Forside:Romerike

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

ØSTLANDET  • SØRLANDET • VESTLANDET • MIDT-NORGE • NORD-NORGE
Østfold • Akershus • Oslo • Hedmark • Oppland • Buskerud • Vestfold • Telemark
Follo • Asker og Bærum • Romerike
Aurskog-Høland • Sørum • Fet • Rælingen • Enebakk • Lørenskog • Skedsmo • Nittedal • Gjerdrum • Ullensaker • Nes • Eidsvoll • Nannestad • Hurdal

Om Romerike
Romerike (historisk Raumarike) er et landskap i Akershus fylke på Østlandet som i dag regnes for å omfatte følgende 13 kommuner, fordelt på Øvre Romerike (Nannestad, Hurdal, Eidsvoll, Ullensaker, Gjerdrum, Nes) og Nedre Romerike (Rælingen, Nittedal, Skedsmo, Lørenskog, Fet, Sørum og Aurskog-Høland). I tillegg har man tradisjonelt regnet med Nord- og Sør-Odal og de nordre delene (Flateby og Kirkebygda) av Enebakk kommune, men sistnevnte inngår i dag administrativt i sin helhet i nabodistriktet Follo. Romerike har til sammen 273 712 innbyggere ved utgangen av 3. kvartal 2013. og 3 805 kvadratkilometer. Regionsenteret er byen Lillestrøm.   Les mer ...
 
Smakebiter fra artikler
<onlyinclude>
Gustav Adolf Devold. Eier av Lillestrøm Væveri

Lillestrøm Væveri ble grunnlagt i 1884 av Niels Devold. Han fikk ikke veveriet til å lønne seg fordi han drev med umoderne maskiner, og produserte varer som var i ferd med å gå ut. I 1887 overlot han bedriften til broren Gustav Adolf Devold.

I tida fram til 1892 skiftet Gustav Devold ut de gammeldagse maskinene med det mest moderne produksjonsutstyr som fante, han lærte opp maskinpassere og en erfare fabrikkmester hentet han fra Tyskland. Til veveriet knyttet han et spinneri og fargeri. Etter en tid gikk veveriet med overskudd.

I begynnelsen var veveriet en arbeidsplass for menn, men etter en tid ansatte Devold også kvinner. Veveriet var en av de første industriarbeidsplassene for kvinner i Lillestrøm. I 1901 var det 22 arbeidsplasser ved veveriet, halvparten var kvinner, i 1906 12 kvinner og 8 menn.

Veveriets hovedprodukt var jutetepper, og de gikk vesentlig til Sverige. Det var nærmest tollfrihet mellom unionsstatene Norge og Sverige, det var fastsatt i mellomriksloven. Loven ble opphevet i 1897, tollsatsen gikk opp og det skapte problemer for bedriften. Derfor flyttet Devold produksjonen til Karlstad i Sverige. Veveriet ble i 1898 solgt til Edvard Tandberg i Kristiania og et par måneder videre til O. Johannesen & Søn A/S. De nye eierne drev veveriet med vekslende hell.

Veveriet brant ned under storbrannen i Lillestrøm i 1906.

Galleri

Litteratur


Arstun Hval i Fet på Romerike.
Foto: Akershusbasen (ca. 1930)
Arstun er eit bruksnamn og appellativ som har vori brukt på Romerike, i Sør-Hedmark, østfoldbygda Rømskauen og den nordvestre delen av Värmland. Arstun er framleis levande som appellativ på Romerike, og brukast oftast i tydinga nabogarden eller nabohuset. Ordet er ei samansetning av andre stova, der fyrste leddet er rekkjetalet andre, og der hovudleddet er ordet stove (f.). Tydinga kan samanliknas med det peikande pronomenet hin, som òg kan tyde den andre av to. Med ei slik tyding blir ordet òg gjensidig, alt etter kor ein sit eller står. Fra gammalt av ser det ut til at der ein gard har vori delt i to eller fleire bruk, har ein brukt Arstun om einannan, ofte med utmerkingsledd som Oppi eller Neri. Framleis finn ein den appellative bruken om gardsbruk på Romerike, men i dei fleste høva har Arstun stivna.   Les mer …

