Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Vidkun Quisling i arrest utenfor Kronprinsens kruttårn på Akershus festning, sammen med en av soldatene som sto for vaktholdet.
Foto: Ukjent / Riksarkivet

Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig var sakene som ble ført mot nordmenn som hadde samarbeidet med tyske okkupasjonsmyndigheter og mot tyske krigsforbrytere. Oppgjøret begynte med arrestasjoner dagen etter den tyske kapitulasjonen, 9. mai 1945. Det kalles også landssvikoppgjøret, ettersom langt de fleste sakene gjaldt nordmenn som var tiltalt for forskjellige former for landssvik. De siste sakene ble avsluttet i 1951.


Antall

Sipo-mannen Finn Knutinge Kaas mens han etter frigjøringen peker ut tidligere kolleger for norske og britiske myndigheter.
Foto: Militærhistorisk samling - Gausdal (1945).
Framstilling av Henry Rinnan for Frostating lagmannsrett
Foto: Schrøder/Justismuseet (1945).

I løpet av oppgjøret ble 28 750 personer arrestert. Det høyeste antallet fanger hadde man 1. juli 1945, da omkring 14 400 personer var i varetekt. Disse var fordelt på omkring 200 fangeleire, blant annet Grini som a hadde endret navanet til Ilebu fengsel. Arrestasjonene ble foretatt blant annet på grunnlag av lister som hjemmefronten og norske eksilmyndigheter hadde satt opp. Et betydelig antall av de det ble reist tiltale mot ble ikke pågrepet, men i stedet innkalt til rettsforhandlinger underveis i oppgjøret.

Det var store utfordringer knyttet til etterforskningen, både det store antallet saker i seg selv på kort tid, men også ved at dette kom samtidig med en total omorganisering av politiet, hvor mange politifolk, særlig i ledende posisjoner var avsatt eller selv under etterforskning. Videre skulle både handlinger før frigjøringen etterforskes, men også mulige hevnaksjoner, attentater og andre aksjoner i samtiden og videre framover for å stille rettsoppgjøret i vanry måtte etterforskes. Dels ble dette søkt løst ved midlertidige ansettelser etter korte introduksjonskurser i etterforskning, men gjorde nok likevel noe med kvaliteten i en del av arbeidet som ble lagt ned. Den store bruken av den tidligere frontkjemperen og Sipo-mannen Bernt Gustav Somdalen i 1945/1946 ble i ettertid skarpt kritisert.

Det ble behandlet 92 805 saker mot nordmenn og norske bedrifter, og 347 saker mot tyskere. En betydelig andel slapp unna dom på grunn av bevisets stilling. Blant nordmennene kunne dette være en blandet velsignelse, da lokalsamfunnet kjente til forholdene. I forhold til hvordan det var i andre land som hadde blitt okkupert av tyskerne var det lite selvtekt i Norge, men særlig «tyskertøsene» kunne bli utsatt for både psykisk og fysisk vold i lokalsamfunnet.

Utfallet av sakene var som følger:

Nordmenn
  • 37 150 henlagt på grunn av bevisets stilling.
  • 5500 påtaleunnlatelser (straffbart forhold kunne bevises, men tiltalen ble frafalt).
  • ca. 20 000 idømt fengselsstraff, herav 75 menn og to kvinner på livstid.
  • 50 dømt til døden, hvorav 25 fullbyrdet.
  • 1375 frifunnet.
Tyskere
  • 261 påtaleunnlatelser.
  • 66 idømt fengselsstraff, herav atten på livstid.
  • 22 dømt til døden, hvorav tolv fullbyrdet.

De resterende ble idømt bøtestraffer.

Rettslig grunnlag

Dommene under rettsoppgjøret ble felt under eksisterende bestemmelser i straffeloven av 1902, men med en forståelse hjemla i Landsvikanordningen av 15. desember 1944. Denne anordningen ble vedtatt for å kunne domfelle medlemmer av Nasjonal Samling, men ble også brukt i de andre sakene. Professor Jon Skeie påpekte i 1945 at det var flere betenkelige sider ved anordningen. Det ene var at den ble sidestilt med loven. Regjeringa kan gi provisoriske anordninger, og gjør det jevnlig, men disse er å regne som forskrifter, ikke lover. De kan altså tolke loven og spesifisere det som loven overlater til Kongen i statsråd å bestemme, men ikke endre loven. Om anordningen holdt seg innafor regelverket her er diskutabelt. Enda mer betenkelig var det at den ble gitt tilbakevirkende kraft til 9. april 1940. Grunnlaget for å akseptere det i rettssystemet var at anordningen i hovedsak tolka en eksisterende lov; landssvik var allerede forbudt 9. april 1940, og anordningen presiserte at dette også gjaldt NS-medlemsskap. All den tid NS var et lovlig parti ved krigsutbruddet er dette i ettertid å oppfatte som tvilsom jus.

