 Anne Jensdotter Sletto, 1901. Foto: Hol Bygdearkiv. Anne Jensdotter Sletto (fødd 4. mars 1867 i Hol kommune, død juli 1946 same stad) var tenestejente, vaske- og strykekone. Det er sikkert at ho virka i heimbygda og i Vestfold og at ho budde i Akershus då dottera Jenny vart fødd.
Anne Jensdotter Sletto høyrde til dei småe i samfunnet. Ho var tenestjente i ei eller annan form all si tid. Ei blant mange. Av folketellingane mot slutten av 19. hundreåret er talet på gruppa som hadde personleg tenesteyting som leveveg 95 000 i 1890 og 112 000 i 1900. Med visse atterhald var kring 7-8% av innbyggjarane i Norge tenarar heilt fram til kring 1930. Les mer …
 Her på jordene til Søndre Linnestad gård kan Slaget på Re ha blitt utkjempet. er den vanlige betegnelsen på kampene som fant sted på Re i Ramnes (i nåværende Tønsberg kommune) i henholdsvis 1163 og 1177. Denne artikkelen handler om striden mellom Erling Skakke og Sigurd Hallvardsson 20. februar 1163. Det har vært diskutert hvor striden egentlig fant sted, da Re som bygdenavn dekket et større område, og det ikke med sikkerhet kan pekes ut noen gård med navnet. Høsten 2010 har ei gruppe arkeologer funnet pilspisser og andre gjenstander som kan stamme fra striden, på gården Søndre Linnestad i Ramnes. Les mer …
 Vestfosselva sett fra lufta på et flyfoto tatt seint på 60-tallet. er ei sideelv i Drammensvassdraget i Øvre Eiker. Elva renner nordøstover fra Eikeren og Fiskumvannet, en strekning på drøyt 7 kilometer, før den munner ut i Drammenselva ved Nøstetangen. Ved Vestfossen er det et fossefall på rundt 20 meter, slik at elva ikke er farbar hele veien. Omtrent 1 kilometer meter før munningen deler elva seg, slik at det hovedløpet fortsetter rett ut i Drammenselva. Denne nedre delen av Vestfossen er også kjent under navnet Nøsteelva. Sideløpet mot høyre fortsetter østover og skiller Loesøya fra fastlandet før den renner ut ved Steinberg på Nedre Eiker. Dette elveløpet er kjent som Loeselva. Vestfosselva har trolig spilt en viktig rolle som ferdselsåre langt tilbake i tid, i og med at den knytter Drammensdalen sammen med området rundt Eikeren og dermed med den nordre delen av Vestfold. Den ligger dermed langs ferdselsveien som førte fra Kaupangen i Skiringssal og seinere fra Tønsberg innover i landet. I seinmiddelalderen er det dokumentert tømmertransport fra Eikeren-området via Vestfosselva til Drammenselva. Elva nevnes også som ferdselsåre for persontrafikk, blant annet i opptegnelsene fra biskop Jens Nilssøns visitasreise i 1595. Les mer …
Bastøy skolehjem var en institusjon på øya Bastøy i Oslofjorden som etter formålet skulle være en skole for gutter som kom fra hjem med omsorgsvikt og rusproblemer. Den eksisterte fra den åpnet i 1900 til nedleggelsen i 1970. I løpet av siste halvdel av 1800-tallet opprettet de fire største norske byene hver sin «Opdragelsesanstalt for gutter», eller «vanartede og forvildete» gutter: Toftes Gave på Helgøya i Mjøsa (fra 1876, opprettet i Christiania i 1844), Ulfnæsøens Opdragelsesantalt på Ulvsnesøy i Bruvik kommune utenfor Bergen (1881), Lindøen Oppdragelsesanstalt for Vanartede og Forvillede gutter på Lindøy utenfor Stavanger (1887), Falstad Opdragelsesanstalt for vanartede guttebørn på Ekne i Skogn kommune utenfor Trondheim (1895). Alle, bortsett fra Falstad ble lagt på øyer, slik at guttene kunne oppdras i isolasjon fra omverdenens dårlige innflytelse. Så kom også Bastøy, også på øy, til som det femte og største, og nok også mest beryktede, skolehjemmet. Les mer …
Sandefjord bad, også kalt Sandefjord kurbad eller bare Kurbadet, ble åpnet 1. august 1837 under navnet Sandefjords Svovl- og Sjøbad av legen Heinrich Arnold Thaulow. Badet åpnet i en staselig bygning tegnet av Thaulow selv i klassisistisk stil med gavl og midtstilt søyleveranda. Thaulow hadde tatt medisinsk embetseksamen i 1833 og flyttet samme år til Sandefjord som byens første faste lege. Det bodde da rundt 780 mennesker i byen. Da han åpnet kurbadet i Sandefjord var dette landets første kurbadanstalt. Dette var i en del av byen mot den indre del av fjorden som var myrlendt og ubebodd. Kort tid etter at han hadde flyttet til Sandefjord oppdaget han en svovelholdig kilde som han tok i bruk i behandlingen. Likeledes innførte han bruk av maneter. Den såkalte thaulowske metode var en kombinasjonskur som bidrog til badets voksende ry.
