Finnskogrunden er en historisk vandrerute som går i området rundt innsjøen Møkeren i Kongsvinger kommune. Runden er på cirka 60 kilometer og følger hovedsakelig sti, noe grusvei og en liten del asfaltert vei. Naturlig start- og sluttpunkt for ruta er Austmarka sentrum, men runden kan gås fra en rekke startpunkter, eller bitvis. Ruta som beskrevet her går fra Austmarka med klokka. Ruta er tilrettelagt og merket av DNT Finnskogen og Omegn.
Fra Austmarka bygdetun følges merkingen langs fylkesveien og over elva. Ved veistumpen «Svingen» tar ruta av mot vest. Stien kommer etter hvert inn på Austmarkaleden og denne følges videre nordover. Videre følges sti og kjerrevei nordover i furuskog og litt myrlende til Toppenso og Opset og nordover til overnattingshytta Høgmo, som er Fagernes utmarkslags hytte. Videre følges skogsbilvei til Øvre Masterud passeres og E16 krysses. Turen går videre over nye furumoer innunder Sæterberget. Avstikker opp til toppen er verdt klatringen: « Dronningens utsikt» er ett av de aller beste utsiktspunktene på hele Finnskogen og verdt en avstikker. Merkingen tar deg videre over Tobakberget og så nedpå skogsbilveg ved Mengen. Snart krysses fylkesveien og man begynner på stigningen mot Oppkjølberget, som også byr på flott utsikt. Les mer …
Vingersjøen er en innsjø i Kongsvinger kommune rett øst for Glommakneet, 1,5 km oppstrøms for Kongsvinger sentrum. Sjøen er 2,6 kvadratkilometer stor ved normal vannstand, og ligger 142 meter over havet med et nedbørfeltareal på 71,0 kvadratkilometer. Den strekker seg nesten 5 kilometer sørover med Vesle Vingersjøen lengst i sør, som er delvis skilt fra resten av sjøen ved en lav odde ved Fiskegarden.
Vingersjøens viktigste tilløp er Skinnarbølåa, mens Vingersnoret som munner ut i Glomma ved Glommakneet vanligvis er sjøens eneste avløp. Ved store flommer kan vann overføres fra Glommavassdraget gjennom Vingersnoret og Vingersjøen til Vrangselva i sør og videre inn i Sverige via Byälven til Vänern. Overførselen skyldes det lave vannskillet sør for Vingersjøen. At vann naturlig overføres fra et vassdrag til et annet, kalles en bifurkasjon og forekommer forholdsvis sjeldent her i landet.  Vingersjøen, sett fra en av storgårdene øst for innsjøen. I bakrunnen ses Kongsvinger festning og deler av byen. Foto: Paul Larsson (1929-1934).
Ved sørenden av Vingersjøen i Kongsvinger, mot strendene ved Overud og Kabberud, ligger flere strender, blant dem Fiskegar’n, Kabberudstranda (også kalt Blindbergstranda) og Overudbergstranda. På berghammeren mellom Blindbergstranda og Fiskegar’n finnes flere steinrøyser som tolkes som gravminner fra bronsealderen. Slike røysgraver, kjent som åsrøyser, var en utbredt gravskikk i Øst-Norge fra cirka 1500 fvt. Røysenes plassering på høydedrag med utsikt over vann og landskap er karakteristisk for denne typen. Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 5. oktober 1953: Utsnitt av artikkel om dødsfallet til Emil Korsmo som følge av en fallulykke. (født 25. juni 1863 i Grue, død 3. oktober 1953 i Oslo) var agronom og internasjonalt kjent ugressbiolog, professor ved Norges landbrukshøgskole, den første som delte ugressene inn i biologiske grupper. Han var også blant annet i en årrekke gårdsbestyrer og forvalter av Kristiania kommunes eiendommer, herunder Frogner hovedgård. Emil Korsmo var sønn av gårdbruker Hans Hansen Korsmo (1827–1917) og Anne Eriksdatter (f. 1829), og ble gift i 1898 med Aagot Jacobine Wiger (1868-1954). Han var far til arkitekt Arne Korsmo (1900-1968). Emil Korsmos vei på Manglerud i Oslo ble navngitt i 1961, i et område der flere av veiene har landbruksrelaterte navn. Ved Bioforsk Plantehelse på Ås, like ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, finnes Korsmos ugrashage, en besøkshage/plantesamling med ugrasarter. Les mer …
 Inngangsparti i hovudbygningen på Grinder. Ole Arntzens initialar finst saman med årstalet over døra. Foto: Ukjent Ole Arntzen (fødd i Grue 23. april 1731, død same stad 7. mars 1811) var gardbrukar og krigsråd. Han var fødd inn i bondestanden. Rangtittelen krigsråd vart tildelt han av kong Christian VII i 1774, rett nok ein ærestittel som var kjøpt og betalt. I alle høve var Arntzen sosialt høgt heva over den jamne bondestand. Det er såleis meir dekkande å kalle han proprietær enn bonde. Sin standsposisjon hadde han oppnådd i kraft av materiell velstand, danningsnivå og livsstil, sosial omgangskrets og slektsrelasjonar. Arntzen dreiv storgarden Grinder, som han hadde overteke etter foreldra. Han åtte mykje skog og jordegods, han dreiv sagbruk og teglverk og omfattande utlånsverksemd. Ein periode i ungdomen var han lensmann i bygda.
