Sara vaks opp på garden Ousta (Øststua) til høgre. Foto: Per Magne Grue (1965)
Sara Oust (fødd i Vingelen i Tolga 15. mars 1778, død same stad 25. oktober 1822) var ein av dei tidlege haugianske lekpredikantane i landet. Ho blir omtala som kanskje den mest kjende og avhaldne av pionerpredikantane. Sara skal etter tradisjonen ha blitt vakt ein gong Hauge sjølv var innom i bygda, men opplysningane om dette er usikre. I alle høve byrja Sara snart å halde oppbyggingsmøte og ha samtalar og bøn rundt omkring i heimane i bygda. Etterkvart drog ho som predikant også til andre bygdelag, til Tynset, Oppdal, Gauldalen og andre stader. I Oppdal lærde ho å kjenne ei anna ung kvinne som også var vakt, Randi Hevle frå Drivdalen. Dei to reiste ein del rundt saman og forkynte. Mellom anna er det fortalt om at dei var i Ålen, der dei hadde heldig innverknad i ein heim der folket hadde skeia ut i religiøst svermeri og fanatisme og endatil alvorleg psykisk sjukdom. Les mer …
Olav og Else med born ca. 1904.
Olav Aslakson Momrak (1868-1944) var født i Fyresdal. Foreldra var Aslak Kjetilson S. Snarteland (1825-1899), gift 1851 med Anne Gunnarsdotter Klauvreid (1833-1911) frå Skafså. Dei var gardfolk på S. Momrak gnr. 28/1 og så på S. Snarteland gnr. 1/2 der Aslak var frå. Aslak og Anne fekk 9 born, Olav var nr. 8 av desse. I 1891 vart han gift med Else Talleivsdotter N. Væting (1869-1945) frå N. Væting gnr. 35/1. Les mer …
Marie Finnskog deltok under Samemøtet i 1917, hvor hun blant annet sa at «retten til å eie landet og beitestrækningerne tilhørte lapperne som var landets første folk.»Hun har på seg en sørsamisk gåptoe, med tjurrie-tjohpe – den karakteristiske kamformede lua som bare brukes i det rørossamiske området. Marie Finnskog (født 3. mai 1851 i Røros; død på Glemmen pleiehjem i Fredrikstad 7. juni 1927) var en sørsamisk emissær, sangevangelist og folketaler som fra ca 1890 til 1920-årene holdt møter over store deler av Norge. Hun deltok på samemøtet i 1917 og samemøtet i 1921. Hun brukte også navneformene Marie Finskog og Maria Finnskog, og som ugift Maria Kjelsberg og Marie Stengel. Hennes foredrag var dels kristelige, dels om avholdssaken, dels om samisk kultur, og dels mer politisk om «lappernes fortrykte stilling». Hun kan ha vært en av de første samer som talte offentlig om dette. I en redegjørelse for sin virksomhet i 1916 sa hun at hun hadde vært forkynner i 25 år, og talt samenes sak i 15 år. Les mer …
Kart fra omkring 1800 over Mandal prestegjeld.
Prestegjeld er en eldre administrativ enhet i Den norske kirke, brukt fra 1400-tallet til 2000-åra. Et prestegjeld besto av ett eller flere sokn, og inngikk i et prosti.
Prestegjeldene dukket opp litt ut på 1400-tallet. Det var da behov for å tilpasse den kirkelige inndelingen til folketallet og bosetningsmønsteret etter Svartedauden i 1349. Man la ned kirker og sokn, og mange av de sokna som gjensto måtte betjenes felles siden det var prestemangel. Etter hvert som man fikk flere prester, kunne man velge å ha en sokneprest som leder for prestegjeldet, og kapellaner som betjente de enkelte sokn. Dermed oppsto gradvis den ordningen man hadde inntil avskaffelsen av prestegjeldene, hvor prester og andre kirkelig tilsatte var ansatt i prestegjeldene, ikke i soknene.
Fra 2004 ble prestegjeldene utfaset. Les mer …
Lillestrøm bedehus i 1880-åra. Foto: Akershusbasen.
Lillestrøm bedehus ble innviet 22. oktober 1876. Interessen for å få reist bedehus vokste etter at Skedsmo Indremisjonsforening ble stiftet i 1865 av Ole Jensen som var stasjonsmester ved Strømmen stasjon. Bedehuset ble benyttet som kirke fra november 1889 til september 1935 da Lillestrøm kirke ble tatt i bruk. I 1983 ble bedehuset revet, og i 1985 skaffet indremisjonen seg lokaler i nabobygget i Kirkegata.For å skaffe midler til bedehuset arrangerte foreningen basarer og pengeinnsamlinger. Dessuten kom det en del midler fra indremisjonsforeninger rundt om i landet. Sagbrukseierne gav alle trematerialene til bygningen, Sørum gård gav gratis tomt og kommunen kjøpte pipeorgel i 1892. Dermed var store kostnader dekket. Dampsageierne støttet tiltaket fordi indremisjonen sto for ordnede og etablerte forhold både når det gjaldt religion og samfunnsliv. Les mer …
|