| Om Bergen kommune
|
| Bergen er en by og en kommune i Vestland fylke (før 1. januar 2020 i Hordaland) og er Norges nest største by med omtrent 280 000 innbyggere (2018). Bergen regnes ofte som Vestlandets landsdelshovedstad, og fylkesadministrasjonen i Hordaland holdt til i byen. Bergen er etter fylkesreformen i 2019/2020 sete for Vestland fylkeskommune, men Fylkesmannen i Vestland har hovedkontor i Leikanger. Byen ligger ved kysten og er omgitt av de syv fjell, som er Fløyen, Ulriken, Løvstakken, Damsgårdsfjellet, Lyderhorn, Rundemanen, og Askøyfjellet. Sistnevnte er erstatte av Sandviksfjellet i 7-fjellsturen. I byvåpenet fremstår de syv fjell stilistisk som byens fundament. Gullfjellet (987 moh.) i Arna bydel er det høyeste fjellet i kommunen. Det gamle navnet på Bergen var Bjørgvin, som betyr ‘engen mellom fjellene’.
Bergen (Bjørgvin) ble grunnlagt av Olav Kyrre i 1070, og overtok for Trondheim (Nidaros) som hovedstad for Norgesveldet. I samme år ble det oppretta bispesete på Selje, som i 1163 ble flytta til Bergen. Det har siden hett Bjørgvin bispedømme. Opphavlig lå domkirka i byen på Holmen, men denne ble revet på 1500-tallet, og man tok istedet i bruk ei kirke fra 1150-tallet. Denne er fremdeles byens domkirke.
Kongsgården på Holmen (Bergenhus) var opphavlig i tre, men på midten av 1200-tallet ble disse erstatta av steinhaller, blant annet Håkonshallen, som ble tatt i bruk i 1261. To av våre mektigste konger, Håkon Håkonsson og Magnus Håkonsson Lagabøte, styrte landet fra Bergen. Byen hadde hovedstadsfunksjon fram til 1299, da denne ble flytta til Oslo. Byen forble dog Nordens største by til utpå 1500-tallet: Jón Viðar Sigurðsson regner med at det kan ha vært ca 7 000 innbyggere i Bergen, ca 3 000 i Nidaros, ca 2 000 Oslo og ca 1 500 i Tønsberg rundt år 1300.
Bergen hadde i høymiddelalderen en stor handel med fiskevarer nordfra, og blant annet korn, klede og vin fra utenlandske handelsbyer. Etter hvert som hanseatene etablerte seg i byen (fra omtrent 1350), fortrengte de innfødte handelsmenn på de viktigste utenlandske markedene, de var for eksempel nesten enerådende i Englandsfarta fra rundt 1310. Derimot opprettholdt byens egne sjøfarere Islandsfarta fram til 1413. Senmiddelalderen ble i det hele tatt ei nedgangstid for byen både økonomisk og politisk. Dette skulle ta seg opp igjen i nyere tid. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter fra artikler
|
Gamlehaugen ligger på en parkbehandlet høyde ved nordøstenden av Nordåsvannet på Paradis i Fana utenfor Bergen og er i dag en kongebolig. Eiendommen var opprinnelig et gårdsbruk som ble ødegård etter Svartedauden. Gården skal ha blitt ryddet på nytt som en del av Fjøsanger hovedgård i 1665. Gården gikk under navnet «Haugen» (Hauen, Hoen, Hågen) fram til den fikk navnet Gamlehaugen som skilte den fra den nyryddede gården Nyhaugen (mellom Gamlehaugen og Fjøsanger hovedgård).
I 1708 ble gården skyldsatt og matrikulert som egen gård, men ble betraktet som en plass under Fjøsanger hovedgård til den ble utskilt ved skiftet i 1809 etter Danckert Krohn (1726-1795) som døde barnløs. Krohn hadde kjøpt gården av sin svoger John Mariager i 1774.
Det var hans brordatter Marie Krohn som da overtok Gamlehaugen, og hennes nevø Albert Henrik Krohn overtok Nyhaugen og for øvrig også Lungegården. Jordveien ble drevet videre av av husmenn eller forpaktere. På begge steder ble det oppført nye våningshus med midtark og avvalmet mansardtak og omgjort til lystgårder. På Gamlehaugen ble dette senere ombygd i sveitserstil. Også Nyhaugen ble ombygget før denne ble revet for å gi plass til ny bebyggelse.
Les mer …
 Niels Tygesen Knag kjøpte Kaupanger hovedgård i 1710. Bygningene som står i dag er av nyere dato, men deler av hans bibliotek er bevart på setegården. Foto: Francis Bull Niels Tygesen Knagenhielm (født 11. mai 1661 på Vågsneset, død 1737 i Bergen), opprinnelig Niels Tygesen Knag, var viselagmann i Stavanger og Bergen, og lagmann i Bergen fra 1695 til 1737.Niels Knag var viselagmann i Stavanger fra 1688 med bestalling datert 17. mars 1688,og i Bergen 1692–1695 før han fikk bestalling som lagmann 2. februar 1695. Han innehadde embetet til han døde i 1737.
