Sebbelows Stiftelse ligger i dag i Jens Bjelkes gate 75 i Oslo og er et familiehjem med 13 leiligheter og fellesfunksjoner. Stiftelsen sto bak landets første mødrehjem for ugifte mødre og som åpnet i 1892 og er fortsatt i drift. Beboerne på mødrehjemmet, og barnefedrene, var helt fram til 1960-tallet fra arbeiderklassen. De fleste var unge, forelskede og giftelystne mennesker som var i varige forhold og skilte seg ikke særlig fra andre på deres alder. Et viktig bakteppe for å forstå behovet for disse mødrehjemmene er den sterke skammen som det helt fram til 1970-åra var forbundet med å få barn utenfor ekteskap, og ikke minst hvor økonomisk krevende det var å kunne stifte hjem, særlig i hovedstaden, slik at «problemet» trengte flere år på å løses som var alternativet for svært mange. Les mer …
 Arbeiderboliger på Sandaker ca 1910-1920. Kilde: Sagene menighet. Bolignøden i Oslo er gammel som byen selv, heter det. Men utover på 1900-tallet ble den i stigende grad oppfattet som et utålelig samfunnsproblem. Det var et stort behov for nye og bedre boliger. Oslo skulle være en moderne by. Den skulle ha et godt miljø, være sunn og moderne for det moderne og sunne mennesket, og for et modernisert næringsliv som kunne styrke byens og landets økonomiske grunnlag. Boligproblemet måtte løses.
Fram mot midten av 1900-tallet var Oslo først og fremst en leieby. Få eide egen leilighet. I 1948 leide mellom 75 og 80 prosent av befolkningen bolig. Krigen hadde også satt en stopper for boligbygging. Folk hadde lenge bodd trangt i sentrum. Den kommunale boliginspeksjonen i 1920 rapporterte at familier med opptil 17 medlemmer bodde i leiligheter på ett rom og kjøkken. Dette var nok et av unntakene, men to-romsleiligheter på Grunerløkka var representativt: Her bodde gjerne et ektepar med tre barn. I tillegg hadde de to leieboere. Les mer …
Flyktningene fra Ungarn som kom til Norge på 1950-tallet, har en helt spesiell historie. Den sovjetiske invasjonen i Ungarn og den massive undertrykkingen førte til at tusenvis flyktet fra landet. Minst 180 000 flyktet over grensen til Østerrike fram til våren 1958, de fleste i november og desember 1956. Presset på Østerrike var enormt, og det vokste opp mange store flyktningeleirer. Til slutt måtte Østerrike stenge grensene, og flyktningemassen vendte mot Jugoslavia. Totalt flyktet omlag 200 000 ungarere fra fedrelandet som følge av den sovjetiske invasjonen. Ungarerne som kom til Norge, var arbeidsdyktige personer med kvalifikasjoner det norske arbeidsmarkedet trengte. Det norske uttaksstyret valgte bevisst faglærte ungarere. Mange kvinner hadde bakgrunn i tekstilindustri, mens mennene var jern- og metallarbeidere eller mekanikere. Les mer …
 Anna Sethne. Foto: Faksimile fra Sagene skole 1861-1936 (1936) Anna Cathrine Sethne (født 25. desember 1872 i Drammen, død 26. april 1961 i Oslo) var overlærer på Sagene skole i Oslo fra 1919 til 1938, og regnes for å være en av de viktigste drivkreftene i utviklingen av den moderne norske skolen. Anna Sethne tok lærerinneeksamen i 1891. Hun begynte sin lærerkarriere i hjembyen ved Bragernes folkeskole, før hun i 1897 begynte ved folkeskolen i hovedstaden. Her var hun resten av yrkeskarrieren, mellom 1919 og 1938 som overlærer ved Sagene skole. Før det var hun med på opprettelsen av Lakkegata skole i 1900.
Sethne hadde tidlig kontakt med Helga Eng og fikk gjennom hennes arbeid og virke viktige impulser og kjennskap til de pedagogiske ideene hvor barns virkelighetsoppfatning og erfaringer ble satt i sentrum. Sethne mente elevene lærte best når de jobbet selv med stoff som interesserte dem, og at dette ville frigjøre barnets skapende krefter. Hun var tilhenger av den såkalte arbeidsskolen med en aktivitetspedagogikk der elevene skulle ta større del i læringsprosessen, såkalt reformpedagogikk. Et viktig element i denne var at den ansvarlige læreren for en klasse skulle følge denne gjennom alle de syv folkeskoleårene som klasseforstander, og kunne disponere en stor del av timeplanene, noe som muliggjorde ekskursjoner og lignende der hvor læreren fant faglig hensiktsmessig. Sethne ble en skarp kritiker av den tørre kunnskapsformidlingen fra kateteret. På 1930-tallet samarbeidet hun tett med barnepsykologen Åse Gruda Skard. Hun samarbeidet også med bibliotekar ved Deichmanske bibliotek, Rikka Deinboll, om utviklingen av skolebibliotekttjenesten.
Sethne var samtidig aktiv i organisasjonslivet, blant annet som medstifter av Norges Lærindeforbund i 1912 og som formann fra 1919-38. Hun redigerte også tidsskriftet Vår skole fra 1911 til 1941, og var medlem av en rekke skolekommisjoner. Les mer … | 