Et annet viktig spørsmål, spesielt for frontkjemperne, var om Norge var i krig etter 10. juni 1940. Den dagen kapitulerte de norske stridskreftene. Det som anføres er at det i avtalens §1 står at «Alle norske stridskrefter legger våpnene ned og vil, så lenge den nåværende krigen varer, ikke gripe til våpen mot det tyske rike eller dets allierte». Betyr så dette at Tyskland og Norge ikke lenger var i krig? Spørsmålet er svært viktig, for dersom Norge og Tyskland ikke lenger var i krig etter 10. juni 1940 betyr det at frontkjemperne ikke gikk i fiendtlig tjeneste. Harry A. Ellingsen konkluderer i sin gjennomgang med at dette betyr at alle norske stridskrefter kapitulerte, ikke bare de som sto i Norge, og at det derfor «ikke [kan] være særlig tvil om at det var grunnlag for å mene at Norge faktisk kapitulerte den 10. juni 1940».[1] Denne konklusjonen deler han med flere andre. Den åpenbare svakheten i den er at paragrafen som siteres sier «så lenge den nåværende krigen varer». Avtalen skulle tre i kraft umiddelbart. Dersom avtalen betydde at Tyskland og Norge ikke lenger var i krig fra det øyeblikk den ble undertegna, er hele bestemmelsen om å ikke gripe til våpen igjen meningsløs - da ville jo «den nåværende krigen» være over i samme øyeblikk. Det som må menes er fram til en fredsslutning inngås mellom Norge og Tyskland. Og den kom ikke før i 1945; Nasjonal Samling gjorde flere framstøt for å få en fredsslutning, men lyktes ikke med det. Quisling holdt en tale 12. januar 1941, i opptakten til edsavleggelsen fra de første frontkjemperne, der han snakka nettopp om at SS-mennene skulle bli grunnstammen i en ny norsk hær når krigen en gang var over.[2]Talen ble også formidla gjennom alle større aviser, så det bør ha vært rimelig godt kjent i NS- og frontkjempermiljøet at man ikke bare i London, men også fra tysk side og i NS anså at det formelt var krigstilstand mellom Norge og Tyskland også etter 10. juni 1940. Spørsmålet om effekten av den norske kapitulasjonen har dermed ingen innvirkning på rettsoppgjøret, det er et spørsmål om hvorvidt norske myndigheter brøt denne avtalen når de forsatte den væpna kampen etter juni 1940.

Dødsdommen mot Reidar Haaland 9. august 1945 var den første nordmann etter krigen dømt til døden. Han ble dømt etter § 86 i staffeloven «landsvikparagrafen», og ble henrettet ved skyting den 17. august på Akershus festning, den første fullbyrdede dødstraffen siden 1876. Dommen mot ham var en prøve av det juridiske grunnlaget for den provisoriske anordningen regjeringen i London innførte for forbrytelser mot statens sikkerhet i oktober 1941 og for drap i januar 1942.[3]

Gjennomføring av straff

Landsviktiltalte i varetekt som er satt inn i liktransporten fra Trandumskogen i juni 1945. Fra venstre: Orvar Sæther, Thorstein Fretheim, Gulbrand Bergsjø, Egil Reichborn-Kjennerud, Ørger Marius Solbjør og Sverre Riisnæs.
Fra Akershus landsfengsel som fram til 1950 ble brukt for soning av landssvikdommer og deretter lagt ned.
Foto: Aage Storløkken/Oslo Museum (ca. 1950).

Samtlige av de som ble idømt fengselsstraff slapp ut før endt soningstid. Den siste av nordmennene som slapp ut fra fengsel var Axel Stang, som ble løslatt 25. oktober 1957. Gjennomganger av oppgjøret har vist at de hardeste straffene ble idømt i den første tiden etter krigen, og at de senere ble mildere. Det er uklart om dette bare skyldes en mildere holdning fra retten, eller om det også er et resultat av at mange av de mest graverende sakene ble ført tidlig mens saker med dårlige bevisførsel og mindre alvorlige forhold måtte vente.

Bøter som ikke var betalt ble etterhvert ettergitt, og inndragninger ble omgjort i en del tilfeller. Erstatningskrav ble også delvis ettergitt i noen tilfeller. De fleste fikk også tilbake sine borgerlige rettigheter etter noen år.

Direktoratet for fiendtlig eiendom eksisterte i årene 1945 til 1953. Oppgaven var å forvalte all inndratt fiendtlig eiendom, herunder fast eiendom, løsøre, aksjer, fordringer, patentrettigheter, kontraktsrettigheter samt verdipapirer og betalingsmidler i Norge etter krigen. Dette var både tysk etterlatt eiendom, og inndratt norsk eiendom som var ervervet på en ulovelig måte under okkupasjonen.

Dødsdommer

Rettssaken mot Quisling ble ført i Gamle Logen i Oslo, og her ble han dømt til døden 10. september 1945. Hans anke til Høyesterett ble avslått den 13. oktober samme år, og han ble henrettet på Akershus 24. oktober.

Saker hvor det kunne bli ilagt dødsstraff ble ført for lagmannsretten i første instans. De aller fleste sakene der det ble avsagt dødsdom ble så anka til Høyesterett. Selv der saken ikke ble anka ble det automatisk behandlet en benådingssøknad av Kongen i statsråd. Dersom dødsdommen ikke ble omgjort til tvangsarbeid av Høyesterett, eventuelt av lagmannsretten i fornyet behandling, ble fullbyrdelse bestemt ved kongelig resolusjon.

Noen saker fraviker fra dette mønsteret, ved at lagmannsretten ila tvangsarbeidsstraff, som så ble skjerpet til dødsstraff av Høyesterett. Noen slike saker ble da gjenstand for fornyet behandling i lagmannsretten, med påfølgende andre gangs anke til Høyesterett, mens andre gikk direkte fra Høyesteretts ankebehandling til Kongen i statsråd.