Les mer …
| Vingers Sparebank
|
|
| Den tidligere Vingers Sparebank i Kongsvinger. Foto: Cato Edvardsen(2009)
|
| Bygningsdata
|
| Byggeår:
|
1910
|
| Arkitekt:
|
Carl Michalsen
|
| Byggmester:
|
O. Christoffersen
|
| Materiale:
|
Mur.
|
| Teknikk:
|
Ny-Louis Size med detaljer i jugendstil.
|
| Formål:
|
Bank.
|
| Endringer:
|
Tilbygg i samme stil, ferdig i 1981.
|
| Adresse:
|
Glommengata 15 & Gågata 31.
|
| Postnummer:
|
2211
|
| Sted:
|
Kongsvinger
|
| By:
|
Kongsvinger
|
| Kommune:
|
Kongsvinger
|
| Fylke:
|
Innlandet
|
| Gnr.:
|
72
|
| Bnr:
|
42
|
Vingers Sparebank, også skrevet Vinger Sparebank, ble oppretta 1. mai 1851 med kapital fra bygdemagasinmidler. Initiativtaker var postmester Ole Johansen Tommelstad. Banken var eid av kommunene Kongsvinger, Vinger og Eidskog. Hovedkontoret lå i Kongsvinger, sentrum i bankdistriktet, men det ble i 1907 oppretta et avdelingskontor på Skotterud. I 1988 ble banken sammen med Østerdalen Sparebank innfusjonert i Sparebanken Hedmark</onlyinclude>.
 Hedemarkens Amtidende 5. mai 1909. Historie
Opprettelsen i 1851
Vinger sparebank ble opprettet i 1851, etter initiativ fra postmester Ole Johansen Tommelstad, mannen som skaffet Kongsvinger bystatus og arbeidet utrettelig gjennom 30 år for å bedre for forholdene i hele vårt distrikt. Tommelstad mente at banken var sårt tiltrengt Kongsvinger, som tross alt hadde et innbyggertall på 472 personer, i tillegg til rundt 50 gårder som omkranset byen.
Vinger sparebank, som de fleste andre norske banker, ble bygget på en videreføring av de lokale kornmagasinene. Som eide og lånte ut korn, på samme måte som bankene gjorde senere med penger. Vinger sparebanks aller første egenkapital var da resultatet av at man solgte unna Vinger kornmagasin, som da bestod av 800 tønner med såkorn.
De første åra hadde banken tilhold i skolestua i Vinger leir. Men det ble behov for større lokaler som kunne brukes uavhengig av andre, og derfor leide banken fra ca. 1863 seg inn i Ny-Storgata 5, som kasserer Carl Henriksen eide. Bygården har siden blitt omtalt som Bankgården og Grundsethgården. Både dette og det første banklokalet lå på vestsida av Glomma, men etter at Kongsvingerbanen ble anlagt på øtstsida, flytta Kongsvingers sentrum gradvis over elva.
