Forside:Gjøvik og Toten

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

ØSTLANDET • SØRLANDET • VESTLANDET • MIDT-NORGE • NORD-NORGE
Østfold • Akershus • Oslo • Hedmark • Oppland • Buskerud • Vestfold • Telemark
Hadeland • Land • Gjøvik og Toten • Gudbrandsdalen • Valdres
Gjøvik • Østre Toten • Vestre Toten

Om Gjøvik og Toten
Kart fra 1879, som viser grenseområdet mellom de daværende kommunene (Vardal, Gjøvik by, Vestre og Østre Toten).
Foto: Statens kartverk

Gjøvik og Toten er et distrikt bestående av kommunene Gjøvik, Vestre Toten og Østre Toten. Området ligger på vestsida av Mjøsa.

Fram til 2009 sammenfalt distriktet med Toten tingretts virkeområde. Tingretten ble så slått sammen med Hadeland og Land tingrett til den nye Gjøvik tingrett. I Den norske kirke dekker Toten prosti de tre kommunene.

Det er utstrakt samarbeid mellom de tre kommunene, både offentlig gjennom interkommunale samarbeid og i andre sammenhenger. Man finner for eksempel organisasjoner som Gjøvik og Toten flyklubb og DNT Gjøvik og Omegn.

Mjøsmuseet er regionsmuseum for Gjøvik og Toten.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Portrettbilde av Anne Brannfjell.
Foto: Albert Løkke
Anne Brannfjell (eg. Anne-Marie Andersdotter, senere omtalt som Anne Evensen Brandfjeld; født 19. april 1815 i Vardal, død 2. januar 1905 i Oslo) var regna som signekone og helbrederske. Hun bodde og virka en del år på husmannsplassen Ekeberglien ved BrannfjellEkeberg, og det er fra dette høydedraget hun har sitt tilnavn. Anne var datter av husmann Anders Didriksson og hans kone Marte Olsdotter, og vokste opp på plassen Sæter under Mustad i Vardal, som nå ligger i Gjøvik kommune. Hun kom til Christiania omkring 1841, som tjenestepike hos gullsmed Herman Øyseth og hans familie. Øyseth var en anerkjent håndverker, som blant annet er kjent for å ha laga arvefyrstekrona i 1846. Hun fikk to barn utenfor ekteskap med ham, først Christian (1843–1925) og så Anders Oluf (1845–1851). Christian ble født den 7. desember 1843 på England under Ekeberg. For Christians vedkommende ble matros Ole Hansen oppgitt som barnefar. Christian skrev selv på baksiden av sin dåpsattest at dette ikke var sant; det var Øyseth som var faren.   Les mer …

Utstilling på Gjøvik bibliotek i forbindelse med Margit Sandemos død, laget av Oppland fylkesbibliotek.
Foto: Oppland fylkesbibliotek
(2018)

Margit Sandemo f. Underdal (født 23. april 1924Toten, død 1. september 2018 i Skåne) var forfatter. Hun ga ut over 150 bøker, og var på slutten av livet den dalevende norske forfatteren som hadde kommet med flest utgivelser. Antallet hang sammen med at hun ble regna med blant kiosk- eller serielitterære forfattere, og hun ble avvist da hun søkte medlemskap i Den norske Forfatterforening.

Slekt og familie

Utsnitt fra fødselsregisteret i Østre Toten. Margit ble født 23. april 1924, og familien bodde da på eiendommen Tovollen.

Hun var datter av forfatter Anders Underdal (1880–1973) og lærer Elsa Reuterskiöld (1892–1967). Margit Sandemo hevda at faren var en utenomekteskapelig sønn av Bjørnstjerne Bjørnson, noe som senere har blitt motbevist.

Da Margit ble født, bodde familien på Tovollen i Østre Toten.[1] Faren Anders hadde noen måneder tidligere fått skilt ut eiendommen (gnr. 161/15) fra garden Hammastad i Vestbygda.[2]

Etter kort tid flytta de til småbruket Grunke ved Fagernes i Valdres. Margit var den nest eldste i en søskenflokk som etter hvert skulle bestå av fem barn. I 1930, da Margit var seks år, tok mora med seg ungene til Sverige. Dette ble ikke bare ei flytting til et annet land, men også ei reise fra et norsk bygdesamfunn til svensk adel. Mora var av svensk adelsslekt.

Den 29. mars 1946 ble Margit gift i Strängnes i Sverige med rørmontør Asbjørn Sandemo, sønn av smed Ludvig Andersen og Hulda Karlsson. De fikk tre barn.

Liv og virke

Hennes litterære interesse ble vekt da hun som åtteåring oppdaga Shakespeare. Det skulle allikevel gå mange år før hun selv forsøkte seg som forfatter. I tenåra skjedde noe som bidro til denne utsettelsen. Hun hadde det hun selv beskrev som paranormale hendelser, og mente at hun kunne se ting ingen andre så. Dette førte til flere innleggelser på psykiatriske klinikker i ungdomsåra.

Etter krigen flytta hun tilbake til Grunke i Valdres, der hun traff Asbjørn Sandemo. De gifta seg i Sverige. På den tida forsøkte Margit Sandmo seg på forskjellige kunstarter, som maling og musikk. Hun begynte så etter noen år å skrive. Hennes første manus ble i 1963 avvist av forlaget, men i 1964 ble det antatt som føljetong under tittelen De tre friere i Norsk Ukeblad. I åra som fulgte ble det mange føljetonger i aviser og ukebladet.