Noen forklaringer til tabellen:

  • Tabellen er i utgangspunktet sortert etter navn. Klikk i øverste rad på den kolonnen du vil sortere etter dersom du vil ha den arrangert etter andre kriterier. Ved å holde shift-tasten nede mens du klikker kan du sortere etter flere kolonner i kombinasjon.
  • I tabellen nedenfor er alle som ble idømt dødsstraff tatt med, også de som fikk straffen omgjort. Disse har ingen dato for henrettelse, men i stedet en dato for benåding. Med benåding menes her nedsettelse av straff; de som fikk nedsatt straffen ble senere fullt benådet og løslatt. Hvilken straff de endte med er anført i merknadskolonnen. Ved å sortere etter et av disse feltene skiller man lett gruppene fra hverandre.
  • Fødested er, for nordmennenes del, oppgitt på formen fylke, kommune (2015-kommune) og eventuelt sted innafor kommunen.
  • Sakstype angir om det gjelder landssvik (LS) eller krigsforbrytelse (KF). Noen av de som ble dømt for landssvik hadde tysk eller østerriksk bakgrunn, og et par hadde østerriksk eller tysk statsborgerskap, men hadde bodd så lenge i Norge at det kvalifiserte som landssvik. Flere av de som ble dømt for landssvik hadde også begått krigsforbrytelser, men ble allikevel primært dømt som landsforrædere.
  • Hovedårsaken som er oppgitt er det retten trakk fram som begrunnelse for dødsstraffen. I mange tilfeller kan dommen også gjelde andre forhold. Når hovedårsaken er drap kan dette være for eksempel deltagelse ved henrettelser eller likvideringer. I tabellen skilles det ikke mellom drap og medvirkning til drap; i praksis er forskjellen gjerne bare om det var én eller flere som sto bak handlingen.
  • Tilhørighet angir hvilken organisasjon / enhet personen tilhørte. Noen tilhørte flere, for eksempel SS og Sipo; den som er oppgitt her er den som er nærmest knytta til hovedårsaken for at det ble ilagt dødsstraff.
  • Datoer er oppgitt på formatet åååå-mm-dd for at de skal være sorterbare.
Navn Født Fødested Statsborgerskap Kjønn Sakstype Hovedårsak Tilhørighet Dødsdom falt Ev. benåding Henrettet Rettersted Merknader
Andersen, Aud Maggi 1920-11-22 Akershus, Aurskog-Høland, Aurskog Norsk Kvinne LS Angiveri Sipo 1946-03-01 1946-06-19 Tvangsarbeid på livstid, løslatt fra Bredtveit fengsel 21. desember 1951.
Arndt, Johan 1911-04-25 Tyskland, Datteln Tysk Mann KF Tortur Sipo 1946-09-13 1947-08-30 Tvangsarbeid på livstid, løslatt 16. oktober 1953 og utvist.
Aspheim, Olav 1921-11-24 Buskerud, Ringerike, Norderhov Norsk Mann LS Drap og tortur Statspolitiet 1946-10-31 1948-03-09 Akershus festning
Bergeen, Per Fredrik 1919-09-17 Oslo Norsk Mann LS Tortur Rinnanbanden 1946-09-20 1947-07-12 Kristiansten festning
Borgi, Olav 1903-12-21 Aust-Agder, Bygland Norsk Mann LS Drap Statspolitiet 1946-04-12 1946-10-11 Tvangsabeid på livstid, løslatt 20. desember 1952.
Broms, Helge 1920-08-21 Aust-Agder, Tvedestrand Norsk Mann LS Tortur Sipo 1947-09-01 1948-04-22 Tvangsarbeid på livstid, løslatt 12. mars 1954.
Bruns, Richard Wilhelm Hermann 1900-06-28 Tyskland, Hannover Tysk Mann KF Drap og tortur Sipo 1946-03-20 1947-09-20 Akershus festning
Brænd, Arne 1920-09-23 Hedmark, Ringsaker, Furnes Norsk Mann LS Tortur Sipo 1946-08-14 1947-09-19 Tvangsarbeid på livstid, løslatt 1. desember 1954.
Claffy, Gottfred Olav 1913-07-11 Oslo Norsk Mann LS Tortur Sipo 1947-06-27 1954-04-02 Tvangsarbeid på livstid, ny dom ved Eidsivating lagmannsrett 26. mars 1949. Sont i Bjørkelangen tvangsarbeidsleir fra 18. mai 1949 til 2. april 1954, død 12. mai 1977
Clemens, Emil 1908-11-18 Tyskland Tysk Mann KF Drap og tortur Sipo 1946-03-20 Begikk selvmord i fengselet 19. september 1947 da benådingssøknad var avslått.
Dahlen, Peder 1899-11-06 Sør-Trøndelag, Trondheim, Strinda Norsk Mann LS Drap Sipo 1947-06-27 1949-04-02 Tvangsarbeid på livstid, løslatt fra Innherred tvangsarbeidsleir]] 19. november 1954.
Dirrank, Franz 1900-11-29 Østerrike, Linz Østerriksk Mann LS Drap og tortur Sipo 1947-04-09 1948-02-24 Tvangsarbeid på livstid, løslatt fra Espeland tvangsarbeidsleir 29. januar 1954 og utvist.
Dragass, Hermann Eduard Franz 1911-05-11 Tyskland, Vest-Preussen, Dragass Norsk Mann LS Tortur Sipo 1946-12-23 1948-07-10 Kristiansten festning
Dønnum, Einar Olav Christiansen 1897-04-19 Oslo Norsk Mann LS Drap og tortur Statspolitiet 1947-01-20 1947-04-22 Akershus festning
