 Direktør ved NLI, Knut Sprauten Foto: Stian Green 2006 Knut Sprauten (født 1948 i Namsos) er en historiker som var direktør ved Norsk lokalhistorisk institutt 2000–2018. Sprautens faglige hovedområde er økonomisk og sosial historie, kulturhistorie og byhistorie i tidlig moderne tid. Han har skrevet bind 2 av Oslo bys historie, Byen ved festningen (1992). Han har ellers utgitt lærebøker i historie for skoleverket, og skrevet artikler i samleverk og tidsskrifter innen et vidt spektrum av historiske emner.
Han vokste opp på en gård i daværende Vemundvik kommune, som siden 1964 har vært en del av Namsos kommune. Interessen for boklig lærdom kom tidlig. Den ble ikke framelska så mye i hjemmet, men desto mer hos farfaren som var gardbruker og lærer. Sprauten begynte på skolen et år før normalttid, og gjorde det godt fra starten av.
Etter avlagt embetseksamen 1974 var Sprauten ansatt i skoleverket i Oslo i et par år, som lektor på Rosenhoff skole. Samtidig var han i et vikariat som univeritetslektor i halv stilling. Halve døgnet gikk altså med til arbeid. Men han må ha hatt tid til å tenke, for han begynte å se på muligheten til å bli historieforsker. I 1976 fikk han tilslag på en søknad om stipend fra Norges allmennvitenskapelige forskningsråd. Planen var å jobbe videre med Hornemann og hans forretninger. Samme år fikk paret sønnen Pål. Familien på fire flytta inn hos Sprautens foreldre på Hals, og han var ukependler derfra til Trondheim hvor han satt på Statsarkivet og finleste Hornemanns privatarkiv. Etter et halvt år der bare det tilbake til Oslo med kontor på Blindern. I perioden 1976–1990 var han knyttet til Historisk institutt ved Universitetet i Oslo som forskningsstipendiat, vitenskapelig assistent og forsker.
Les mer …
 Solbergbakken i 1918, etter den første utvidelsen. Fra Norske skiløpere, utgitt 1956. var en hoppbakke i Solbergåsen i Bærum. Den var Bærums og en av landets første permanente skibakker.
Bærums Skiklub kjøpte grunnen av gården Solberg for kr 5500 i 1901. Bakken ble påbegynt allerede 1886, og det første Solbergrennet ble holdt 12. februar 1888.
Bakken var de første årene verdens største, og Olaf Tandbergs bakkerekord fra 1900 på 35,5 meter var verdensrekord.Det siste store Solbergrennet ble arrangert i forbindelse med skiklubbens 70-årsjubileum i 1955. Senere ble den hederskronte bakken igjen pionéranlegg med plastdekke (1977) og samlet hoppere fra hele Østlandet, men nye og større plastbakker ble mer populære, og siden 1992 har ikke Solbergbakken vært i bruk – verken sommer eller vinter. Les mer …
Bærum kommune er en kommune i Akershus, som grenser til Asker, Lier, Hole, Ringerike, Oslo og – på andre siden av Oslofjorden – Nesodden. Administrasjonssenteret er Sandvika, som i dag har status som by. Første del av Bærum rådhus (arkitekt Magnus Poulsson) stod ferdig i 1927. Sandvika og området østover langs E 18 er en del av tettstedet Oslo. Navnet Bærum kommer av norrønt Berg(h)eimr eller Berg(h)eimsherað, sammensatt av 'berg' og 'heim'; dette er trolig opprinnelig et bygdenavn. En innbygger i Bærum kalles bæring. I Bærum finnes en steintype som er karakteristisk for Osloområdet - rombeporfyr (en lavastein som ble skapt da Oslofeltet var vulkansk aktivt i permtiden og en supervulkan hadde sitt utbrudd). Les mer …
 Hovedbygningen på Drengsrud. Foto: Stig Rune Pedersen (2016) Drengsrud er en gård i Asker, Johan Drengsruds vei 52. Gården har gitt navnet til strøket Drengsrud.
En steinøks er funnet på gården i 1884. Det var kalkovn nord for gårdstunet.
Gården ble kirkegods i middelalderen, og i 1647 var Kongen (staten) eier. Den kom i bondeeie i 1719. I 1752 inngikk Drengsruds eier, Ellef Eriksøn Åby, en avtale med hoffsteinhogger Jacob Fortling som fikk rett til å bryte marmor i Drengsrudmarka. Kvaliteten viste seg å være for dårlig, men spor etter virksomheten vises fortsatt. Fortling hadde bedre resultater på Gjellebekk i Lier. Hans Hansen fra Bø i Røyken kjøpte Drengsrud i 1809. Les mer …
 Paal Berg ca. 1920 Foto: Johannes Holmsen / Oslo Museum. (født 12. januar 1873 i Hammerfest, død 24. mai 1968) var jurist og politiker ( Venstre). Han var blant sin generasjons fremste jurister, var statsråd to ganger, mangeårig høyesterettsjustitiarius, og var Hjemmefrontens leder under siste del av andre verdenskrig. Berg var virksom helt til han var i 80-årene, hans siste oppdrag var som Norges første medlem av menneskerettskommisjonen i Strasbourg i siste halvdel av 1950-tallet. Paal Berg var sønn av tollkasserer Marius Ørbek Berg (1829–1904) og Annette Karoline Rotnes (1838–91), som begge kom fra Nes i Akershus. Les mer …
 Foto av arkitekt Lilla Hansen. Foto: Ukjent. Fra Kvinnenes kulturhistorie (1985). , egentlig Georgine Marie Hansen (født 1. april 1872 i Christiania, død 11. juni 1962 i Oslo) var Norges første privatpraktiserende, kvinnelige arkitekt. Hun drev for seg selv fra 1912, samtidig som hun vant en konkurranse om boliger i Thomas Heftyes gate 42 i Kristiania. Selv om hun hadde arkitektkontor i hovedstaden, tegnet hun bygninger, mest boliger og omsorgsbygg, også andre steder i landet.
Lilla Hansen studerte modellering hos billedhuggeren Hans Lerche før hun begynte sin grunnutdannelse ved Den Kongelige Tegneskoles bygningslinje under Herman Major Schirmer. Disse studiene ble fullført i 1894, og hun hadde deretter en praksisperiode hos art nouveau-innovatøren Victor Horta i Brussel. I folketellingen for 1900 er hun oppført som beboer på adressen Huitfelts Gade 5 i Kristiania, men Brussel er oppgitt som midlertidig bosted.
Etter Brussel-oppholdet assisterte hun arkitekt Halfdan Berle, og var også i København hos professor Martin Nyrop. I 1903 var hun ansvarlig for oppførelsen av et sommerhus for Theodor Frølich på Nesøya i Asker ( Vestre vei 93). I 1910 sto hun for våningshuset på Hval gård for godseier Wilhelm Roede, også i Asker. Les mer … | 
