yrende liv av handelsfolk, handverkere, fiskere og prelater. Krøniken legger særlig vekt på 1300-tallet – som beskrives som en lokal gullalder – og reformasjonstida – som males fram som en forfallsperiode. Skriftets verdi som beretning om historiske forhold er på grunn av disse kildemessige karaktertrekkene omstridt. Teksten framstår litterært sett som en panegyrikk i tråd med klassisk retorisk tradisjon, «preget av nostalgiske følelser for en svunnen tid.» Dateringen av krøniken er også usikker og har vært omdiskutert, men mye taler for at den ble skrevet omkring midten av 1500-tallet. Tittelen er etter alt å dømme sekundær, og betegnelsen «krønike» har kommet til seinere. Originalmanuskriptet er tapt, og teksten foreligger bare i en rekke avskrifter. I norsk lokalhistorisk historiografi er Hamarkrøniken likevel betraktet som et pionerverk. Jørn Sandnes skriver for eksempel: Les mer …
|