Gamle Mossevei var en del av hovedveien sørover fra Christiania som ble anlagt i årene 1857 til 1860, og ble erstattet av ny fellestrase for E6 og E 18 i 1970. Den delen som ligger innen Oslo kommune fra Oslo gate heter fortsatt Mosseveien, og den delen i Oslo som går fra Herregårdskrysset til kommunegrensen mot Nordre Follo ble også kalt Gamle Mossevei fram til 1989 da den skiftet navn til Ljansbrukveien.
Denne artikkelen tar for seg den delen av veien som fortsatt eksisterer som kjørevei gjennom kommunene Oslo, Nordre Follo, Ås, Frogn, Vestby og Moss. Den var fra 1928 en del av Riksvei 1, som gikk fra Oslo til Riksgrensen ved Svinesund. I etterkrigstiden ble den felles trasé for E6 og E18 mellom Oslo og Vinterbro, og var dette fram til ny fellesstrekning for de to europaveiene åpnet i 1970. Les mer …
 Schomraghs bilde av Kjerkgata på Røros (1869). Elen Schomragh (født 10. juni 1820 på gården Skomrag i Lyngdal, død 24. februar 1902 i Kristiania) var fotograf.
Navnet er også skrevet Elen Skomra.
Hun fotograferte i Grimstad i desember 1865, hadde der atelier i kaptein Jørgensens hus i Vestrebugate. I Egersund fotograferte hun rundt 1865-1868 i Salvesens Gaard. Hun flyttet til Moss i 1868. Der finner vi henne i Storgata 43c i folketellinga 1875, oppført som ugift fotograf. Fotograf Albertine Dideriksen bodde på samme adresse. I Moss signerte Schomragh sine bilder også med «Schomragh & Co.» og "«Elen Schomragh & Co.»". Flyttet ca. 1872 til Christiania. Hun begynte antagelig sine reiser oppover Østerdalen i 1869. Les mer …
 Første standplass til venstre med orienteringsbordet bak den andre standplassen i bakgrunnen. Foto: Chris Nyborg er en forberedt batteristilling som ble anlagt i 1902 for Posisjonsartilleriet. I senere tid er anlegget også omtalt som Okerød skanse. Batteriet skulle dekke området mellom Oslofjorden og Vansjø. Særlig viktig var det at kanonene kunne bestryke Værlebukta og området sør for denne. Dette skjedde som et ledd i opprustningen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, da man anla fort og batteristillinger langs svenskegrensen fra Kongsvinger til Svinesund og også vest for Oslofjorden for å møte en eventuell svensk invasjon. Les mer …
 Mossefossen med kraftverket. Foto: Ulf Larsen Mossefossen er et fall på omkring 20 m i Mosseelva. Vannfallet har en svært sentral plass i byens historie. I 1399 vet man at det var et saltkokeri ved fossen, og i løpet av det neste århundret kom annen industri i gang. I 1503 var det to sager, og etterhvert kom også flere sager og møller i gang.
Mossefossen kraftstasjon fra 1985 med en maskininstallasjon på 3,1 MW, har en midlere årsproduksjon på 21,6 GWh og en fallhøyde på 22,4 meter.
Det første vannverket i Moss kom i drift i 1876. Østfolds første kraftstasjon ble bygget i Mossefossen i 1883. Men flere hundre år tidligere la fossen grunnlaget for industrien i Moss med bl.a. sagbruk og møller, senere jernverk, bryggerier og brennerier, mølleindustri, cellulose- og papirindustri, skipsbygging og glassverk.
Området Møllebyen er et restaurert fabrikkområde langs fossen. En del av vannet føres i en sidegren, Lilleelv, gjennom fabrikkområdet, under flere av bygningene. Denne ble brukt til å drive små kraftverk og møller. Les mer …
 Røyken fra Peterson & Søn var kilden til Mosselukta. Foto: Chris Nyborg Mosselukta var den beryktede lukta fra cellulosefabrikken M. Peterson & Søn i Moss, som gikk konkurs i 2012. Den satte tidligere et skarpt og vedvarende preg på byen. I nyere tid har pipene blitt forlenget, slik at det meste føres vekk og spres for alle vinder, unntatt når visse spesielle værforhold inntreffer. Dette kombinert med en sterk reduksjon av utslippene har ført til at Mosselukta er historie.
I Moss var det sulfat som var årsaken til lukta. Sulfatecelluslose framstilles ved at tømmer hugges til flis og kokes på 150 til 170 grader sammen med en kjemikalieblanding som kalles hvitlut. Koket bryter ned flisa og frigjør fibrene. Sulfat er en av hovedkomponentene i hvitluten. Sulfatcellusloseproduksjon er mer effektiv, og faktisk mindre forurensende enn andre måter å framstille cellulose på.
Produksjonen av sulfatcellulose begynte i 1883, omtrent samtidig som cellulosefabrikkene i Bamble og på Ranheim. Alle disse lokalsamfunnene fikk luktproblemer, men på grunn av den sentrumsnære beliggenheten ble mossefabrikken til plage for flere mennesker. Dette er trolig grunnen til at lukta i Moss er mer kjent enn tilsvarende lukt på andre steder med cellulosefabrikker. Tidligere ble lukta kalt Størmerlukta, da produksjonen var basert på patentene til ingeniør Henrik Christian Fredrik Størmer. Les mer … | 
