Det ble opprør på Steinkjersannan i 1911. Soldatene var misfornøyde - og de solidariserte seg med namdalingen som ble satt i vaktarrest for den bagatell å ha tatt med «pensko» på «utmarsj»
Det er fortsatt mange som erindrer og er i stand til å avsynge strofer av den kjente «kantate» om frelsessoldaten som forgikk seg i Furuskogen på Steinkjer, der han tok hennes ja-ord med «haijnn å moijnn»! Vi kjenner også resultatet av forgåelsen, i det hun i siste strofe beklager «Å haijnn som hadde så brei ei raijnn – mått byjnn på neant-te som meni`-maijnn».
Det vår historie handler om er imidlertid både i tid og ånd, noe helt annet. Vi skriver august i året 1911. Det var «regimentsamling» på Stenkjærsandene. Soldater fra Innherred, Namdalen og Ut-Trøndelag var samlet for «å øve edel krigsdåd». I løpet av juni/juli hadde kavaleriet avholdt sin eksersis. I følge lokalavisene fra den tid gikk dette meget pent for seg: «Dragonerne reiste imorges fra Fosnes i Beitstaden og skal over Sunnan, Bruheim, Leksdalen, og Stiklestad marsjere tilbake til Rindleret. Der telefoneres til os fra Følling i ½ 10 tiden, at avdelingen netop passerer. Mange flag er heist i bygden og man kunde høre paa de livlige hurrarop, at gutterne var i humør og bedste velgaaende.» Les mer …
Mary Helland Pedersen (født Mogstad 19. februar 1934 i Bjugn, død 30. juni 2001 i Steinkjer var husmor og barnebokforfatter.
Hun utga bøkene Lisbeth og Arnstein (1978) og En sommer med Merete (1980) på Rune forlag, begge med tegninger av Anders Moe-Rognhaug. I den første boka skildres hverdager på en bondegård med søskenparet Lisbeth og Arnstein. Vennskapet med den gamle nabokona Serine er et tema, men også mer dramatiske hendelser med mobbing og farer i naturen. I En sommer med Merete er Merete, 11 år, jeg-fortelleren. Hun bygger sin egen sommerhytte som blir et fristed med venninner og fine naturopplevelser. Hun forteller om gleder og savn, familieliv med pass av småsøsken og omsorg for dyra. Begge bøkene er preget av landskap og miljø fra forfatterens oppvekst, noe som blir tydelig i prologen i den første boka. Les mer …
 Alf Finanger, felespillende folkemusiker, dansemusiker, komponist og muntrasjonsråd. Har komponert mange slåtter. (født i Stod 13. juli 1935, død i Verdal 29. november 2011) var folkemusiker og komponist. Han vokste opp på For prestegård, som ble forpaktet av faren. Der hadde Alf ei fin oppvekst, reint bortsett fra at han reagerte negativt på deler av bondens virke. Han var rett og slett allergiker og måtte derfor seinere se seg om etter helt andre yrker enn dem som involverte kontakt med dyr og grasvekster. Les mer …
 U. L. Ogna sin nye fane ble malt av Kjell Arne Johansen og innviet i 1968. Foto: Per Ivar Nicolaisen ble stifta på Skei fastskole i Røysinggrenda den 23. februar 1896 i det som den gang var Skei kommune. Laget har hatt mange kjendiser i sin midte; uten å fornærme noen er nok den som rager høyest Kristofer Uppdal som skrev sine første dikt i lagsavisa Hermod så tidlig som 1. mai 1896. Året etter innleda han til diskusjon over temaet ungdom og litteratur. Mange kjente navn har innledet til debatt i laget, over tema som også i nyere tid har sin aktualitet, men også blant lagets egne ble det å ta ordet, og i sær det å ha holdt foredrag sett som et stort skritt for å synliggjøre ungdommens utvikling til gangs menneske. Skogen har alltid hatt stor betydning for ogndalingene, og allerede i 1905 ble lagets første skogplantingsdag gjennomført. U. L. Ogna har, i likhet med alle ungdomslag med respekt for seg sjøl hatt eget sangkor – men ingen av de tre korene som ble starta opp varte så lenge. Derimot ble teater et godt aktivum, i sær etter at Gildevangen sto ferdig i 1919. Andre verdenskrig ble et stridens tema for laget – etter krigen. Men de «sto han av». Det kontinuerlige lagsarbeidet, samholdet, og Gildevangen ble varemerker som står seg – også i nyere tid. Les mer …
 Johan Brandtzæg Foto: Ukjent - 1920-åra (født 1. februar 1886 i Ogndal, død 13. desember 1934 i Steinkjer) var en jord- og steinarbeider som reiste rundt på anlegg i Nord-Trøndelag. Han ble drept i en arbeidsulykke under sprenging av steinblokker på Ølvisheim i det som den gang var Egge kommune. Vi har ikke oversikt over alle anlegg Brandtzæg var med på, men i 1910 ser vi av folketellingen i Klinga kommune at han bodde hos snekker Peder Hanslien på Bangsund. Da kan vi også se at han delte bekvemmeligheter med jordarbeider Konrad Ovesen, Steinkjer, og tømmermennene Asbjørn og John Brørs og Iver J. Grytten, som alle tre var fra Namdalseidet. For øvrig hadde ekteparet Magda og Peder Hanslien da ni barn i alderen 19 til tre år boende heime. Les mer …
Laup Teglverk på Stod i det som fra 1964 ble Steinkjer kommune startet sin første produksjon høsten 1897 og stengte ikke ovnen før i 1956. Da hadde flere titalls arbeidere hatt sitt virke gjennom fyrings- og produksjonssesongen fra juni til september på verket som for det meste produserte drensrør i forskjellig dimensjoner for å dekke bøndenes behov for «ny-land». Det starta som aksjeselskap, la om til andelslag etter andre verdenskrig, men avslutta i privat regi – drevet som arbeiderkollektiv. Les mer …
| 
