Månedens dugnad

Staben ved Annai Poopathi Tamilsk Kultursenter Veitvet under organisasjonens 30-årsjubileum på Kjeller 30. april 2022.
Foto: Marianne Wiig.

30. april 2022 feiret Annai Poopathi Tamilsk Kultursenter sitt 30-årsjubileum på Kjeller for rundt tusen frammøtte. Elever fra organisasjonens 16 lokallag formidlet dans, musikk og drama, og gratulasjoner ble frambrakt av blant andre Oslos ordfører, Marianne Borgen, og kultur- og likestillingsminister, Anette Trettebergstuen. I Lokalhistoriewiki følger vi opp med å vie månedens dugnad til tamilenes historie og kultur i Norge.

I dag bor det over 15 000 personer med tamilsk opphav her i landet. De aller fleste har røtter i de tamilske bosetningene nord og øst på Sri Lanka, som tamiler selv kaller Tamil Eelam. Antony Rajendram regnes som den første tamil som kom til Norge i moderne tid. Han bosatte seg i Bergen i 1956 for å arbeide i fiskeindustrien og studere fiskerifag. Andre fulgte i hans fotspor, som Kandiah Mylvaganam, Manuelpillai Soosaipillai og Josef Alosyias, slik at det dannet seg et lite pionermiljø av tamiler i Bergen og Hordalandsområdet. De første tamilene som bosatte seg i Norge, kom for å arbeide og studere. Men da borgerkrigen på Sri Lanka brøt ut i midten av 1980-åra, kom det i løpet av få år flere tusen tamilske flyktninger til Norge. Mange av dem fikk arbeid i fiskeindustrien langs Finnmarks-kysten, der de utmerket seg som svært produktive arbeidere. Men arbeidet var hardt og krevende, og da fiskeindustrien gjennomlevde en krisetid på slutten av 1990-åra, valgte mange å flytte, ikke minst til storbyene i Sør-Norge. Likevel bodde det så sent som i 2004 tamiler i mer enn 200 norske kommuner.

Lokalhistoriewiki har samarbeidet med tamilske miljøer i mange år, noe som har resultert i over tre hundre artikler om norsk-tamilsk historie og kultur. Først gjennom prosjektet Tamilenes liv og historie i Norge, basert på en bok av Umapalan Sinnadurai. Forfatteren ønsker alle velkommen til å oppdatere og revidere disse artiklene. Et godt utgangspunkt for å finne ny informasjon kan være Nasjonalbibliotekets samling av digitaliserte aviser. Til det nye og pågående prosjektet Et mangfold av historier – norsk-tamilenes historie ønsker vi oss både leksikalske artikler om tamilers etablering, bosetting og kultur ulike steder i Norge og enkeltpersoners opplevelser på norske arbeidsplasser og i lokalsamfunnene. Rektor Sherrene Santhiapillai og politiker Sulaksana Sivapatham har bidratt med gode minneartikler, og slike vil vi gjerne ha flere av! Du finner tips til hva du kan skrive om i ønskelistene våre.

Bli med på wikidugnad!

Visste du at alle artikler i Lokalhistoriewiki er under kontinuerlig utvikling? Er det noe du ønsker å skrive om eller omskrive? Registrer deg som bruker og bli med på laget! Har du mindre korrigeringer eller supplerende opplysninger? Ta kontakt med oss på Norsk lokalhistorisk institutt!

Om du trenger hjelp med å komme i gang, kan du ta en kikk på:

  • Wikiwebinarene våre, der du blant annet finner et generelt wikikurs og et kurs om bilder.
  • Hjelpesidene våre om hvordan du kan formatere artikler og bilder, og om hvordan finne og bruke kilder.
  • Rettleiing- og metodesidene våre om hvordan du kan skrive om ulike temaer og om ulike lokalhistoriske sjangre.

Hele wikien er en dugnad, og vi vil gjerne ha flest mulig med på den digitale løvrakingen også. Kanskje er du god på å oppspore hvem, hva, hvor og når for bilder som mangler denne informasjonen. Om du liker å gjøre røde lenker blå, kan du ta en kikk på wikiens ønskelister for bilder og artikler. Du kan også utvide artikkelspirer, legge inn bilder i artikler, lese korrektur og mye annet.


Smakebiter fra artiklene

Siste appell før frigivelse 8. mai 1945. Bildet er nok tatt fra fjerde etasje i den originale fengselsbygningen mot nordvest og den store appellplassen. Den tverrstilte brakka helt til høyre i bildet er Magasinet, brakka langsmed appellplassen er kjøkkenbrakka, og den parallelle og noe mindre bak denne er en vaskebrakke. Brakka ved enden av appellplassen er kantinebrakka, de øvrige brakkene er fangebrakker. Tre av vakttårnene sees i bakgrunnen. Åsen i bakgrunnen er Brunkollen.
Foto: Fanny Wikborg/Oslo Museum (1945).

