Forside:Ringerike

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

LANDSDEL: Østlandet  • Sørlandet • Vestlandet • Midt-Norge • Nord-Norge
FYLKE: Akershus • Buskerud • Innlandet • Oslo • Telemark • Vestfold • Østfold
DISTRIKT: Eiker • Hallingdal • Numedal • Ringerike
KOMMUNE: Jevnaker • Hole • Ringerike

Om Ringerike
Fra Veme nord på Ringerike med Norefjell i bakgrunnen.
Foto: Leif-Harald Ruud
(2020)

Ringerike er et gammelt navn på området ved Tyrifjorden, lavlandet langs Randselva, Begna og Sokna og skogtraktene omkring disse. Dagens Ringerike kommune har navn etter området, men dekker et noe mindre areal. Hole kommune ligger også i det historiske landskapet, og Jevnaker kommune strekker seg noe inn i det. Den eldste navneformen er Hringariki, sammensatt av hringr og rik, «ring» og «rike» eller «landskap»

Ringerike ble tidlig befolka på grunn av den fruktbare jorda. Allerede for omkring 8000 år siden var det fangstplasser ved Viul, og de første faste bosetningene antas å være fra omkring 3000–2000 f.Kr. ved Røyse og Stavhella. I jernalderen har det vært en økning i befolkning og antall bosetninger, og Ringerike ble etterhvert et småkongedømme. To av kongene fra vikingtida er særlig kjent: Halvdan Svarte og Sigurd Syr ble begge fedre til rikskonger. Trygve Olavsson og Harald Grenske var ifølge en kilde også småkonger på Ringerike, men knyttes normalt til andre områder. Mytene forteller om en annen konge, Ring, som skal ha gitt navn til området, men han har høyst sannsynlig aldri eksistert i virkeligheten. Også ringerikingen Fridtjof Frøkne er nok bare mytisk.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Første uteksaminerte kull fra Ragna Nielsens latin- og realskole i Oslo, 1887. Bak fra venstre Ragnhild Qvam, Aasta Kjølseth, Gudrun Broch, Ella Anker. Foran fra venstre: Regine Stang, Ragna Nielsen og Marie Lundquist.
Foto: Ludwik de Ravics Szacinski/1887
Martha Regine Stang (født 31. januar 1865 i Hønefoss, død 9. juli 1947 i Oslo) var lege i Kristiania. Da hun i 1914 ble lege for Landsfengslet for kvinner, ble hun den første kvinnelige fengselslegen i Norge.   Les mer …

DS «Bægna» ved dampskipsbrygga ved Sperillen stasjon med godsvogner.
(1925)
DS «Bægna» var et dampfartøy som gikk i rutetrafikk på innsjøen Sperillen, mellom Hen med brygge rett ved Hen stasjon, da kalt Heen i Ådalselva, i Ådal (senere Ringerike kommune) og Sørum i Begnadalen i Sør-Aurdal kommune i årene 1868-1929. Båten gikk også under kallenavnet «Danskebåten» på grunn av alle de danskene turistene som kom med den. Imidlertid forsvant mye av turisttrafikken etter at Valdresbanen kom i drift til Fagernes i 1906.   Les mer …

Nedre del av Lysakerelva med Lysaker Kemiske Fabrik.
(1925)

Lysakerelva er ei drøyt sju kilometer lang elv som renner fra Bogstadvannet i Oslo til Oslofjorden. Den renner ut i fjorden ved Lysaker i Lysakerfjorden, mellom Snarøya og Bygdøy. Den utgjør nedre del av Lysakervassdraget som har Sørkedalselva med Langlielva og Heggelielva som øvre del.

Navnet er etter gården Lysaker nederst ved elva i Bærum, der jernbanestasjonen ligger i dag. Lysaker kommer ifølge Oluf Rygh av gammelnorsk Ljosaker, en lys kornåker. Frem til langt ut på 1800-tallet var navnet på elva Foð eller Fað, som betyr grense eller gjerde, noe man finner igjen i gården Fåbro som ligger ved elvebredden. Siden 1874 har elva markert grensa mellom Aker/Oslo og Bærum, og tidligere var den gårdsgrense og grense mellom prestegjeldene Aker og Asker.   Les mer …