Egeberg, Hans Birger 1912-03-27 Oslo Norsk Mann LS Tortur Rinnanbanden 1945-09-20 1945-10-04 Kristiansten festning
Erlandsen, Alfred 1919-11-29 Tyskland, Hamburg Norsk Mann LS Drap og tortur Sipo 1947-03-31 1948-12-07 Tvangsarbeid på livstid, løslatt 5. desember 1953.
Fehmer, Siegfried Wolfgang 1911-01-10 Latvia, Riga Tysk Mann KF Tortur Sipo 1947-06-27 1948-03-16 Akershus festning
Flesch, Gerhard Friedrich Ernst 1909-10-08 Tyskland, Posen Tysk Mann KF Tortur Sipo 1946-12-02 1948-02-28 Kristiansten festning
Glomb, Paul Heinrich 1905-06-08 Tyskland, Oberschlesien Tysk Mann KF Drap og tortur Sipo 1947-06-14 1949-11-05 Tvangsarbeid i 20 år, løslatt fra Espeland tvangsarbeidsleir 4. august 1950 og utvist.
Grøtte, Harald 1920-08-29 Sør-Trøndelag, Trondheim Norsk Mann LS Drap og tortur Rinnanbanden 1946-09-20 1947-07-12 Kristiansten festning
Gärtner, Alfred Josef 1923-10-31 Hordaland, Bergen, Gravdal Norsk Mann LS Tortur Sipo 1946-07-05 1946-08-08 Sverresborg festning
Hagelin, Albert Viljam 1881-04-24 Hordaland, Bergen Norsk Mann LS Høyforræderi Quislings regjering 1945-12-04 1946-05-24 Akershus festning
Hamrum, Olaus Salberg Peter 1915-11-29 Nord-Trøndelag, Steinkjer, Sparbu Norsk Mann LS Tortur Rinnanbanden 1946-09-20 1947-07-12 Kristiansten festning
Hans, Oscar 1910-12-06 Tyskland, Wollmeringen Tysk Mann KF Drap Sipo 1947-01-17 1947-08-28 Overført til Tysland, dømt til femten års fengsel for drap på britiske krigsfanger.
Hansen, Tor 1923-05-07 Sør-Trøndelag, Trondheim Norsk Mann LS Drap og tortur Statspolitiet 1947-02-04 1947-10-15 Tvangsarbeid på livstid, løslatt 1. mars 1955.
Heinrichs, Hugo Friedrich Wilhelm 1913-12-13 Tyskland, Hamburg Tysk Mann KF Tortur Sipo 1947-05-16 1949-10-14 Tvangsarbeid på livstid, løslatt fra Espeland tvangsarbeidsleir 31. oktober 1953 og utvist.
Hjelmberg, Nils Peter Bernhard 1923-01-03 Danmark, København Dansk Mann KF Drap og tortur Sipo 1946-07-04 1946-08-08 Sverresborg festning
Hofstad, Harry Arnfinn 1919-10-07 Sør-Trøndelag, Trondheim Norsk Mann LS Drap og tortur Rinnanbanden 1946-09-20 1947-07-12 Kristiansten festning
Holden, Ørnulf Fasmer 1922-06-16 Vestfold, Sandefjord Norsk Mann LS Drap Sipo 1946-01-09 1946-09-03 Tvangsarbeid på livstid, løslatt 8. juli 1953.
Høst, Håkon Adelsten 1905-03-06 Oslo Norsk Mann LS Drap Sipo 1946-01-09 Døde etter mageoperasjon 25. februar 1948, før straffen kunne fullbyrdes.
Haaland, Reidar 1919-02-22 Rogaland, Stavanger, Våland Norsk Mann LS Tortur Sipo 1945-07-16 1945-08-17 Akershus festning
Jenshus, Bjarne Konrad 1907-05-07 Nord-Trøndelag, Steinkjer, Beitstad Norsk Mann LS Angiveri Rinnanbanden 1946-09-20 1947-07-12 Kristiansten festning
Johansen, Louis Tidemann 1919-11-26 Østfold, Halden Norsk Mann LS Drap SS-Vaktbataljon 1947-01-18 1948-11-09 Tvangsarbeid på livstid, løslatt 17. februar 1951.
Kaas, Finn Knutinge 1917-03-25 Oslo Tysk Mann LS Angiveri og tortur Sipo 1946-06-29 1947-09-19 Tvangsarbeid på livstid, løslatt 2. november 1957 og utvist.
Kerner, Rudolf Franz 1910-02-21 Tyskland, Saarbrücken Tysk Mann KF Tortur Sipo 1949-11-05 1949-11-18 Tvangsarbeid på livstid, løslatt fra Espeland tvangsarbeidsleir 31. oktober 1953 og utvist.
Kesting, Willy August 1908-01-28 Tyskland, Dortmund Tysk Mann KF Drap og tortur Sipo 1946-03-18 1946-08-08 Sverresborg festning
Klinge, Karl-Hans Hermann 1909-01-14 Tyskland, Hamburg Tysk Mann KF Tortur Sipo 1945-12-08 1946-03-28 Akershus festning
Koeber, Emil Hugo Friedrich 1907-07-29 Tyskland, Rhinland, Oberhausen Tysk Mann KF Drap Schutzpolizei 1946-10-14 1947-03-22 Kristiansten festning
Larsen, Johny Alf 1923-01-31 Nordland, Vågan, Svolvær Norsk Mann LS Tortur Sipo 1946-12-18 1947-05-09 Bremnes fort
Løvli, Odd Harald 1923-03-15 Hedmark, Elverum Norsk Mann LS Tortur Grensepolitiet 1947-03-14 1948-01-28 Tvangsarbeid på livstid, løslatt 4. desember 1953.
Meyer, Friedrich Wilhelm 1915-05-31 Tyskland, Osnabrück Tysk Mann KF Drap og tortur Sipo 1947-06-14 1949-11-05 Tvangsarbeid på livstid, løslatt fra Espeland tvangsarbeidsleir 22. juli 1952 pga. mental sykdom og utvist.
Mære, Aksel Julius 1897-11-26 Nord-Trøndelag, Inderøy, Røra Norsk Mann LS Tortur Rinnanbanden 1946-09-20 1947-07-12 Kristiansten festning
Nielson, Julius Hans Christian 1898-10-26 Tyskland, Schleswig-Holstein Tysk Mann KF Drap og tortur Sipo 1946-12-23 1948-07-10 Kristiansten festning