Grini fangeleir (ty:, Gefangenlager Grini, brukt av ledelsen på dokumenter og skriv under krigen, i senere litteratur Polizeihäftlingslager Grini) var den største tyske fangeleiren i Norge under andre verdenskrig. Leiren er ikke oppført på grunnen til den nærliggende gården Grini, men på plassene Nedre og Øvre Ilen under Nordby gård i Østre Bærum. Anlegget var opprinnelig tiltenkt som kvinnefengsel, men ble fra 1940 tatt i bruk som interneringsleir for norske offiserer, senere som fangeleir for politiske fanger og kriminelle som en av fire Sipo og SD-leire, sammen med Krøkebærsletta, Falstad og Espeland. Som Sipo/SD-leir var øverstkommanderende for disse sjefen for Sipo og SD i Norge, Heinrich Fehlis

Staten eksproprierte i 1930-årene begge Ilenplassene for oppføring av et nytt kvinnefengsel kalt Grini, trolig med navn etter «Grini hjem for voksne kvinner som hadde stelt sig galt» på gården Grini i Vestre Bærum. 16. september 1938 meldte Aftenposten at entreprenørfirmaet Brødrene Vister hadde fått oppdraget med å bygge kvinnefengelset, og at dette skulle ta et år. Anlegget skulle bestå av en bygning på fire etasjer med plass til 60 innsatte, samt en mindre bygning 60 meter fra hovedbygningen som skulle være isolat med ni celler.

Et år senere ble det meldt om at anlegget snart var ferdig, i fire etasjer med en grunnflate på 1000 m², betydelig utvidet med plass til 100 innsatte i store, lyse rom uten gitter, gymnastikksal, dusjrom i hvert ende, skolekjøkken, kirke og forsamlingslokale. I kjelleren var det sentralvarmeanlegg, kjøkken med tre dampkjeler på 150 liter hver, kjølerom, vaskeri og desinfeksjonssrom. De tre nederste etasjene hadde celler i sideflløyene, på hver side av en midtgang. Disse målte 3X2,6 meter og hadde innlagt kaldt vann. Hver fløy hadde også et eller to større rom, toalttrom og skyllerom. Midtfløyen hadde større rom, beregnet på kontorer, legekontor, sykestuer etc. Disse ble senere tatt i bruk som rom for vaktmannskapene,som personalkontor for administering av fanger og som kalfaktori (matfordeling]. Dette skulle ferdigstilles og klar til innflytting i mars/april 1940.

Allerede den 24. april 1940 ble Grini tatt i bruk som krigsfangeleir for rundt 700 fanger, og etter felttoget i 1940 brukte tyskerne Grini som interneringsleir for norske offisersfanger. Etter at disse ble løslatt i juni samme sommer, ble bygningsmassen brukt til innlosjering av Wehrmacht-soldater det neste året.Åpningen som sivil fangeleir skjedde 12. juni 1941, da 115 fanger ble overført fra Åneby fangeleir som da ble lagt ned. Grini fangeleir ble den største leiren i Norge.

I det første krigsåret var formålet med leiren kortvarige interneringer. Fra 1941 ble leiren hovedsakelig brukt for oppbevaring av politiske fanger brakt inn fra hele landet.Fra 1941 og fram til freden i 1945 ble totalt benyttet 19 788 fangenumre, men dette er ikke en nøyaktig indikasjon på hvor mange som var innsatt i løpet av krigen. Noen fanger fikk ikke nummer, totalt kan dette dreie seg om rundt 180 kvinner og menn, mens andre, som ble satt inn flere ganger, fikk nytt nummer hver gang,

Tilsammen 786 grinifanger døde under krigen, enten mens de satt på Grini eller i forlengelsen av Grinioppholdet. Av de registerte innsatte ble 3402 deportert til fengsler og konsentrasjonsleire i Tyskland og tyskokkuperte områder.

På det meste, ved krigens slutt var det på Grini, inklusive utekommandoene over 5 400 innsatte, hvorav 600 kvinner. Flertallet var nordmenn, men også atten andre nasjoner var representert i løpet av krigsårene. Det utenlandske innslaget var med på å prege leiren, selv om disse aldri ble en stor gruppe, i mars 1945 var det 223, hvorav 82 fra Polen. Særlig polakkene fikk særlig dårlig behandling, som alle jøder fikk.

Etter hvert fungerte leiren også som et tradisjonelt fengsel for regulære kriminelle også ble plassert, blant disse var det også medlemmer og sympatisører av Nasjonal Samling eller Hirden. Disse kunne rapportere regelbrudd til leirledelsen og var en trussel mor det illegale arbeidet i leiren. Det ble også satt inn folk som skulle spionere på de andre fangene og fungere som angivere.