Åsa landhandleri er en nedlagt dagligvareforretning i Åsa i Ringerike kommune. Landhandleriet ble etablert i 1892. Etter en eier har butikken også gått under navna Karl O. Svarverud og Karl O. Svarveruds eftf. Thomas Røseth Hansen var foreløpig siste kremmer her. Han la ned butikken i januar 2011.Thomas R. Hansen ønska å være uavhengig kremmer, for tilknytning til en matvarekjede ville tvinge ham til å ta inn varer han ikke ville ha i butikken. Han uttalte til Aftenposten: «Vareutvalget er definert av kjedene. Hvis jeg ikke liker kjedens varer, vil jeg kunne velge noe annet». Fordi han sto uten kjedetilknytning, ble imidlertid prisene for høye. Det var kun NorgesGruppens heleide grossistvirkskomhet Asko som ville levere varer til Hansen, og butikken på Åsa fikk ikke de tilleggsrabattene som kjedebutikkene i NorgesGruppen ble innvilga.   Les mer …

På dette bildet fra bispemøtet i Kristiania høsten 1877 sitter biskop Jørgen Moe foran helt til høyre.
Foto: Ludwik Szacinski (1877)/Oslo Museum.

Jørgen Moe (født 22. april 1813 på Øvre Mo i Hole i Buskerud, død 27. mars 1882) var biskop, forfatter og folkeminnesamler, særlig kjent for samarbeidet med Peter Christen Asbjørnsen, som Asbjørnsen og Moe. Jørgen Moe var sønn av gårdbruker og stortingsmann Engebret Olsen Moe (1780–1849) og Marthe Jørgensdatter Moe (1786–1846). Han ble gift i 1854 med Johanne Fredrikke Sophie Sørenssen (1833-1913), datter av generalmajor Frederik Moltke Sørenssen (1800–1881). Jørgen Moe var far til blant andre kunsthistoriker Vedastine Aubert (1855-1933), lærer og folkeminnesamler Marie Vilhelmine Moe (1856–1940), folkeminneprofessoren Moltke Moe (1859–1913) og juristen og ingeniøren Ole Falk Moe (1861-1913).Jørgen Moe ble kjent med Peter Christen Asbjørnsen (1812-85) på slutten av 1820-tallet. De begynte å samarbeide om eventyrinnsamling i 1837, og foretok en rekke innsamlingsreiser i Norge. De utga, som Asbjørnsen og Moe, heftevis ut norske folkeeventyr fra og med desember 1841, senere samlet og utgitt som bøker. Tobindsverket Norske Folkeeventyr, samlede og fortalte af P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe ble utgitt i 1851. Siste felles samling fra Asbjørnsen og Moe kom ut i 1871.

Til forskjell fra folkeeventyrene har Jørgen Moes pionerarbeid med å samle og studere norske folkeviser vært lite kjent. I 2019 gav Ørnulf Hodne ut boka Jørgen Moe og folkevisene.   Les mer …

«Bergenske Kongeveg» i Hole og Bærum følger den 15 km lange gamle kongeveien fra Sundvollen i Hole opp Krokkleiva og over Krokskogen til Jonsrud i Lommedalen. I 1791 besluttet Peder Anker at det skulle bygges vei fra Øvre Jonsrud i Lommedalen til Sundvollen i Hole. Veien ble bygget for å frakte trekull og skogsvirke til Bærums Verk, og var fra 1826 til ca. 1860 hovedveien mellom Christiania og Bergen. Der den går i rette linjer, ble den bygget etter det franske prinsipp, bakke opp og bakke ned, her og der bygget opp med fyllinger og tørrmurer. Over Krokskogen følger Pilegrimsleden og den Bergenske Kongevegen stort sett den samme traseen. Underveis har 23 informasjonstavler blitt satt opp, som knytter området rundt ruten til kullkjøring, skogsdrift, seterliv og andre verdenskrig da mannskaper fra Milorg holdt til her fra sent på sommeren 1944 frem til frigjøringen 8. mai 1945. Denne veien har sine røtter i middelalderen. Det er kjent at Magnus Lagabøte reiste fra Oslo til Ringerike gjennom «Kroka skog» i 1276, noe som angir at det allerede da var en tjodveg eller allfarvei gjennom skogen selv om vi i 2009 ikke vet akkurat hvilken rute denne fulgte. Krokskogen ble fredet allerede i 1957, mens hele veien er tatt med i «Vegvalg - nasjonale verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner», Statens vegvesens verneplan.   Les mer …
 


 
Kategorier for Ringerike
 
Andre artikler