 Komponist Ole Olsen i uniform, 1909. Ole Olsen (født 7. april 1850 i Hammerfest, død 11. april 1927) vokste opp i Hammerfest. Han var sønn av snekker og kjøpmann Iver Olsen (1813–79), som også var organist i byen, og Olava Magdalene Brun (1830–1851). Han gikk på skole i Tromsø før han 15 år gammel kom til Trondheim. Her gikk han først i urmakerlære, men han skulle bli en av sin tids store komponister med utdannelse fra Leipzig, og karrière som militærmusiker.
I 1870 dro han til Leipzig for å studere musikk, hvor han var i fire år før han bosatte seg hovedstadsområdet. I 1879 giftet han seg med Marie født Hals (1855 – 1941), datter av pianofabrikant Karl Hals (1822–98), og flyttet så igjen til Tyskland i en fireårsperiode.
Ved hjemkomsten i 1883 ble han militærmusiker, og i 1899 ble han Norges første armémusikkinspektør med faglig ansvar for de militære musikkorpsene. I denne perioden samlet han gamle norske melodier som han brukte til militærmarsjer. Han løftet også fram Gammel Jegermarsj ved at han skrev nytt arrangement for den, og den inngikk fra 1888 i det seremonielle liv på Slottet.
Blant hans verker kan nevnes «Solefaldssang» fra eventyrkomedien Svein Uræd med tekst av Nordahl Rolfsen, samt bestillingsverk til Holbergfesten 1884, Hammerfest byjubileum 1889 (kantater) og Trondheims 900-årsjubileum 1897 (oratorium). Les mer …
 Aggens trio i 1963. På dette tidspunktet besto trioen, foruten Aggen selv, av Randi «Pus» Nilsen og Elbjørg Lysvand Foto: Ukjent/Harstad tidende. Agnete «Aggen» Wahl (født 1912 i Vardø, død 1991 i Oslo) var gitarist. Hun var særlig kjent for orkestrene Aggen Walhl trio og Trondhjæmspian. Opprinnelig kom hun fra Vardø, men under evakueringa av Finnmark flytta hun og mora, Anna Wahl (1890-1976), til Trondheim. Intervjuer med Aggen Wahl fra 1960-tallet bærer preg av at kvinnelige yrkesmusikere fortsatt ble regna som en kuriositet. Når trioen ble omtalt i avisene, fokuserte journalistene ofte sterkt på at orkesteret kun besto av kvinnelige musikere.
I motsetning til samtidige Caronia dametrio brukte ikke Aggen Wahl selv musikernes kjønn til å markedsføre konsertene, og hun ser ut til å erfarent ha parert nedlatende kjønnsfokuserte spørsmål fra journalister, som da en journalist i Harstad Tidende spurte om «det er farlig for tre ugifte damer å dra slik langs Nord-Norges værharde kyst?». Da hun ble spurt om livet som turnerende musiker var svært anstrengende svarte hun ganske enkelt: «Nei, vi sover ganske lenge utover dagen. B-mennesker.» Les mer …
 Eduard Strøm avholdsmann, møbelsnekker, bygningssnekker og feierinspektør Foto: Ukjent (født 2. mai 1837 i Trondheim, død 17. august 1919 samme sted) var en snekkermester som i 1882 ble tredje formann for Trondhjems fylke av D. N. T.
Eduard Strøm var sønn av Ole Olsen Strøm (født 1796 på Strømme i Røros) og hustru Anne Christine Øyen (født 16. juli 1798 i Trondheim, død 2. august 1886 samme sted).
Kildene er noe vage, men de kan tolkes til at Strøm tidlig kom med i Trondhjems og omegns totalafholdsforening. Tillit må han i alle fall ha hatt, i det han den 18. juli 1881 ble valgt til nestformann i styret for Trondhjems fylke av D. N. T. Og da kredsbestyrelsens formand (som det den gang het) «gik ud af selskabet», på våren 1882, rykket Strøm opp – og ble med det fylkesstyrets tredje formann. I denne posisjonen skal han ha nedlagt et «innsiktsfullt og et meget verdifullt arbeide».
Etter et år trakk han seg fra dette vervet med den begrunnelse at han hadde for mange gjøremål. Han fortsatte imidlertid som ordinært styremedlem i ett år til – fram til årsmøtet 1884. Les mer …
 Utsyn over «barndommens rike». Til høgre nede ved vegen ser vi Sæterbakken. Sentralt i bildet huset til bakaren. Han hadde bakeri i kjellaren og leverte ferske brød i nabolaget og vidare utover Strinda. Litt bak til venstre heimen min, Sæterhaugen. Foto: Fjellander Widerøe (1958) Eg voks opp på Strinda utanfor Trondheim, på ein villaeigedom frådelt Sæterbakken. Det er berre ca 8 km frå torget i Trondheim, men på slutten av 1950- og 1960-talet var dette rein landsbygd, sjå Fjellanger-Widerøe-bildet frå 1958 på lenka under. Sæterbakken var framleis i vanleg drift med mjølkeproduksjon, og den viktigaste kraftkjelda på garden var hesten, ein fjording. Eg hugsar eg spurte om – eller i alle fall fekk vete – kvifor brukaren ikkje hadde traktor, låvebrua var for bratt og krapp.
For oss ungane var slåttonna ei morosam tid, særleg etter at graset var kome opp i hesjene og vi kunne springe rundt dei, krype under og gøyme oss mellom. For ikkje å nemne når høykøyringa starta – da stilte vi opp for å trakke høylasset saman, og fekk av og til sitte på ned til garden og opp att. Les mer … | 
