 Romedal prestegård Foto: Jan-Tore Egge , opprinnelig Vang, har gårdsnummer 284/1 i Stange kommune i Hedmark. Den hadde tidligere gårdsnummer 74 i Romedal kommune. Gården ligger like vest for Romedal kirke, og har vært embetsgård for sokneprestene i Romedal prestegjeld siden middelalderen. Gården var kirkegods fram til reformasjonen, og ble så krongods.
Gården ligger på god jord, men frosten kan sitte i lenge. Den første matrikkelen den er nevnt i er matrikkelforarbeidet 1723, da den hadde skyld på 7 tønner og 4 skjepper hartkorn, som ble foreslått forhøya til 2 ½ skippund. I 1787 ble gården ført som krongods med fem huder. I 1802 ble den også ført med fem huder, som ble revidert til 2 skippund 10 lisspund (dvs. 2 ½ skippund). Samme skyld ble beholdt i 1818/1819 og i matrikkelen 1838. I 1865 blir det så oppgitt skyld på 26 daler, 4 ort og 14 skilling, og i matrikkelen 1886 45 mark og 5 øre.
Den 27. september 1799 brant prestegården. En omkring tre år gammel sønn av sokneprest Isaac Petersen Grüner omkom i brannen. Store deler av prestearkivet ble ødelagt. Les mer …
 Laurits Nilsen, fyrste krinsformann. starta som eigen krins i 1902 under namnet Lister og Mandals krets. Krinsen var liten samanlikna med dei andre krinsane som vart etablerte kring i Noreg på denne tida. Men Det norske lutherske Kinamisjonsforbund, som krinsen var ein del av, hadde eit omfattande arbeid i denne vesle krinsen. I 1925 vart krinsen slått saman med Kristiansand krets under namnet Agder krets. Røtene til Kinamisjonsforbundet sitt arbeid i denne delen av Vest-Agder fanst først og fremst i Mandal, i krinsen omkring Laurits Nilsen. I 1885 gjekk det ei stille vekking over Mandal. Fleire ungdomar kom med i denne vekkinga. Dei nyfrelste heldt saman i eit lag som sannsynlegvis på vårparten 1890 fekk namnet Misjonsarbeideren. Handeland karakteriserer livet i kamaratlaget slik: «Dei song, bad og las i misjonsblad og i Bibelen.. Men først og sist samtala dei om alt som interesserte dei og var framme i ordskiftet der dei ferdast. Og så gav dei til misjonen.» Henrik Seyffarth var leiaren i dette kristne kameratlaget. Han søkte i 1887 om å bli tatt opp som elev ved Misjonsskulen i Stavanger, men det vart han ikkje. Han ville reise til Kina som misjonær. Les mer …
 Utsnitt av den første siden av Andebus og Norges eldste kirkebok. Utsnittet viser døpte i Andebu sogn 1623. Siden er noe skadet i kantene. Fra Arkivverket, skannede kirkebøker. En kirkebok (bokmål) eller ei kyrkjebok nynorsk er en protokoll der presten fører inn sine embetshandlinger, som dåp, introduksjon, konfirmasjon, vielse og begravelse. Kirkebøker kan også inneholde annen informasjon, ettersom de mange steder i perioder har fungert som et moderne folkeregister. Bøkene er blant de viktigste slektshistoriske kildene.Den første kjente kirkeboken ble innført i Toledo erkebispedømme av kardinal Francisco Ximenes de Cisneros i 1497. Årsaken var at kardinalen ønsket bedre oversikt over dåp og ekteskap i sitt område. Tidligere hadde man ikke hatt samme behov for permanente oversikter, ettersom befolkningen var lite mobil; de som flyttet på seg var stort sett enten svært rike personer som hadde alle papirer i orden, eller svært fattige personer som det uansett var vanskelig å ha oversikt over i et samfunn uten sikre identitetspapirer. Ordningen spredde seg raskt i Vest-Europa, og i 1563 ble det innført i katolsk kirkerett at alle sogn skulle føre kirkebøker.
På det tidspunkt hadde én kirke som brøt med Roma allerede innført tilsvarende ordning: Den 5. september 1538 bestemte Thomas Cromwell at alle sogn i Den engelske kirke skulle føre kirkebøker. Det tok en del år før ordningen ble gjennomført overalt i landet, ettersom mange prester fryktet at det dreide seg om forberedelser for ny skattlegging, men England må antagelig uansett antas å ha vært først ute med nasjonal lovgivning om kirkebøker.
Den eldste bevarte norske kirkeboken, som befinner seg i Statsarkivet i Kongsberg, er fra Andebu og begynner i 1623. De eldste norske kirkebøkene ser ut til å ha blitt til ved at de enkelte prestene selv har tatt initiativ til det, og det er mulig at det har eksistert bøker fra før 1623. Ved Kirkeritualet av 1685 og Christian Vs Norske Lov skulle føringen komme inn i regulære former, og fra 1700-tallet er det bevart kirkebøker fra de fleste prestegjeld i landet. Les mer …
 Lillestrøm bedehus i 1880-åra. Foto: Akershusbasen. ble innviet 22. oktober 1876. Interessen for å få reist bedehus vokste etter at Skedsmo Indremisjonsforening ble stiftet i 1865 av Ole Jensen som var stasjonsmester ved Strømmen stasjon. Bedehuset ble benyttet som kirke fra november 1889 til september 1935 da Lillestrøm kirke ble tatt i bruk. I 1983 ble bedehuset revet, og i 1985 skaffet indremisjonen seg lokaler i nabobygget i Kirkegata.For å skaffe midler til bedehuset arrangerte foreningen basarer og pengeinnsamlinger. Dessuten kom det en del midler fra indremisjonsforeninger rundt om i landet. Sagbrukseierne gav alle trematerialene til bygningen, Sørum gård gav gratis tomt og kommunen kjøpte pipeorgel i 1892. Dermed var store kostnader dekket. Dampsageierne støttet tiltaket fordi indremisjonen sto for ordnede og etablerte forhold både når det gjaldt religion og samfunnsliv. Les mer …
| 