Hovedkontoret i Glommengata
I 1903 kjøpte banken ei tomt like ved stasjonen i Glommengata. Tanken var både å skaffe banken ei mer sentral plassering, i ei tid da jernbanen var det raskeste transportmidlet, og samtidig gi de ansatte bedre arbeidsforhold enn i den gamle, trange banken. Samtidig ble det tenkt stort i en mer billedlig forstand, for Vingers Sparebank var den første i Hedmark som utlyste en arkitektkonkurranse for et nybygg. En hadde tydeligvis også et behov for å gi virksomheten lokaler å være kry av, et bygg som kunne fungere som reklame for banken.
Konkurransen i 1908/1909 ble organisert av den anerkjente arkitekten Henrik Nissen, som sjøl hadde tegna flere bankbygg. Han fikk inn 23 utkast, og av disse var det et forslag fra den danske arkitekten Hans Grønneberg som han likte best. På grunn av kostnadene gikk allikevel direksjonen inn for det nest beste forslaget, Carl Michalsens utkast «Bare Spare».
En bank i vekst
At banken kunne bygge dette monumentet var resultatet av en voldsom økonomisk vekst i Kongsvinger i perioden før 1910. Noe vi i stor grad kan takke byrettighetene, jernbanen og tømmereksporten for. Banken hadde god økonomi. Allerede i 1920 omsatte banken for 104 millioner kroner, det er tilsvarende ca. 2,3 milliarder kroner i dagens verdi. Noen år senere i 1923 kom Norges første store bankkrise, og Vinger sparebank ble hardt rammet, men god økonomistyring og mye penger på bok gjorde sitt til at Vinger sparebank som en av få banker i Norge aldri stod i fare for å gå konkurs.
Bankranet i 1931
Det skulle bli dramatisk i banken den 4. januar 1931. Den da 33 år gamle yrkeskriminelle Johan Wilhelm Johansen Ross prøvde den dagen å rane banken. Han stormet inn i lokalet med trukket kniv, men han møtte på en større gruppe lokale menn som var mye større enn Ross. De klarte å overmanne bankraneren, men Ross var betydelig raskere enn sine motstandere og klarte til slutt å flykte. Han gjennomførte en rekke ran i Solør og Østerdalen før han ble anholdt av politiet på et gårdsbruk i Trøndelag september året etter. Tyven ble dømt både for ran og mord og satt i fengsel til han døde i 1942.
Byggningen
Bankbygget ble oppført i pusset tegl, med en tung første etasje, med to lettere ovenfor. Hjørnene er lett avrundede, og stiluttrykket er preget av franske ny-Louis Size detaljer på jugendstil. Slik sett er stilarten til dette bygget som blandet jugendstil og ny-Louis Size stil unik i Kongsvinger, faktisk det eneste av sitt slag her i byen. Bygningen sto ferdig i 1910, oppført under ledelse av byggmester O. Christoffersen. Det kostet banken totalt 62.500 kroner å reise bygget. Tilbygget i samme stil ble påført i 1981.
Hovedinngangen mot Glommengata fikk derimot et tydelig preg av jugendstil. Bygningen ble i 1979-1981 forlenga, men med et stiluttrykk i pakt med det opprinnelige.
Banken mottok blått skilt av Kongsvinger-Vinger historielag i 2023.
Galleri
Den gamle hovedinngangen mot Glommengata er i jugendstil.
Blått skilt på bankbygget.
Kilder og litteratur
Koordinater: 60.1868423° N 12.0045078° Ø
Les mer …
Tjura spikerbruk i Grue i Solør ble etablert i 1798 ved elva Tjura eller Tjuråa, nær utløpet i Gardsjøen. Det var et hammerverk som hadde kapasitet til å produsere en halv million spiker årlig. Det er uklart hvor lenge spikerproduksjonen foregikk. En periode mot slutten av 1800-tallet ble det produsert landbruksredskaper der, men både dette og spikerproduksjonen må ha opphørt før 1900.
Det var også annen virksomhet knyttet til bruket. Helt fra begynnelsen av var det drevet landhandel, og dette fortsatte lenge etter at produksjonen var stoppet opp, langt inn på 1900-tallet. Eiendommen som verket lå på, utgjorde også et gardsbruk. Nesten fra starten av var det bygget opp et sagbruk på stedet, og dessuten kvernbruk. Det oppstod et karakteristisk lite brukssamfunn, og stedet ble da også omtalt som «Bruket» enda i 1940-åra. Les mer …
| 