Fengselsbygningen rundt 1950, da Stav Pleiehjem holdt til her.
Stav distriktsfengsels markante murbygning har helt siden 1863 vært et landemerke på Stavtoppen i Strømmen. Fengselet var bygd på prinsippet om ensom avsoning av de innsatte, og cellevinduene var plassert høyt oppe på veggen for at fangene ikke skulle kunne se ut. Opprinnelig var det utstyrt med 35 enkeltceller og seks fellesceller pluss en straffearrestcelle, rettslokale og leilighet til vaktmester. Maten til de innsatte var svært enkel og ble laget på kjøkkenet til vaktmesteren. Det hører med til historien at den nest siste dødsdømte fangen på 1800-tallet i Norge var plassert her før han ble henrettet. Fengselet ble nedlagt i 1904. Fra 1924 ble bygningen igjen tatt i bruk, da som Stav Pleiehjem. Pleiehjemmet ble nedlagt i 1975 etter rundt femti års drift. I 1979 ble eiendommen solgt og omgjort til hotell.
  Les mer …

Leirsund mølle og sag.
Foto: Hans Martin Faller (ca. 1970)
Leirsund mølle og sag ble bygget i 1918 av trelasthandler Johan Jahren. Bøndene på stedet hadde stort behov for en moderne mølle for å få malt sitt korn. Mel ble brukt både til menneske- og dyrefor på gårdene, og det var langt til Gisledal mølle i Sagdalen. Tidligere var det mølle ved Branderud, drevet med vannkraft fra Stampetjernet, og her malte bønder både fra gårdene Asak og Sørum sitt korn. Denne mølla ble senere nedlagt, og har ikke vært i bruk på 1900–tallet. Trelasthandler Jahren kombinerte møllebruket med sag slik at motorkraften kunne utnyttes best mulig. Derfor var mølle og sag bygget i en sammenhengende bygning. Mølla var i tre etasjer. Kornsekkene ble heist opp i 3. etasje. Der ble kornet tømt i kverna og kom igjen i 1. etasje som fint mel. Mølla hadde tre sammalingskverner, sikte, spiss- og skallemaskin og tørke. Som nevnt ble alt drevet med en motor og kraften ble ført frem til kverner, heis, tørke og sag ved hjelp av et sinnrikt system av reimer fra den ene etasje til den andre. Det ble årlig malt omlag 1,5 mill. kg korn.   Les mer …

Tor Weinholdt har skaffet dette fine bildet av Gisledal mølle fra 1907. Bestefaren Peder Westbye tok bildet i 1910.
Gisledal er navnet som ble brukt på det området som ligger mellom jernbanen og Sagelvas utløp i Nitelva, men navnet er ikke lenger i daglig bruk. Navnet Gislebakken er ifølge Skedsmo bygdebok III nevnt allerede i 1764. Israel Johansen Gislebakken ble i 1790 viet til Kiersti Henriksdatter Ryeneie. Nedre Gislebakken var eid av Knud Ryen, enkefru Ingier og Holm Holmsen. Gisledalen var i eldre tid husmannsplass under Stalsberg. Den ble nedlagt 1865 og «utlagt til Hovedjernbanen». Fra 1800-tallet er navnet brukt som betegnelse på Gisledal mølle.   Les mer …

Utsnitt av et Jørgen Dukan-motiv.
Billedkunsten hadde tradisjonelt ingen sterk posisjon i Lørenskogs kulturliv. Et visst omslag inntraff i 1970-åra. Ikke minst fikk det stor betydning på lang sikt at en gruppe personer i 1972 tok initiativet til å opprette Lørenskog Kunstforening. Dermed ble mulighetene for å drive aktiv kunstformidling på lokalplanet betydelig styrket. Men ennå i midten av 1980-åra opplevde senere ordfører Åge Tovan fra Arbeiderpartiet at egne partifeller sperret øynene opp da det ble foreslått å opprette et galleri i tilknytning til det planlagte kultursenteret i Triaden. Gradvis endret imidlertid holdningene seg. Ikke minst spilte to av initiativtakerne bak opprettelsen av Lørenskog kunstforening – Leo Schikora og Jørgen Dukan – en viktig rolle i denne sammenheng. Begge var profesjonelle kunstnere. Og sammen representerte de en første generasjon av kunstnere i Lørenskog som forsøkte å gjøre bildende kunst til levebrød.   Les mer …
 


 
Eksterne ressurser
 
Kategorier for Romerike
 
Andre artikler