Han fungerte flere ganger som stiftamtmann i Bergen stiftamt.
Knag ble adlet i 1721 under navnet Knagenhielm «som rete innfødde norske adelige». Han fikk rang som justisråd i 1733.
I 1701 fikk han permisjon til å reise til Danmark mot å sørge for at embetet ble forsvarlig betjent.
Knag ble 14 år gammel sendt til søsteren i Kristiania og hennes mann, sorenskriver Søren Bartum i Gausdal. Han ble så dyktig at han i 1680, bare 19 år gammel, kunne bestyre sorenskriverembetet i Gausdal i en overgangsperiode før Bartums etterfølger tiltrådte embetet. I 1685 ble sorenskriver i Finnmark, og i 1688 ble han også fogd i Finnmark. I 1693 ble han stiftsskriver i Finnmark og samme år pålagt å være fullmektig for amtmann Hans Lillienskiold. Lillienskiold fikk 11. november 1693 tillatelse til å bo i Bergen mot å holde fullmektig i Finnmark og besøke sitt amt hvert tredje år. Knag fungerte i alle embetene samtidig inntil han ble lagmann i Bergen. Les mer …
 Vardøhus i 1698. Hans Hansen Lillienskiold brukte denne illustrasjonen i sin bok Speculum boreale, og bodde som amtmann i Finnmark i Vardø fra 1687. Hans Hansen Lillienskiold (født omkr. 1650 i Bergen, død 12. januar 1703 i København) var lagmann i Bergen fra 1677 til 1684 og amtmann i Finnmark fra 1684 til 1701. Han ble utnevnt til amtmann i Romsdal og Nordmøre i 1702, men døde før han kunne tiltre.Lillienskiold var viselagmann med bestalling av 23. oktober 1673 med rett til suksesjon etter Jens Toller Rosenheim. Han ble lagmann i 1677 da Jens Rosenheim ble amtmann i Lister len.
Lillienskiold ble utnevnt til amtmann i Finnmark den 5. september 1684. Han bestyrte sine embetsoppgaver fra Bergen frem til 1687 da han ble beordret til å bosette seg i Finnmark. Han fikk avskjed som amtmann i Finnmark 9. april 1701. Den 7. januar 1702 ble han utnevnt til amtmann i Romsdal og Nordmøre. Denne stillingen hadde han ikke tiltrådt da han døde i København 12. januar 1703. Les mer …
Kong Oscars gate er ei gate i bydel Bergenhus i Bergen. Gata ble oppkalt etter Kong Oscar I i 1857, da Norge var i union med Sverige. Tidligere har denne gata vært kjent under navn som Sutarestretet (Skomakerstredet), Skredderstretet, Adelgade og Hospitalsgaden. Kong Oscars gate går fra Bryggesporen til Stadsporten, og passerer på veien bl.a. Korskirken og Bergen domkirke. Kryssende gater er Hollendergaten, Nedre Korskirkeallmenningen, Øvre Korskirkeallmenningen, Skostredet, Domkirkegaten, Lille Øvregaten, Nygaten, Mollesmauet, Danckert Krohns gate, Tverrgaten, St. Jørgens gate og Strømgaten. Les mer …
Munkeliv kloster, også kjent som St. Mikaels-klosteret, ble i følge sagaene grunnlagt av kong Øystein Magnusson mens hans bror kong Sigurd var på Jorsal-ferd, det vil si i perioden 1107- 1110. Klosteret ble reist på Nordnes, i Vågen utenfor Bergen, hvor Øystein også lot bygge Mikaelskirken og overførte mye krongods fra både Nordnes og Sydnes. Det ble opprinnelig tilegnet Benediktinerordenen, men på 1420-tallet overtok birgittinerne. Klosteret, som spilte en viktig rolle i Bergens fremvekst som by, overlevde ikke reformasjonen, og etter å ha blitt brent og brutt ned er det i dag ingenting synlig igjen over bakkenivå. Les mer …
Håkonshallen i Bergen er en stor steinbygning i tre etasjer som er en del av Bergenhus festning. Den ble reist på 1250-tallet under kong Håkon Håkonssons regjeringstid og var ferdig til bryllupet til Håkons sønn Magnus 11. september 1261. Hallen var den største og staseligste bygningen i kongsgården på Holmen, Norges politiske sentrum på 1200-tallet. Hallen ble trolig bygd for å huse store begivenheter, men den rommet også kongebolig, oppholds- og arbeidsrom samt lagerrom.
Etter at Norge kom i union med Danmark og kongene knapt oppholdt seg i Norge, kom Håkonshallen i forfall. Omkring 1520 var den lagerbygning, og i det påfølgende århundret sto den en periode uten tak. Hallen kunne gått fullstendig til grunne, men ble reddet av at den rundt 1680 ble magasinbygning for Bergenhus festning. Først omkring 1840 ble den «gjenoppdaget» som kongehall. Les mer …
|
|
|
|