Samtidig som at antallet fanger økte utover mot slutten av 1943, ble samholdet mellom dem stadig svekket. Den enkelte søkte sammen med andre fanger med bakgrunn tilsvarende sin egen, det være seg alder, bosted og yrke. Det utviklet seg et visst fangearistokrati, med lang ansiennitet og kjennskap til systemene og særlig til å skaffe seg mer mat. I mars 1944 var det lite igjen av samholdet, og nye fanger ble overlatt til seg selv, blant annet uten ekstra mattilførsel.

  Les mer …

Helleristningene på Glemmastadstranda i Østre Toten.
Foto: Mjøsmuseet
Veideristningene langs Mjøsa stammer trolig fra steinalderen. Veideristninger er en type helleristninger som ofte avbilder dyr og jaktscener. I Mjøsområdet er det funnet veideristninger i Ringsaker, Østre Toten og Fåberg. Mange av dyrene som blir avbildet på veideristningene, er byttedyr som var en viktig matkilde. Samtidig kunne for eksempel gevir fra elg brukes til redskaper, slik som elghornshakka fra Alstad (14C2 datert til 1050 ± 80 f.Kr.). Denne er funnet ikke lenger enn 6-7 kilometer fra Glemmestadstranda. Samtidig viser arkeologiske funn fra samme periode som veideristningene at det ikke er noe 1:1 forhold mellom viktige byttedyr og motiv på ristningene. Mange viktige næringskilder, slik som en del andre byttedyr enn elg, bær, nøtter og planter er ikke avbildet på ristningene. Det er ikke funnet boplasser som med sikkerhet er samtidig med ristningene i umiddelbar nærhet av dem. Dette kan selvsagt ha sammenheng med at det ikke har blitt lett etter boplasser her, men det kan også bety at ristningene ble laget på andre steder enn der folk bodde. Kanskje var jakt en viktig arena for å samle hele stammen eller mennesker fra forskjellige stammer, og helleristningene markerte slike møtesteder.   Les mer …

Sangens Hus, som de fleste i Harstad kjente som Sangerhallen
Foto: Ukjent
Sangens Hus, som på folkemunne kom til å bære navnet Sangerhallen huset opprinnelig Harstads lokale frilynte ungdomslag; Harstad Ungdomslag. Det ble overdratt til Harstad Mandskor i 1923 og ble ødelagt av brann søndag 13. juni 1943. Huset var da på de tyske okkupantenes hender og ble brukt til proviantlager. Brannårsaken ble ikke klarlagt, men Hanna Kvanmo, (som bodde i huset på den tiden), fremsatte i boka Dommen (side 61) et begrunnet rykte om at det var tyskerne selv som stakk huset i brann for å skjule manko i mat- og brennevinslageret. Brannvesenet ble varslet for sent, da det var en lastebil (tysk?) som hadde ødelagt en stolpe i varslingsnettet.
Harstad Mandskor hadde på 1950-tallet planer om gjenoppbygging og at huset skulle bli byens nye storstue. Korets mange luftige planer, ble bare luftige. Det endte med at Harstad Boligbyggelag i 1965 reiste en boligblokk med 35 leiligheter, inkl. 6 hybler på tomta.   Les mer …

Om lokalhistoriewiki.no

Lokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien har over 2 millioner besøk i året og akkurat nå 65 151 artikler og 196 954 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. Les mer...

NB-logo-no-farge liten.png


Ukas artikkel

Dette utsnittet fra kirkeboka fra Grue viser noe av katastrofens omfang: Her ser vi navnene på elleve av ofrene, som ble gravlagt 1. juni 1822.

Brannen i Grue kirke i Hedmark den 26. mai 1822 er den største brannkatastrofen i norsk historie. 113 til 117 mennesker mistet livet da det brøt ut brann under første pinsedags gudstjeneste. Kirken var helt full på første pinsedag, som var en varm forsommerdag. Sognepresten Iver Hesselberg var i gang med sin preken da det begynte å brenne i ytterveggen på sørskipet. Brannen slo raskt gjennom veggen, og etter bare ti til femten minutter var kirke overtent.

Dørkonstruksjonen gjorde det vanskelig å evakuere kirken. Det brøt ut panikk, og dermed en kamp for å komme seg ut. De som var på galleriet kunne ikke komme fram når dørene var åpne, og det var i utgangspunktet et sterkt press mot dørene ettersom de slo innover. De som sto ut forsøkte å holde dem åpne, men varmen og presset innenfra gjorde det til slutt umulig.Les mer...

Ukas bilde

Annonse fra sykkelfabrikant i Indtrøndelagen 20.6.1906.jpg
Sykkelfabrikant Johan Lefstad i Trondheim annonserte i Indtrøndelagen den 20. juni 1906 at Olaf Østby var deres eneforhandler i Steinkjer.


Nyeste sider på Lokalhistoriewiki

Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki