Forside:Byggeskikk

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Byggeskikk
Ein skjelter-skjågHusmannsplassen Kjelvik i Sørfold kommune i Salten. Denne bygningstypen er typisk for både samisk og ikkje-samisk byggjeskikk i området.
Foto: Olve Utne
(2009)

Med byggjeskikk (nyn.) eller byggeskikk (nyn./bokm.) meiner vi summen av bygningsteknikkar, bygningsformer, og bygningsutsmykking i ein spesifikk kultur. Byggjeskikken varierer meir eller mindre frå bygd til bygd, og vi ser gjerne markante skilje mellom landsdeler og etniske grupper. I Norge er det nyttig, i tillegg til den generelle, geografisk baserte variasjonen i byggjeskikk, å snakke om ein eigen samisk byggjeskikk og i nokon grad òg for dei nasjonale minoritetane. I tillegg kjem religiøs byggjeskikk, inkludert bl.a. kristen byggjeskikk (bl.a. kyrkjer), jødisk byggjeskikk (bl.a. synagogar og muslimsk byggjeskikk (bl.a. moskéar). Byggjeskikk er overlappande med arkitektur, som gjerne blir bruka som namn på ei meir formalisert, akademisk retning med større vekt på individuell utforming og særpreg enn på tradering av ein lokal tradisjon.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Kræmers industrianlegg ved Stakkevollveien i Tromsø. «Glannøy» (eier Paul Blikfeldt) ligger ved kai og losser ved Kræmer. Det opprinnelige pakkhuset til Kræmer, vises til venstre i den indre rammen, like nedenfor Kræmer-bakken. Ved Viktor Lorentsens brygge til høyre ligger «Svaløy». Kilde: Perspektivet museum / Fjellanger Widerøe. Bildet er tatt 15. august 1955.
<onlyinclude>
Kræmers industrianlegg i 1965. Kilde: Perspektivet museum

Stakkevollveien 35 (Tromsø). Eiendommen «Godthaab» (g.nr 119 b.nr 174) på Stakkevollveien i Tromsø ble solgt av Petter W. Pettersen til Hagbart Kræmer i 1917.

Hagbart Kræmer var født og oppvokst i Melvik, og var etterkommer av Cæsar Læsar Kræmer, som kom til Tromsø i 1811. Hagbart Kræmer var ishavskipper fram til år 1939, da han solgte sin siste ishavsskute «Storis».

I 1918 bygde Kræmer et sjøpakkhus på eiendommen, det vil si en liten bygning hvor han oppbevarte fangst- og fiskeredskaper. Da firmaet «Hagb. Kræmer, Tromsø» ble etablert i 1938, ble sjøpakkhuset ominnredet og det ble satt i gang produksjonen med salting av fisk og pakking av fersk fisk for eksport. Firmaet produserte også tørrfisk. Seinere produserte firmaet frossenfisk og filet.   Les mer …

I forbindelse med rivinga i 1933 tok Norsk Folkemuseum bilder av både Brugata 15 og 13. På bildet kan vi se to hus i to og en halv etasje, hvor i alle fall toppetasjen er i bindingsverk.
Brugata 13 med skobutikk i første etasje og kafé i andre etasje.
Foto: Narve Skarpmoen

Adressen Brugata 13 eksisterer ikke lengre. Nr 13 var en selvstendig adresse fram til dagens funkisgård med adresse Brugata 15 ble bygd i 1933. Funkisgården er så stor at den dekker tomta til nr 13 i tillegg til nr. 15.

I følge folketellingen for 1875 holdt kjøpmann Carl Martin Møller og garver C. Holter, begge fra Drammen til i gården.   Les mer …

Dette kartet over Sagdalen fra 1804 inneholder navnene på en rekke av de kjente sagmesterboligene i Strømmen.
En sagmesterbolig i Skedsmo var betegnelsen på huset som sageieren hadde stilt til disposisjon for sagmesteren med familie. Noen av boligene hadde et stort loft hvor mannskapene kunne huses. Andre steder kunne det være ordnet slik at ble hengt ned køyer fra innskrudde kroker i taket. Dermed kunne det anordnes en ekstra ”etasje” i halv høyde, slik at andre kunne ligge på halmmadrasser direkte på gulvet. Det ble ofte svært trangt, for langs veggene sto matkistene som mannskapet måtte ha med for hele arbeidsuken.   Les mer …

Nasjonalgalleriets bygning i Universitetsgata 13 i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Nasjonalgalleriet i Oslo var opprinnelig en sammenslutning av de tre institusjonene Nationalmuseet, Skulpturmuseet og Kopperstikk- og Håndtegningssamlingen. Museet ble stiftet 1837 under navnet Nationalmuseet og åpnet for publikum i 1842 i et par rom på Slottet, som ennå ikke var ferdig. Seinere ble samlingene flyttet til forskjellige lokaler i byen.

I 1871 bevilget Christiania Sparebank midler til opprettelse av et Skulpturmuseum og det ble plassert i midtbygningen av det nåværende museet i Universitetsgata 13, da denne delen av huset ble innviet i 1882. I 2. etasje flyttet Nationalmuseet inn, og Kopperstikk- og Håndtegningssamlingen, opprettet 1877, ble installert i 3. etasje.

Bygningen er oppført etter arkitekt Heinrich Ernst Schirmer tegninger i tre perioder. Midtbygningen var fullført 1881, sørfløyen i 1907 og nordfløyen i 1924. De to siste påbygningene ble gjennomført av arkitekt Adolf Schirmer, sønn av Heinrich Ernst Schirmer, som også hadde deltatt i byggingen av den opprinnelige delen. I nordfløyen ble en stor foredragssal plassert. Påbygget med disse fløyene ble i 1926 tildelt Houens diplom for god arkitektur.

I 1903 ble disse tre selvstendige institusjonene slått sammen og museet fikk navnet Statens kunstmuseum fram til 1919 da det endelige navnet ble Nasjonalgalleriet.

Den lengstsittende leder for galleriet er kunsthistorikeren Jens Thiis (1870-1942), som var direktør fra 1908 til 1941. En annen langtsittende direktør var Sigurd Willoch (1903-1991), som satt i stillingen mellom 1946 og 1973.

1. juli 2005 gikk Nasjonalgalleriet inn i det nye Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design sammen med Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet og Museet for samtidskunst.   Les mer …

Fasaden mot torget.
Foto: Chris Nyborg
Thornegården er en fredet bygning i Son i Akershus. Den ligger i Storgata, med fasaden vendt mot Son Torg. Den eldste delen av bygningen ble antagelig reist i 1647. Byggherren skal ha vært en kaperkaptein. I 1761 ble bygningen overtatt av kjøpmann Ole Meyer, som utvidet og bygde om slik at bygningen fikk omtrent sitt nåværende utseende. På grunn av dette finner man årstallet 1761 i smijernsbokstaver over hoveddøren. Et våpenskjold som skal ha tilhørt Meyer-familien står over en dør ut i tranga mellom Thornegården og Spinnerigården. Bygningen fikk sitt nåværende navn etter handelshuset Thorne. Grunnleggeren av dette var Søren Thorne (1735–1812), som begynte som lærling hos Meyer og etter en tid giftet seg med hans datter.   Les mer …

Bisp Nikolaus' kapell står ved siden av Ladegården, et par meter høyere enn den opprinnelige plasseringa.
Foto: Chris Nyborg (2013)

Bisp Nikolaus' kapell (eller Biskop Nikolaus Arnessons kapell) er et rom fra nordfløyen av Oslo bispegård som er bevart i Oslo ladegårds hage.

Da NSB skulle utføre arbeider i Gamlebyen i 19171919 ble det gjennomført utgravninger i området. Man fant da et rom fra middelalderen, og arkitekt Gerhard Fischer mente at det kunne være et kapell. Han baserte dette på funnet av to små nisjer i østveggen. Han lanserte også tanken om at kapellet kunne være fra biskop Nikolas Arnessons tid (biskop 11901225).

Senere analyser av rommet tyder på at det er oppført senere enn Nikolas' tid, og det ser også ut til at det ikke dreier seg om et kapell, men et vanlig rom i den østlige delen av en to-etasjers bygning.   Les mer …
 
Eksterne ressurser
Forside:Byggeskikk/Eksterne ressurser
 
Kategorier for Byggeskikk
 
Andre artikler
 
Siste endringer for Byggeskikk

Flere endringer ...