 Fabrikkbygningen og direktørboligen (t.h.) i Pilestredet. Langaard bodde selv i andre etasje og hadde kontorer i første etasje. (ca 1885) Conrad Langaards tobakksfabrikk (fra 1962 Conrad Langaard AS) var en tobakksfabrikk i Oslo som ble startet i 1854 av Conrad Christian Parnemann Langaard i Karl Johans gate etter å ha startet et lite tobakksspinneri i leide lokaler i Storgata 22 i 1849/1850.
I 1871 flyttet produksjonen til nybygde lokaler i Pilestredet 56, ved siden av broren Mads Ellef Langaards virksomhet Frydenlunds bryggeri.
Langaard var en patriarkalsk og religiøst forankret leder overfor sine arbeidere, og bygde arbeiderboliger, spisesaler i fabrikken, installerte elektrisk lys og ventilasjon og fornyet maskiner og utstyr, noe som bedret både arbeidsforholdene og effektiviteten.
Tobakksfabrikken økte omsetningen og ble etter hvert Norges største tobakksselskap. Allerede ved Langaards død rett før århundreskiftet hadde fabrikken rundt 400 ansatte, og bearbeidet rundt 1/4 av all importert råtobakk til Norge. På det meste var det rundt 500 ansatte, i de første tiårene av 1900-tallet. Den gang var ikke tobakksproduksjon så effektivt som i dag, og var ganske arbeidsintensivt.
Opprinnelig var produktsortimentet egenprodusert skråtobakk, dessuten rulle- og pipetobakk, sigarer, sigaretter og snus. Virksomheten importerte også røykeutstyr, sjokolade og andre sukkervarer. Les mer …
Sebbelows Stiftelse ligger i dag i Jens Bjelkes gate 75 i Oslo og er et familiehjem med 13 leiligheter og fellesfunksjoner. Stiftelsen sto bak landets første mødrehjem for ugifte mødre og som åpnet i 1892 og er fortsatt i drift. Beboerne på mødrehjemmet, og barnefedrene, var helt fram til 1960-tallet fra arbeiderklassen. De fleste var unge, forelskede og giftelystne mennesker som var i varige forhold og skilte seg ikke særlig fra andre på deres alder. Et viktig bakteppe for å forstå behovet for disse mødrehjemmene er den sterke skammen som det helt fram til 1970-åra var forbundet med å få barn utenfor ekteskap, og ikke minst hvor økonomisk krevende det var å kunne stifte hjem, særlig i hovedstaden, slik at «problemet» trengte flere år på å løses som var alternativet for svært mange. Les mer …
Torggata bad, Torggata 16 i Oslo, oppført 1925-1935 i nyklassisisme, ark. Christian Morgenstierne og Arne Eide var tidligere et offentlig bad som ble solgt til private og lagt ned i 1980. I dag huser bygningen serveringssteder, forretningslokaler og konsertlokaler (fra 1986).
Byens første vaske- og badehus åpnet 15. desember 1861 på denne tomten som Christiania Dampvaskeri og hadde da adresse til Nedre Torvegade. Det var Thorvald Meyer som stod bak denne anstalten og Thøger Binneballe sto for byggingen. To år senere donerte han den til Kristiania kommune. Senere ble den kalt Torvegadens Vadske- og Badeanstalt.
Anstalten var en kombinasjon av et vaskeri og en badeanstalt. Badeanstalten var kjønnsdelt og hadde tolv førsteklasses og seksten annenklasses karbad. Karbaderne kunne selv regulere badetemperaturen. Brukerne av førsteklassebadet fikk utdelt «Kam, Børste, Klædesbørste, Tøfler, 2 Haandklæder» og disponerte separate rom med badekar, servant og speil. Kvinnene hadde i tillegg eget avkledningsværelse.
Les mer …
 Kirkegården, nå minnepark, i 2008. Foto: Helge Høifødt  På kartet fra 1861 er kirkegården betydelig større enn dagens minnepark. er en gravlund i Oslo, ved siden av Margaretakyrkan og Deichmanske bibliotek. Den ble anlagt ved Kristkirken, og gikk ut av bruk i 1924. I 1999 ble den rehabilitert og er nå en minnepark.  Peststøtten på Krist kirkegård i Oslo. Foto: Stig Rune Pedersen
Kirkegården ved Kristkirken ble anlagt i 1654. Årsaken var at Oslo igjen ble rammet av pest, den siste etterdønningen av svartedauden. Akershus festning hadde ikke nok gravplasser, og man anla derfor en liten kirkegård ved Kristkirken. Soldaten Arne Sigvaldssøn fra Vang var den første som ble gravlagt der. Pestofrene fikk et felles monument, Peststøtten, som er Norges eldste utendørs minnesmerke på offentlig plass. Gravminnet sier lite om dem som ble gravlagt, men har mer informasjon om dem som betalte for det. Les mer …
 Storgata har siden trikkens tidligste dager vært ei viktig sporveisgate. er ei gate i det sentrale Oslo, i bydelene Oslo sentrum, St. Hanshaugen og Grünerløkka. Den går i dag fra Dronningens gate ved Kirkeristen til Nybrua, og er en av byens eldste gater.
Da Storgata ble anlagt, antagelig kort tid etter at byen ble flyttet i 1624, lå den i sin helhet utenfor vollene og den egentlige by. Den var en hovedinnfartsåre fra Vaterlands bru gjennom forstadsbebyggelsen inn til Store Voldport. Gata fulgte et annet løp enn i dag. Den gikk fra Kirkeristen til krysset med dagens Brugata, og fulgte i hvert fall fra 1700-tallet det som nå er Brugata til Vaterlands bru. I denne perioden ble gata gjerne kalt Vaterlands Storgade. Les mer …
 Vår Frelsers gravlund julaften 1907. Vår Frelsers gravlund er en gravlund i strøket Gamle Aker, Bydel St. Hanshaugen, Oslo, offisiell adresse Akersbakken 32. Mange kjente personer er gravlagt der, dels i en egen æreslund og dels i andre seksjoner.
Gravlunden ble tatt i bruk sommeren 1808. Den første som ble stedt til hvile der var Anna Lange Thulesius, enke etter en prest i Den norske kirke. I 1864 kom kapellet på plass. Det har blitt forandret en rekke ganger. Ettersom det er svært få nye begravelser på gravlunden har det blitt overdratt til den ortodokse menigheten Hellige Olga, som har konsekrert den som Vår Frelsers ortodokse kirke.
I 1903 ble gravlunden tatt i bruk som æresgravlund. Den første som ble lagt der var maleren Hans Gude. Noen få år etter, i 1911 var gravlunden full, og det ble bare opprettet nye gravsteder der festet hadde utløpt. I 1952 sluttet man helt å opprette nye graver, men det var fortsatt mulig å bruke familiegraver der det var plass. I senere år sluttet man å ta imot kistebegravelser på grunn av at leirgrunnen er lite egnet for slike, og det er dermed bare mulig med urnenedsettelser. Fra og med 2006 var det mulig å få opprettet nye gravsteder for urner. Den siste graven som ble opprettet i æresgravlunden er Borghild Hammerichs fra 1981, og planen er at det ikke skal komme til nye, men at den skal bevares som et kulturhistorisk minne. Les mer … | 