Nilsen, Olaf Alexander Gamborg 1898-05-10 Buskerud, Drammen Norsk Mann LS Drap SS-Vaktbataljon 1947-10-29 1947-12-05 Tvangsarbeid på livstid, løslatt 20. april 1956.
Olsen, Otto 1919-08-27 Vestfold, Horten Norsk Mann LS Drap Sipo 1946-01-09 1946-09-03 Tvangsarbeid i 11 år, løslatt 8. juli 1953.
Pedersen, Hans Jakob Skaar 1908-12-30 Rogaland, Stavanger Norsk Mann LS Tortur Statspolitiet 1945-10-30 1946-03-30 Sverresborg festning
Pisani, Eilif Rye 1923-12-25 Hordaland, Bergen Norsk Mann LS Angiveri Sipo 1946-06-29 1947-04-02 Kvarven fort
Quisling, Vidkun 1887-07-18 Telemark, Fyresdal Norsk Mann LS Høyforræderi Quislings regjering 1945-09-10 1945-10-24 Akershus festning
Ramberg, Mentz Gullow 1914-12-16 Østfold, Halden, Berg Norsk Mann LS Tortur Sipo 1947-08-30 1948-03-09 Tvangsarbeid på livstid, løslatt 1. desember 1954.
Randal, Kristian Johan 1921-04-01 Nord-Trøndelag, Stjørdal Norsk Mann LS Drap og tortur Rinnanbanden 1946-09-20 1947-07-12 Kristiansten festning
Rekdahl, Kaare 1912-03-18 Oslo Norsk Mann LS Angiveri og provokatørvirksomhet Abwehr 1946-12-21 1948-01-29 Tvangsarbeid på livstid, løslatt 4. desember 1953.
Rinnan, Henry Oliver 1915-05-14 Nord-Trøndelag, Levanger Norsk Mann LS Drap, tortur og angiveri Rinnanbanden 1946-09-20 1947-02-01 Kristiansten festning
Rivrud, Sigurd 1921-06-02 Telemark, Tinn Norsk Mann LS Drap Rinnanbanden 1946-09-20 1947-05-13 Tvangsarbeid på livstid, løslatt fra Bjørkelangen tvangsarbeidsleir 23. januar 1953.
Rook, Max Emil Gustav 1888-08-24 Tyskland, Berlin-Steglitz Norsk Mann LS Tortur Sipo 1946-02-12 1946-06-05 Sverresborg festning
Runzheimer, Ludwig 1912-07-28 Tyskland, Hessen, Gladenbach Tysk Mann KF Tortur Sipo 1946-04-13 1946-07-06 Sverresborg festning Var arbeidsinnsatsleder i Espeland fangeleir fra januar 1945
Rønning, Harry Aleksander 1912-09-13 Oslo Norsk Mann LS Tortur Rinnanbanden 1946-09-20 1947-07-12 Kristiansten festning
Schubert, Rudolf Theodor Adolf 1908-09-15 Tyskland Tysk Mann KF Tortur Sipo 1946-03-20 1947-09-20 Akershus festning
Seufert, Josef Heinrich 1909-08-11 Tyskland, Köln Tysk Mann KF Tortur Sipo 1947-04-09 1948-02-24 Tvangarbeid på livstid, rømte til Tyskland 11. desember 1952 og ble ikke utlevert derfra.
Skancke, Ragnar Sigvald 1890-11-09 Akershus, Ås Norsk Mann LS Høyforræderi Quislings regjering 1946-05-21 1948-08-28 Akershus festning
Somdalen, Bernt Gustav 1917-07-01 Nordland, Bodø Norsk Mann LS Angiveri Sipo 1947-10-13 1948-06-04 Tvangsarbeid på livstid, løslatt fra Botsfengselet 14. desember 1956.
Stordahl, Martin Luther 1912-07-17 Østfold, Borge Norsk Mann LS Tortur Sipo 1947-03-14 1950-05-19 Tvangsarbeid på livstid, løslatt 10. juli 1956.
Strand, Hjalmar 1921-04-04 Oppland, Dovre Norsk Mann LS Tortur Grensepolitiet 1947-03-14 1948-01-28 Tvangsarbeid på livstid, løslatt 18. desember 1953.
Stuckmann, August 1910-03-01 Tyskland, Lehmburg Tysk Mann KF Drap og tortur Sipo 1946-10-26 1947-03-28 Akershus festning
Suhr, Otto Wilhelm Albert 1902-06-11 Tyskland, Lonwitz-Putbus/Rügen Tysk Mann KF Tortur Sipo 1946-10-01 1948-01-10 Akershus festning
Saatvedt, Arne Braa 1922-06-18 Hedmark, Stange Norsk Mann LS Drap og tortur Sipo 1945-08-16 1945-10-20 Akershus festning
Torp, Arnt Klemet Taasen 1914-09-08 Oslo Norsk Mann LS Drap Statspolitiet 1946-03-07 1949-02-14 Tvangsarbeid på livstid, løslatt 29. april 1950.
Tou, Holger 1919-03-01 Rogaland, Stavanger, Byhaugen Norsk Mann LS Drap og tortur Statspolitiet 1946-04-27 1947-01-30 Sverresborg festning
Wagner, Wilhelm Arthur Konstantin 1909-12-26 Tyskland, Altenkirchen Tysk Mann KF Drap Sipo 1946-10-08 1947-04-30 Tvangsarbeid på livstid, sonet i Bjørkelangen tvangsarbeidsleir, og fra 1948 i Espeland tvangsarbeidsleir, løslatt 18. januar 1952 og utvist.
Wehus, Ole 1909-06-25 Vest-Agder, Kristiansand Norsk Mann LS Drap og tortur Statspolitiet 1947-02-25 1947-03-10 Akershus festning
Weimann, Ernst Wilhelm Karl 1906-08-05 Tyskland, Plettenberg Tysk Mann KF Tortur Sipo 1946-09-13 1947-08-30 Tvangsarbeid på livstid, løslatt 31. oktober 1953 og utvist.
Westby, Kaare Hansen 1901-06-24 Oslo Norsk Mann LS Drap Sipo 1946-01-09 1946-09-03 Tvangsarbeid på livstid, løslatt 21. juni 1950.
Wiik, Per Sigurd 1922-04-08 Sør-Trøndelag, Trondheim, Foldal Norsk Mann LS Drap og tortur Rinnanbanden 1946-09-20 1947-05-13 Tvangsarbeid på livstid, sonet i Bjørkelangen tvangsarbeidsleir 3. august 1947 til 23. april 1954

Noen observasjoner om de dømte

Ut fra tabellen over kan man hente ut en del interessante data, og noen av dem sammenfattes her:

  • Alder: Dommene falt over en periode på flere år, så alder ved domfellelse eller henrettelse er lite hensiktsmessig å jobbe ut fra. Hvis vi i stedet forholder oss til alder i 1945, da tiltale ble tatt ut, ser vi at den eldste var 64 år (f. 1881) og de yngste, seks personer, var 22 år gamle (f. 1923). Vi kan sette opp nedenstående tabell over alder i 1945. Tabellen tar ikke hensyn til når på året personen var født, bare hva personen fylte det året. På 40-åringene og 37-åringene er det avvik mellom totalttall og deltall; en person født i 1905 døde før dødsdom kunne fullbyrdes, og man vet ikke om personen ville blitt henrettet eller benådet, og en person født i 1908 begikk selvmord etter endelig dom. Sistnevntes dødsdom ville trolig blitt fullbyrdet om han ikke hadde tatt sitt eget liv, men så lenge det ikke skjedde er han utelatt i deltallet.
Albert Viljam Hagelin var født i 1882, og var den eldste av de som ble dømt til døden i rettsoppgjøret.
Foto: Reichskommissariat
Alder 1945 Antall totalt Fyllbyrdet
dødsdøm 		Benådet til
tvangsarbeid
64 1 1 0
58 1 1 0
57 1 1 0
55 1 1 0
48 2 2 0
47 2 1 1
46 1 0 1
45 2 1 1
44 1 0 1
43 1 1 0
42 1 0 1
40 2 0 1
39 1 0 1
38 2 2 0
37 4 3 0
36 5 3 2
35 3 1 2
34 3 2 1
33 4 2 2
32 2 0 2
31 2 0 2
30 3 2 1
28 2 0 2
26 7 4 3
25 4 1 3
24 4 2 2
23 3 1 2
22 6 4 2

Som vi kan se av dette var 26-åringene, født 1919, det største årskullet med sju personer, mens 22-åringene, født 1923 var nest størst med seks personer. Hovedtyngden av de dømte hadde en alder mellom 40 og 22 år.

  • Kjønn: Bare én kvinne var blant de 72 som mottok dødsdom. Hun ble benådet til tvangsarbeid på livstid. For en stor del henger dette sammen med at det var flest menn som var involvert i aktiviteter som kunne føre til dødsstraff, men en kan anta at det også var motvilje mot å dømme kvinner til døden.
  • Fødested: Fødestedet sier ikke alltid så mye om hvor personen har fått sin påvirkning fra, men særlig i en lokalhistorisk sammenheng er det allikvel av interesse å se nærmere på det. Med unntak av Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim er det ingen andre kommuner som har mer enn én person på lista, og det virker derfor mest hensiktsmessig å se på en fylkesmessig inndeling. Personer født i utlandet er ikke tatt med i denne oversikten, men kommer lenger ned. Lista er satt opp etter vanlig geografisk ordning for fylkesliste, men kan sorteres alfabetisk om man ønsker. For Oslo er det et avvik i deltallene, fordi en person døde før dommen eventuelt kunne fullbyrdes.
Fylke Antall totalt Fyllbyrdet
dødsdøm 		Benådet til
tvangsarbeid
Østfold 3 0 3
Akershus 2 1 1
Oslo 10 4 5
Hedmark 3 1 2
Oppland 1 0 1
Buskerud 2 1 1
Vestfold 2 0 2
Telemark 2 1 1
Aust-Agder 2 0 2
Vest-Agder 1 1 0
Rogaland 3 3 0
Hordaland 3 3 0
Sogn og Fjordane 0 0 0
Møre og Romsdal 0 0 0
Sør-Trøndelag 5 2 3
Nord-Trøndelag 5 5 0
Nordland 2 1 1
Troms 0 0 0
Finnmark 0 0 0

At de største byene gjør en del utslag for deres hjemfylkers del er ikke unaturlig; dels gjør folketallet sitt, og dels var det nok lettere å bli rekruttert inn i denne type aktivitet hvis man bodde i en større by hvor Sipo hadde kontorer. Et fylke som skiller seg ut er Nord-Trøndelag. Forklaringen her er at Rinnanbanden hadde sitt rekrutteringsområde i Trøndelag, og alle de fem dødsdømte tilhørte den gruppa. Sør-Trøndelag påvirkes også av dette, da tre av fem dødsdømte derfra tilhørte Rinnanbanden, men her er noe av forklaringen på antallet også Trondheims folketall.

Hvis vi ser på fødeland får vi nedenstående oversikt. For Norge og Tysklands del er det avvik i deltallene, fordi en person født i Norge døde etter en operasjon før eventuell fullbyrdelse av dødsdom, mens en tyskfødt person begikk selvmord.

Land Antall totalt Fyllbyrdet
dødsdøm 		Benådet til
tvangsarbeid
Danmark 1 1 0
Latvia 1 1 0
Norge 48 23 25
Tyskland 23 12 11
Østerrike 1 0 1

Fullbyrding av dødsstraff

Kristiansten festning i Trondheim var et av retterstedene som ble brukt.

Fullbyrding av dødsstraff ble gjennomført i henhold til kongelig resolusjon av 27. juli 1945. I 10 punkter angir den hvordan straffen skulle fullbyrdes.[4]

Det skulle innredes rettersteder i Oslo, Bergen, Trondheim eller Tromsø, og de domfelte som ikke allerede var i en av disse byene skulle overføres så snart som mulig. Det ble ikke gjennomført noen henrettelser i Tromsø. En henrettelse ble gjennomført i Bodø, etter at de nødvendige tillatelser var gitt til å fravike resolusjonen.

Det var politimesteren i distriktet saken hørte til som skulle forestå fullbyrdelsen, men han kunne sende en annen pollitiembetsmann i sitt sted. Hvis det oppsto tvil om hvem som skulle forestå fullbyrdelsen skulle Riksadvokaten avgjøre spørsmålet.

Eksekusjonspelotongen skulle bestå av en polititropp på én befalingsmann og ti menige, beordret av politimesteren. De måtte være trente skyttere og minst 25 år gamle. Hvis politimesteren ikke hadde nok egne mannskaper som oppfylte kravene skulle Rikspolitisjefen ta ut en tropp. Ordet «beordret» er brukt; i slike tilfeller er det ofte vanlig å be om frivillige, og man kan anta at det har skjedd i noen tilfeller, men man vet også at personer rett og slett ble beordret (se nedenfor). I dette punktet (3) nevnes for øvrig skyting for første gang; først lenger ned blir det spesifisert klarere at det henrettelse ved skyting som skal finne sted.

Henrettelsene skulle finne sted så tidlig som mulig morgenen etter at domfelte fikk beskjed om at straffen skulle fullbyrdes. Denne meddelelsen kunne gis gjennom fengselspresten, om politimesteren ønsket det slik.

Selve skytingen er beskrevet i punkt 5. Den domfelte skulle bindes til en pel eller vegg, og få bind for øynene. Troppen skulle stå fem meter unna, og skyte med gevær eller karabin. Befalingsmannen skulle lade våpnene på forhånd og dele dem ut, og to av de ti våpnene kunne være ladd med løs patron. Dette har vært en vanlig ordning ved henrettelser ved skyting, og tanken er at den enkelte skytter skal kunne si til seg selv at det nok var han som hadde et av våpnene med løsskudd. I realiteten har dette lite effekt for trente skyttere, som normalt vil kunne kjenne på våpenets rekyl om det var et løst eller skarpt skudd. Hvis domfelte etter skytingen viste tegn til liv, skulle befalingsmannen gi dødsskudd. Dette kalles også ofte nådeskudd. I resolusjonen er det ikke spesifisert hvordan og med hva slags våpen det skal skje, men en må anta at det var underforstått at det skulle skje med pistol på kloss hold, slik det har vært vanlig ved militære eksekusjoner.

Det er ikke angitt verken i punkt 5 eller andre steder i resolusjonen om samme tropp skal utføre flere henrettelser etter hverandre dersom det ble aktuelt. Vi ser av tabellen at det den 12. juli 1947 ble gjennomført hele åtte henrettelser på Kristiansten festning. Det å være del av en eksekusjonspelotong er en enorm påkjenning, også for mennesker som melder seg frivillig og som mener å være godt motivert for oppgaven. Selv soldater med mye kamperfaring opplevde at den kliniske, seremonielle avlivningen av et menneske var langt tyngre enn å ta liv i kampsituasjoner hvor ens eget og kameraters liv var i fare. Dersom en person gjennomfører flere henrettelser på rad blir påkjenningen naturlig nok enda større, og dette kunne føre til at de enten skjøt forbi målet eller at de traff feil sted på kroppen, med påfølgende unødige lidelser for den dødsdømte. Noe av dette problemet ble løst ved at det skulle være tropper fra det enkelte sted, men flere av de som ble henrettet den nevnte dagen var fra samme rettsområde. Fordi vi ikke kjenner navnene på deltagerne i troppene er det uklart om noen måtte gjennomføre flere skytinger. Det eneste resolusjonen sier om flere etterfølgende henrettelser er at alle spor etter skytingen måtte fjernes før neste domfelte ble brakt til stedet (punkt 9).

