 Helge Fæhn ved lansering av boka Gudstjenesteliv i den norske kirke. Fra Samhold-Velgeren, tirsdag 15. mars 1994. Helge Fæhn (fødd 13. desember 1918 i Skien, daud 21. oktober 2008 i Sandvika) var professor og doktor i teologi. Han var heilt sentral i utviklinga av dei nye liturgiane som Den norske kyrkja tok i bruk i 1970- og 1980-åra. Fæhn er óg rekna som ein av dei framste liturgihistorikarane i Norden.Han vaks opp i Skien, der han tok examen artium på latinlinja i 1938. Han studerte så teologi ved Universitetet i Oslo og ved Lunds Universitet i Sverige. Han avla teologisk embetseksamen i Oslo i 1945, og praktisk-teologisk eksamen i 1947. Etter nokra månader som hjelpeprest i Furnes prestegjeld vart han knytta til Teologisk fakultet som stipendiat, og i 1957 tok han doktorgraden. Avhandlinga Ritualspørsmålet i Norge 1785–1813. En liturgisk og kirkehistorisk undersøkelse med særlig henblikk på geistlighetens stilling til tidens reformplaner vart starten på eit yrkesliv der liturgien stod i sentrum.
Han var ein tid kallskapellan i Nes på Romerike. I 1965 vart han så henta attende til universitetet for å arbeide med revisjon av liturgien. Så var han sokneprest i Haslum prestegjeld ein tid, inntil han vart professor i kyrkjehistorie ved Universitetet i Oslo i 1974. I 1986 pensjonerte han seg, men han var seniorforskar ved UiO til 1988. Les mer …
 En av Schøyen Bilcentralers busser, nr. 132 på linje 31 til Snarøya på holdeplassen ved Nationaltheatret. Foto: Åke Nergall (1978)  Foto: Stig Rune Pedersen (2013) Schøyens Bilcentraler (SBC, oppr. Ing. M.O. Schøyens Bilcentraler A/S) er et rutebilselskap som ble grunnlagt i Oslo i 1921. To år tidligere hadde Martin Olsen Schøyen (1896-1962) starta Schøyens lægebilcentral etter oppfordring fra Kristiania Lægeforening, og det var dette foretaket som var grunnlaget for Schøyens Bilcentraler. Firmaet ble videreført, en periode som et datterselskap, av Nobina (fra 1997 til 2009 Concordia), som driver i Norge, Sverige, Danmark og Finland og i 2010 hadde en markedsandel på 15 av det nordiske markedet.
Allerede i grunnleggelsesåret 1921 ble det etablert ruter fra Oslo til Drøbak, Hønefoss, Lommedalen, Snarøya og Stabekk. I 1923 kom det ruter til Sørkedalen og Bygdøy, i 1924 til Maridalen, i 1925 tok selskapet over ei rute til Nittedal og i 1926 åpna ruta til Slemmestad. Hver av disse rutene var organisert som et eget aksjeselskap, der SBC hadde en betydelig eierandel, og sjåfører, velforeninger og privatpersoner var medeiere. Rutebilene som ble brukt på de enkelte rutene var eid av underselskapene, mens SBC hadde utleiebusser som kunne brukes ved behov. Slik brukte SBC lokal kapital for å få oppretta et stort rutenett i Osloområdet, og selskapet ble raskt et av de største i rutebilbransjen. Les mer …
 Ole Steffensen Isene fotografert 1912. (1867-1943) var lærer, kirkesanger, organisasjonsmann og redaktør, født i Davik i Bremanger kommune i Sogn og Fjordane, som sønn av gårdbruker Steffen Isene (1829—1904) og Kari Sigdestad. Han ble gift i 1889 med Marit, født Hansen (1865-1915), deretter, som enkemann, i 1917 med Marit, født Naas (1881-1964). Han var far til skuespilleren og sangeren Ola Isene (1898-1973). Isene ble redaktør for Det Norske Totalavholdsselskaps organ Menneskevennen i 1905, en post han hadde til og med 1919, blant annet med god bistand fra seinere professor i psykiatri, Ragnar Vogt, som var medredaktør. Før Isene satte seg på redaktørkrakken hadde han gjennom en rekke år skrevet artikler der, og i de to foregående år var han da også knyttet til bladets redaksjon. Fra 1907 til 1909 og 1920 til 1924 var han leder av Blå Kors, samtidig som han også var DNTs generalsekretær - fram til 1927. Fra 1924 var han generalsekretær i Blå Kors. Les mer …
 Gunnar Lislerud. Foto: Faksimile fra Studentene fra 1941 (1966) (født 27. august 1921 i Våler i Østfold, død 17. mai 1998 i Oslo) var prest, misjonær og til sist biskop i Borg. Han var engasjert i Sør-Afrika i en årrekke, der han også var en forkjemper for anti-apartheidbevegelsen. Lislerud vokste opp i Østre Aker. Han tok examen artium i 1941 og teologisk embetseksamen ved Menighetsfakultetet i 1948. I 1957 tok han Master of Theology-graden ved Luther Theological Seminary i St. Paul. Les mer …
 Peter Flor 1842. Maleri av Mathias Stoltenberg. Pierre Poumeau (Peter) Flor (fødd 25. september 1775 i Vestre Aker, nå Oslo kommune, død 8. april 1848 i Drammen) var offiser, jurist, publisist og politikar. Det franske namnet hans skuldast oppkalling etter general Pierre Poumeau i Christiania, men Flors førenamn har vanlegvis vorte fornorska til Peter både i samtida og i ettertid. Flor vart kjend som ein radikalt liberal politikar, som i dei fyrste åra etter 1814 stod i fremste rekkje i motstanden mot Karl Johans forsøk på å endre grunnlova i monarkisk og unionsfremjande retning. Flor var sentral i «Den gamle opposisjonen» på stortinga 1818-1822. På stortinget 1821 vart denne opposisjonen omtala som Det Flor-Hoelske parti etter han og meiningsfellen Jacob Hoel.
Peter Flor var son av auditør og regiments kvartermeister (og titulær generalkrigskommissær) Jens Lorentz Flor (1731-1806) og Maren Bolette Heegaard. Peter var fødd på garden Lilleaker i Vestre Aker. Om han voks opp der, er uvisst. Faren kjøpte seinare garden Haugbo i Asker og slo seg ned der med familien. Det er mogleg at Peter allereie flytta heimefrå på det tidspunktet. Mora Maren Bollette Heegaard døydde, og faren gifta seg opp att med Abel Margrethe Schnitler. I følgje Ovenstads militærbiografiar skal paret ha blitt separert etter berre eit par års barnlaust ekteskap. Les mer …
| 
