 Sofie og Johan Nyborg på tunet på Nyborg. Foto: Ukjent Sofie Olsdatter Nyborg (født 3. februar 1885 i Romedal, død 1969 samme sted) var husmanns- og småbrukerkone i Romedal. Hun tok navn etter plassen Nyborg under Harstad, der hun og familien bodde i mer enn et halvt århundre.
Hun var datter av husmann Ole Kristofersen (1863–1951) og Matea Olsdatter (f. 1852).
Fram til Johan under krigen, med hjelp fra ungene, klarte å kjøpe ut plassen hadde han pliktarbeid på Harstad som en del av leia. Med åtte unger og fattige kår betydde det at Sofie måtte arbeide hardt hjemme. I tillegg til å ta mye ansvar for å dyrke jorda, vevde hun åkler og sydde duker. Hun var også kjent i bygda som spesielt flink til å bake sukkerbrød – noe som er litt av en kunst i vedfyrt komfyr, for det er avhengig av helt jevn temperatur, og det var ikke noe glass å kikke gjennom for å se om den var klar. Det var noe hun nok sjelden spiste sjøl, men hun leverte til gårdene når det skulle være feiring. Les mer …
 Moelvenbrakke: Overnattingsbrakke for fire personer. Foto: Ukjent Moelvenbrakka, også kalt moelvbrakka, er den alminnelige og folkelige betegnelsen på produktet «Moelven-hus på hjul» eller «Moelven-koien på hjul», som ble lansert av Moelven Brug i 1950.
Det var bedriftens nye disponent, Johannes Mageli, som unnfanget ideen til Moelvenbrakka. Bakgrunnen var at Moelven Brug høsten 1949 fikk en henvendelse fra Oslo kommune om å levere hjul til det kommunale veivesenets hvilebrakker. Mageli argumenterte for at bedriften samtidig kunne bygge og levere selve huskonstruksjonen til brakkene. Oslo kommune var imidlertid ikke interessert, men bedriften markedsførte også ideen overfor Ringsaker kommune, som bestilte en hvilebrakke basert på Johs. Magelis konsept. Les mer …
 Felleskjøpet kjøpte Globus i 1917. Detalj fra et treskeverk (no. 537) som ble brukt på Kallrustad-gardene i Østre Toten. , nå Globus AS, ligger i Brumunddal i Ringsaker kommune. I 1911 ble "Aktieselskapet Treforedlingen Globus" stifta, et selskap der Nils Ambli skjøt inn rundt 40 % av kapitalen. Ambli skulle bli bedriftens daglige leder fra grunnlegginga og fram til 1955.
I 1913 begynte produksjonen av treskeverk, og samtidig ble bedriftens navn endra til A/S Globus Maskinfabrikk. Det var nettopp treskeverka som skulle gjøre bedriften kjent i landbrukskretser. Globus' hovedkonkurrent gjennom mange år var Edv. Bjørnrud, som også holdt til i Ringsaker. Les mer …
Peter (Theodor) Holst (født 7. desember 1843 i Trondheim, død 9. januar 1908 på Gjøvik) var offiser, politiker og gardbruker. Han var amtmann i Kristians amt fra 1900 til 1908.
Holst vokste opp på en av Stiklestad-gardene i Verdal, som sønn av gardbruker og offiser Wilhelm Christian Wessel Holst og Sophie Amalie Holst f. Schmidt. Han gikk på skole i Trondheim, og kom inn på Krigsskolen i 1859. I 1863 var Holst ferdig utdanna offiser, og i 1881 hadde han avansert til rittmester. Etter å ha vært oberstløytnant i kavalleriet ble han i 1899 generalmajor. Holst var samtidig politisk aktiv, og satt fire perioder som stortingsmann for Venstre i tidsrommet 1886-1900, innvalgt fra Nordre Trondhjems amt. Han var også forsvarsminister 1891-93 og 1898-1900. Peter Holst skal i sine yngre år ha vært en radikal Venstre-mann, men ble seinere mer moderat.Forfatteren av Gjøvik bys historie, Reidar Mollgard, hevder at «Til amtmann å være, viste Holst en usedvanlig interesse også for saker som kunne fremme byens ve og vel.» Han bidrog blant annet i kommunikasjonsspørsmål, som ved danninga av Gjøvik dampskipsselskap. På grunn av sitt engasjement for byen ble Holst en populær mann på Gjøvik. Les mer …
 Kristoffer Svartbækkens grav på Løten. Foto: Jensens (2007) Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Les mer …
Halvor Folkestad ( 1807- 89), også kjent som Halvor Olsen Folkestad, var teolog. Han var født i Bø i Telemark, som sønn av sersjant og gårdbruker Ole Halvorsen Folkestad (1778–1864) og Asberg Augundsdatter (1785–1866). Folkestad ble cand.theol. i 1836. Etter å ha vært lærer på Karmøy, ble han i 1841 utnevnt til sogneprest i Mo i Telemark. Fra 1849 var Folkestad i 10 år sogneprest i Kviteseid og inspektør for lærerseminaret der. I 1859 etterfulgte han Magnus Brostrup Landstad som sogneprest i Fredrikshald, nå Halden. Folkestad var biskop i det nyopprettede Hamar bispedømme 1864– 87. Fra 1873 til 1887 var han også overhoffpredikant, etter å ha holdt talen ved kroningen av kong Oscar II og dronning Sophie i Trondheim 1873. Les mer …
| 
