 Diakonisse Louise Norberg.
Fra Diakonissehuset nr. 10 desember 1932. (født 26. januar 1867 på Fødselsstiftelsen i Kristiania, død 26. november 1932 i Kristiania), senere kjent som Louise Norberg, utdannet seg til diakonisse ved Lovisenberg sykehus, og arbeidet blant annet som menighetssøster i Sagene menighet. Louise ble tidlig satt bort til en familie på Gjøvik, og i folketellingen 1870 er hun pleiebarn hos Netta Norberg (f 1829 i G[a]usdal). Her kalles hun «Lovise Olsen», i motsetning til etternavnet pleiemoren og to av de fire andre barna bærer. Forklaringen er trolig at folketelleren ga henne patronymet til Nettas forsvunne mann, Ole Ellingsen Norberg, som bemerkningen i folketellingen 1865 viser: «(S/L: 68/1) Manden har vært fraværende i lang tid». Tellingen viser at det var trange kår hun kom til, Netta hadde fire egne barn og mottok fattigunderstøttelse. Neste gang Gjøviks befolkning igjen ble tellet, fem år senere, bor familien trolig fremdeles på samme sted, i gård nummer 1 i «Qvartal 112», «Ved Stranden». Denne gangen har Louises fornavn blitt byttet om, i tillegg til at hun igjen har fått patronymet Olsen. Denne gangen sies det som tidligere nevnt at faren er ukjent, men at han forsørger henne. Sett i lyset av innførselen i kirkeboken kan dette forstås som at hun forsørges av Giebelhausen. Les mer …
Innvandring til Oslo på 1970-tallet er en kompleks historie. Oslo har alltid vært et sted som har tiltrukket seg mennesker fra alle kanter av landet. Her er mulighetene for arbeid og utdanning store, så det har vært naturlig å dra inn til hovedstaden for kortere eller lengre perioder. Mange innflyttere ble værende i byen, og begrepet «Oslo-folk» omfatter minst like mange mennesker med røtter andre steder i landet som det omfatter folk som er født og oppvokst i Oslo. Mot slutten av 1960-åra startet det vi kan kalle « den nye innvandringen» til Oslo. Den kan kalles ny først og fremst fordi denne innvandringen omfattet folk fra andre land enn tidligere. I Norge ble ord som fremmedarbeidere, arbeidsinnvandrere og gjestearbeidere ble brukt om de som kom til landet på 1970-tallet. Med «den nye innvandringen» kom utlendinger fra ikke-vestlige land som kom til Oslo først og fremst for å arbeide. I Oslo var behovet for arbeidskraft stort på slutten av 60-tallet og utover i 70-åra. Det var åpne grenser, og det bød seg mange muligheter for de som var villige til å jobbe. Det var ingen organisert rekruttering av utenlandsk arbeidskraft til Norge, men de fleste europeiske land opplevde en økt innvandring på denne tiden. Les mer …
Årvoll er et boligstrøk i Oslo mellom Lofthus/Disen og Tonsenhagen. Det har navn etter gården Årvoll og tilhører bydelen Bjerke. Navnet kommer av norrønt Orrhanevollr (orrhanevollene).
Årvoll besto av enkelte villaer i landlige omgivelser frem til 1950 da utbyggingen tok til. I dag er Årvoll preget av både blokk- og villabebyggelse, med en stor andel flermannsboliger nærmere Lillomarka. Etter krigen var det et skrikende behov for leiligheter. Det hadde gått fem år uten boligbygging. Denne bolignøden rammet i første rekke ungdom som hadde stiftet familie i krigsårene, eller som ønsket å gjøre det i nær fremtid. I årene etter krigen kom også «flukten fra landsbygda»: tusenvis av ungdommer flyttet inn til byene i håp om arbeid og utdannelse. Oppgaven med å skaffe leiligheter til alle var vanskelig, både fordi det ikke fantes materialer og fordi hele samfunnet var preget av krigsårene. Les mer …
 Spinneriet i 1920 Foto: Ukjent ved Christiania ble etablert av Knud Graah i 1846. Fabrikken beskjeftiget da mellom 70 og 80 arbeidere. I 1872 ble driften utvidet med et veveri. Bedriften vokste stadig, og hadde i 1918 400 arbeidere ansatt. I 1919 ble firmaet delt i to - ett veveri og ett spinneri. Veveriet tok da navnet A/S Knud Graah & Co, mens spinneriet ble hetende A/S Vøien Bomuldsspinnerie. Bomullsspinneriet ble imidlertid lagt ned bare noen få år senere, i 1923. Veveriet gikk godt noen år til, og gjennomgikk i denne perioden omfattende modernisering.
I 1946 gikk Knud Graah & Co i TEFAS (Tekstilforedling A/S) sammen med Hjula og Nydalen. Produksjonen opphørte samme år som TEFAS gikk konkurs, i 1955. Les mer …
 Foto: Ida Tolgensbakk (2009) er et strøk i Oslo, som også blant annet har gitt navn til Bydel Sagene. I dag er Sagene et boligstrøk med en del sørvisarbeidsplasser nordøst i de sentrale byområdene. Navnet kommer av sagbrukene som lå på begge sider av Akerselva fra 1500-tallet. Før reformasjonen tilhørte dette området Nonneseter kloster, og det ble etter hvert bebygd av folk tilhørende sagbruksindustrien, seinere av folk som ble forvist fra Grønland og Pipervika da Christian IV grunnla sitt Christiania. Virkelig bymessig ble det ikke på Sagene før storindustrien kom hit i 1840-årene. Bedrifter som Hjula veveri og Myrens verksted var blant landets største, men i dag er nesten all denne industrien er nå nedlagt.
Les mer …
 En av de gjenstående fabrikkbygningene på «Myra». Årstallet 1961 indikerer trulig byggeåret. (2009) (lokalt kalt Myras verksted eller bare Myra) lå på Sagene i Oslo, i Sandakerveien 24 c. Verkstedet blei starta av to brødre, Jens og Andreas Jensen, fra Kongsberg. I 1848 etablerte de Øvre Foss Mechaniske Værksted på Grünerløkka. Bedriften blei flytta til Myraløkka på Sagene og var i drift der fra 1854 til 1988, da all virksomheten blei lagt til Lier. Fra 1863, da svogeren Knud Dahl gikk inn i firmaet, het verkstedet en periode J. & A. Jensen og Dahl, Myrens Verksted.
I 1883, da verkstedet het J. & A. Jensen og Dahl, ble bedriften tildelt HM Kongens gullmedalje for sine treforedlingsmaskiner, møller og motorer på Den norske Industri- og Kunstutdstilling på Tullinløkka i Christiania.
Verkstedet på Sagene var «fabrikkenes fabrikk». Det leverte produksjonsutstyr til andre industribedrifter. Bedriften var gjennom hele sin historie spesialist på sagbruks- og høvlerimaskiner, senere også slipemaskiner til treforedlingsindustrien. De bygde blant andre Kongssagene Brug og Embretsfos Fabrikker på Modum og Hoffsaga på Gjøvik. Turbiner var et annet viktig produkt. Les mer … | 