Allerede i 1839 flyttet Thaulow til Modum fordi han ikke tålte det fuktige kystklimaet i Sandefjord, men drev fortsatt badet der videre, etter hvert sammen med Modum bad som han opprettet i 1857. Han besøkte badet hver sommer. Les mer …
 Nils O. Kolberg i Erling Danbolts bok fra 1948. , på kinesisk kjent som 枸 理 白 (Ke Li-bai), (født på Kolberg søndre i Onsøy 19. oktober 1891, død 7. februar 1989 i Onsøy) var en misjonsprest som virket i Kina for det Norske Misjonsselskap (NMS) fra 1920 til 1937 med et tre-årig opphold i Norge 1927–30. Deretter bedrev han reisevirksomhet for NMS på hjemmefronten. Før Nils dro ut til Kina forlovet han seg med Helga Lovise Fjeldly fra Vikene i Onsøy (1894–1979). Helga reiste til Kina i 1921 og de ble viet i Yiyang 21. januar 1922. Hun var datter av fiskeren Johan Olaves Olsen Fjeldly og Mina Kristine (Monsen Stene) f. Gundersen. Nils og Helga fikk datteren Johanne Margrethe g. Norrvall, 7. november 1926. Les mer …
 Soknekirken St. Paul i Bergen. er den katolske menigheten i Bergen. Den første soknepresten ble utnevnt i 1857, og 1858 regnes gjerne som grunnleggelsesåret for menigheten. Formelt ble den det året en misjonsstasjon, og i 1870 ble den selvstendig menighet. Soknekirken St. Paul sto ferdig først i 1876. Det ble raskt etter at St. Olav menighet var oppretta i Christiania i 1843 lagt planer for en misjonsstasjon i Bergen. Selv om det nok hadde bodd katolikker i Bergen i tida etter reformasjonen, hadde de aldri fått begrensa religionsfrihet slik det var i bergstadene og i Fredrikstad. Det var derfor svært få katolikker i byen, og dermed lite grunnlag for å etablere en menighet på kort sikt. Det som allikevel lokka, var dels at Bergen var en svært viktig by, i mange henseender langt viktigere enn Christiania, og dels at det på grunn av den store skipstrafikken ville være et stort antall katolikker som hadde kortere eller lengre opphold i byen. Sokneprest Gottfried Ignatius Montz i Oslo og pater Johan Daniel Paul Stub, som var bergenser, var derfor villige til å forsøke å etablere noe i byen. Fram til 1845 var det bare i Christiania de hadde lov til å etablere fast virksomhet, men i 1845 kom dissenterloven, og dermed var det åpent for nyetableringer. Les mer …
 Motiv fra Reidvintunet, med Ramberg skole i bakgrunnen. Reidvintunet (også skrevet Reidvin-tunet) er et friluftsmuseum på Damsrønningen i Hillestad i Holmestrand kommune, nær Hillestad skole.
Reidvintunet består av flere historiske bygninger på et 20 mål stort område, som ble flyttet hit 1995-98 fra andre steder i området. Hovedhuset på tunet er Ramberg skole, en skolebygning fra 1893 som er flyttet hit fra Tvillingbro nord for Holmestrand. Her finnes dessuten en staude- og urtehage.
Ved Reidvintunet er det også bygget opp et lite stasjonsområde med bygninger fra Holmestrand-Vittingfossbanen og Tønsberg-Eidsfossbanen, som møttes ved Hillestad (strekningene ble begge nedlagt i 1938). En del av den originale jernbanetraseen passerer rett sør for Reidvintunet, og kan ses i terrenget. Damanlegget Møllerdammen er også en del av friluftsmuseet. Les mer … | 