Den første bokserien kom etter at Bladkompaniet i 1980 spurte om hun ville skrive en serie for dem. Hun begynte da på Sagaen om isfolket, som har vært en av de bestselgende seriene i Norge noensinne. Det ble hele 47 bøker i serien, og samtlige ble trykt i mer enn 60 000 eksemplarer. Selv om det litterære råd i Forfatterforeningen veide henne og fant henne for lett, er det få norske forfattere som kan skilte med slike salgstall. Serien er også oversatt til flere andre språk – på russisk ble den til og med utgitt i en piratkopiert versjon.

Hun har senere skrevet flere serier, den lengste av dem Heksemesteren på 15 bøker. I tillegg til de lengre seriene ga hun også ut tre bøker om oppvekstbruket Grunke. Også som forfatter holdt hun fast ved det paranormale, noe som ble tema for boka Vi er ikke alene. Hun var også en dyrevenn, og hadde et spesielt hjerte for hunder, noe som kom tydelig fram i boka Har dyrene sjel?.

Da hun i 1999 ble enke, flytta hun tilbake til Sverige. I 2014 ble hun tildelt Kongens fortjenstmedalje.

Hun døde i sitt hjem i Skåne 1. september 2018. Familien skrev at hun sovna stille inn, «94 år ung».[3]

Referanser

  1. Fødselsregister nr. 15, 1916-1928, Østre Toten.
  2. Panteregister nr. 34, 1921, Østre Toten.
  3. Forfatter Margit Sandemo er død, VG. Publ. 2018-09-01, lest 2018-09-01.

Kilder og litteratur

Videre lesing

  • Wærhaug, Sølvi: Eventyrdronningen - En biografi om Margit Sandemo, 2018.   Les mer …

Motiv fra Weidemanns gate i Holmestrand.
Foto: Stig Rune Pedersen (2013)
David Christopher Weidemann (født 19. september 1800 i BorgundSunnmøre, død 29. mars 1881 i Holmestrand) var lege og politiker. Weidemann var Holmestrands ordfører i to perioder og representerte byen på Stortinget. Weidemanns gate er oppkalt etter han. Han satt som formann i direksjonen i Holmestrand sparebank og fikk oppretta Holmestrand bad. På graven hans har Holmestrands borgere reist en granittstein.   Les mer …

Sandsgården under oppussing i 2012.
Foto: Heidi Froknestad

Sandsgården er en bygård i Gjøvik, på hjørnet mellom Strandgata og Niels Ødegaards gate. Gården ble oppført ca. 1900, som en kombinert forretnings- og leiegård. Navnet er etter kjøpmann Martinius Sand, som kjøpte gården i 1913. I nyere tid har bygningen også gått under navnet Madslangrudgården, etter familien som kjøpte gården i 1936, og som fortsatt eier den.

Sandsgårdens byggherre var kaptein og seinere stortingsmann Alf Mjøen, eieren av Gjøvik gård (Ner-Gjøvik). Mjøen dreiv på denne tida omfattende byggevirksomhet, og solgte både tomter og ferdige hus. Sandsgården ble bygd på Ner-Gjøviks grunn. Gården ble tegna i 1898 av Hjørdis Grøntoft, som var en av Norges første kvinnelige arkitekter.   Les mer …

Alfred H. Nærup
Alfred Hagbarth Nærup (født 14. juli 1850 på Kongsberg, død 21. juni 1938 i Son) var jurist og embetsmann. Nærup var sønn av sølvverksforvalter Hans Jørgen Nærup (1809-92) og Hanna Ernestine f. Gottwaldt (1810-92). Han ble student i 1868 og tok juristeksamen i 1873.

Nærup arbeidde først som sorenskriverkontorist på sine hjemtrakter i Numedal (1873-74), og var edsvoren fullmektig samme sted 1874-77. Sistnevnte år ble han ekstraskriver. Fra 1881 til 1892 var han ansatt i Finansdepartementet, først som kopist, fra 1889 som fullmektig. I 1892 ble Nærup ansatt som sekretær hos Skogdirektøren. Denne stillinga hadde han til 1895, da totningen Kristian Adolf Fauchald tok over.

17. mai 1897 ble Nærup konstituert som fogd i Totens fogderi, da Hans Sverre Sommerfeldt gikk av med pensjon etter å ha vært fogd i 37 år.   Les mer …

Skattum ca. 1950 (postkort i privat eie)

Skattum (Skatum) er en gard i Nordlia i Østre Toten (gnr. 135). Garden var i periodene 1834-85 og 1916-65 delt i to bruk, men har ellers vært drevet som én eiendom. Skattum har 232 mål dyrka jord, 88 mål beite og 28 mål skau. I 2009 ble det nydyrka ca. 4 mål, og i tillegg ble det hogd skau for å utvide beitet.

Skattum var den nest siste garden i Nordlia som hadde mjølkeku, den siste tida i samarbeid med naboeiendommen Svartås. De to gardene hadde i 2000-åra husdyra i samdrift, med mjølkekua i Svartås og foringsdyra på Skattum. I 2011 ble husdyrholdet på Skattum avvikla. Fra 2008 til 2011 forpakta Skattum nabobruket Sveom.   Les mer …
 
 
Eksterne ressurser
Forside:Gjøvik og Toten/Eksterne ressurser
 
Kategorier for Gjøvik og Toten
 
Andre artikler