Gårdshusene på bnr 1, sett fra vest (2015).
Haughem er gnr. 3 i Sandefjord kommune. Inntil 1838 hadde den matrikkelnr. 3, og fra 1838 til 1886 hadde den matrikkelnr. 3 med løpenr. 507–518. De eldste skriftlige navneformene er «Haufwa hæme» og «Haughemom», som forekommer i Rødeboka og er nedtegnet omkring 1400. Navnet forklares som en sammensetning av haug (haug) og hæmr, der siste ledd er en sammendragning av háeimr, som igjen er en sammensetning av enten adjektivet hár (høy) eller substantivet há (høyde) og heimr (hjem, bosted). Siste ledd betyr etter dette «det høytliggende bostedet», noe som passer godt med hvor bebyggelsen på Haughem ligger. Men siden Sandar også har en annen gård ved samme navn ( Hem), har det oppstått behov for å skille de to gårdene fra hverandre, og så har Haughem - som kanskje er yngst av de to - fått foranstilt leddet haug, som på sett og vis er «smør på flesk». Les mer …
Carl Anton Larsen (1900-1920)
Carl Anton Larsen, ofte bare omtalt som C.A. Larsen (født 7. august 1860 på Østre Halsen i Tjølling, død 8. desember 1924 på fangstfeltet i Rosshavet i Antarktis) var skipsfører, havforsker, hvalfanger og selfanger.
Han ledet flere ekspedisjoner i Antarktis og åpnet for den norske hvalfangsten i Sørishavet, blant annet gjennom etableringen av landstasjonen i Grytviken på Sør-Georgia som som en forløper for den pelagiske (=på åpent hav) hvalfangsten gjennom ekspedisjonene til Rosshavet.I 1887 hadde Christensen vært med på å stifte selskapet A/S Oceana som sendte ekspedisjoner til de vest-antarktiske øygrupper. I årene 1892-1894 var Larsen med som kaptein og ekspedisjonsleder på selfangeren «Jason» på to ferder sørpå for retthval- og selfangst ved De vestantarktiske øygruppene. «Jason» var rigget som bark, og bygget på Rødsværven (senere Framnæs mek. Verksted) i 1881, både verft og fartøy var eid av Christensen.
Det ble gjort geografisk pionerarbeid av stor betydning, men det økonomiske utbyttet ble ikke slik at man gjentok dette, men de skulle komme til å få betydning for hvalfangstnæringens utvikling. Dette skyldes at «Jason»-ekspedisjonene observerte store mengder blåhval, finnhval og knølhval i Antarktis og rundt Sør-Georgia. Larsen foreslo derfor å starte kommersiell hvalfangst der. Les mer …
Familien Førsund (med fyrstefødde Solveig) i lærarbustaden i Holmork i Skjåk 1910 eller 1911. Det var på denne tida Førsund komponerte Å Vestland, Vestland. Foto: Ukjent
Sigurd Olsen Vamråk Førsund (fødd 20. september 1884 på Kyrkjebø i nåverande Høyanger kommune, død i Indre Arna i nåverande Bergen kommune 26. november 1970) var lærar, komponist, organist og lokalhistorikar. Han var også engasjert i lokalpolitikk ( Venstre) og i norskdomsarbeid. På landsbasis er han kjend som mannen bak melodien til «Å Vestland, Vestland» med tekst av Tore Ørjasæter, og innspela av Sissel Kyrkjebø på debutalbumet hennar i 1986. Han voks opp på eit bruk på garden Føsund (Fesund, Førsund) som den fjerde i ein syskenflokk på ni. Foreldra var gardbrukarparet Ola Bergeson Vamråk (1854-1946) og Eli Bergedotter fødd Søreide (1853-1943). Familien hadde fleire bein å stå på enn det snaue gardsbruket. I følgje folketeljinga 1900 var Ola Vamråk jekteeigar, og eldstesonen Hans (fødd 1877) er omtala som jekteseglar for eiga rekning. Les mer …
Alette Heyerdahl (Aagaard Hansen). Foto: Ukjent, faksimile frå Øverås m. fl. (1952): Trondheim katedralskoles historie 1152-1952.
Alette Maren Helga Henriette Heyerdahl (fødd i Berg på Senja 20. september 1862, død på Alnabru i Oslo 31. mars 1957) var ein pioner blant kvinner som tok høgare utdanning. Ho var blant dei aller fyrste kvinnene i landet som tok eksamen artium. Ho var den fyrste kvinnelege teologistudenten ved universitetet i Kristiania, men satsa ikkje vidare på akademisk karriere. Da ho gifta seg og vart prestefrue, vigde ho evner og krefter til familie, foreiningsverksemd og lokalsamfunn. Ho var samfunnsengasjert, ivrig mellom anna med ungdomsarbeid, og hadde fleire offentlege verv. Ho arbeidde på fleire vis for å fremje kvinneleg samfunnsengasjement.
Les mer …
Nils O. Kolberg i Erling Danbolts bok fra 1948. Nils Olaus Kolberg, på kinesisk kjent som 枸 理 白 (Ke Li-bai), (født på Kolberg søndre i Onsøy 19. oktober 1891, død 7. februar 1989 i Onsøy) var en misjonsprest som virket i Kina for det Norske Misjonsselskap (NMS) fra 1920 til 1937 med et tre-årig opphold i Norge 1927–30. Deretter bedrev han reisevirksomhet for NMS på hjemmefronten. Før Nils dro ut til Kina forlovet han seg med Helga Lovise Fjeldly fra Vikene i Onsøy (1894–1979). Helga reiste til Kina i 1921 og de ble viet i Yiyang 21. januar 1922. Hun var datter av fiskeren Johan Olaves Olsen Fjeldly og Mina Kristine (Monsen Stene) f. Gundersen. Nils og Helga fikk datteren Johanne Margrethe g. Norrvall, 7. november 1926. Les mer …
Soknekirken St. Paul i Bergen. St. Paul menighet er den katolske menigheten i Bergen. Den første soknepresten ble utnevnt i 1857, og 1858 regnes gjerne som grunnleggelsesåret for menigheten. Formelt ble den det året en misjonsstasjon, og i 1870 ble den selvstendig menighet. Soknekirken St. Paul sto ferdig først i 1876. Det ble raskt etter at St. Olav menighet var oppretta i Christiania i 1843 lagt planer for en misjonsstasjon i Bergen. Selv om det nok hadde bodd katolikker i Bergen i tida etter reformasjonen, hadde de aldri fått begrensa religionsfrihet slik det var i bergstadene og i Fredrikstad. Det var derfor svært få katolikker i byen, og dermed lite grunnlag for å etablere en menighet på kort sikt. Det som allikevel lokka, var dels at Bergen var en svært viktig by, i mange henseender langt viktigere enn Christiania, og dels at det på grunn av den store skipstrafikken ville være et stort antall katolikker som hadde kortere eller lengre opphold i byen. Sokneprest Gottfried Ignatius Montz i Oslo og pater Johan Daniel Paul Stub, som var bergenser, var derfor villige til å forsøke å etablere noe i byen. Fram til 1845 var det bare i Christiania de hadde lov til å etablere fast virksomhet, men i 1845 kom dissenterloven, og dermed var det åpent for nyetableringer. Les mer …
|