Det skulle være en eller to leger til stede, som skulle bekrefte at døden hadde inntruffet. Som nevnt ovenfor skull befalingsmannen gi dødsskudd hvis det var tegn til liv; var det ikke åpenbare tegn til liv kunne legen gå rett bort og gjøre sine undersøkelser.

Politimesteren kunne også tillate at representanter for offentlige myndigheter kunne være til stede. I tillegg hadde forsvarer og presten som hadde forberedt dem dødsdømte alltid adgang til å være til stede. Alle vitner hadde taushetsplikt, og det var ikke tillatt å fotografere.

Etter at legen hadde bekreftet at døden hadde inntrådt skulle liket snarest mulig kremeres. Aske kunne utleveres til pårørende for bisettelse dersom de forlangte det. Dersom ingen pårørende ba om asken, var det politimesterens oppgave å sørge for bisettelse. Bisettelsen skulle i ethvert tilfelle skje «i sikkerhet». Dette er en nokså uklar formulering, som gjerne tolkes dithen at det skulle skje diskret. For eksempel ble Quislings urne nedsatt på Gjerpen kirkegård, men det var ikke før enken Maria Quislings død i 1980 at dette ble allment kjent.

De pårørende og pressen skulle ikke få beskjed om at benåding var endelig avslått eller at dommen skulle fullbyrdes før etter at henrettelsen hadde funnet sted. De pårørende skulle få dødsbudskapet så snart som mulig etter henrettelsen, og når de hadde fått beskjed skulle Justisdepartementet orienteres og sende ut en kort meddelelse til pressen om fullbyrdelsen av dommen.

Til slutt skulle den som forsto henrettelsen føre protokoll med dato, klokkeslett og sted, liste over tilstedeværende og legens erklæring. Det er presisert i punkt 10 at eksekusjonstroppens medlemmer ikke skulle nevnes ved navn. Dette har ført til at vi vet lite om hvem det var som utførte henrettelsene; de var som alle andre tilstedeværende ilagt taushetsplikt, og få av dem har valgt å snakke offentlig om det senere. Protokollen skulle signeres av politimesteren eller hans stedfortreder, og av ansvarlig lege. En bevitnelse om kremasjonen skulle senere tilføyes protokollen.

Henrettelsen av Vidkun Quisling

Henrettelsen av Quisling fant sted ved Skarpenords kruttårn. Det provisoriske treskuret sto langs veggen til venstre, ut mot den lille plassen.
Foto: Mahlum (2007).

En av de få beretningene vi har om gjennomføring av en henrettelse kommer fra Arvid Austad (1919–2008), som var med i eksekusjonstroppen som henrettet Quisling på Akershus festning den 24. oktober 1945. Sammen med andre opplysninger vi kjenner, er det mulig å få et noe klarere bilde av hvordan det foregikk i praksis.[5]

Den 23. oktober 1945 avslo Kongen i statsråd, i et ekstraordinært møte, enstemmig benådingssøknaden fra Quisling. Klokka 19.00 samme dag ble dette meddelt Quisling på hans celle på Møllergata 19 av pastor Carl Traaen. Dommen skulle fullbyrdes allerede samme kveld, fem minutter over midnatt. En politimann kom omkring en time senere og forkynte det samme for Quisling. I løpet av tiden mellom meddelelsen og midnatt skrev Quisling sitt siste brev til sin kone Maria.

En eksekusjonspelotong hadde blitt tatt ut fra 6. kompani av Politistyrkene, som var forlagt i gardekasernen på Majorstua. Elleve mann hadde fått beskjed om å møte på kontoret, og fikk der vite av løytnant Kåre Holtan at de var tatt ut til å skyte Quisling. Det var her altså ikke snakk om å be om frivillige. Det ble gitt klar beskjed om at de ikke kunne forlate kasernen før det ble hentet til Akershus festning. 25 år gamle Arvid Austad fra Inderøy var altså en av de som ble tatt ut. Da han fortalte sin historie i 1999 var det bare to av de elleve som fortsatt var i live, men Austad oppga ikke fullt navn på noen av de andre. Det eneste han røpte var at befalingsmannen i troppen var sersjant Hansen. Ingen av de andre har brutt tausheten. Dels var de underlagt formell taushetsplikt om dette, men minst like viktig var nok den plikten man følte overfor kameratene i kompaniet.

Austad forteller at en av de som ble tatt ut fikk problemer med nervene, og ble erstattet i siste liten. De elleve ble hentet av en lastebil, og dro av sted i full uniform. Kompanisjef Harry Haldorsen var med, selv om han ikke var en del av eksekusjonstroppen. Han hadde ansvaret for våpen og ammunisjon, og utleverte fem skudd til hver i troppen. Her ser det ut til at de fravek instruksen noe, for egentlig skulle våpnene være ferdig ladd når de ble utlevert. Dette var vanlig å gjøre, for å forhindre at soldatene byttet ut ammunisjon med løsskudd. Det tyder også på at ingen i pelotongen fikk løsskudd, selv om man kunne gi det til to personer; det fungerer bare hvis man ikke vet om det (se ovenfor).

Nede på festningen måtte troppen vente. Klokkeslettet 00.05 kom og gikk, og de fikk ikke vite hvorfor ingenting skjedde. Senere kom fra fram at man ventet på den danske politikommandanten Aage Seidenfaden, som hadde bedt om å få være til stede som vitne. Han ville høste erfaringer med tanke på det danske rettsoppgjøret. Tåke ved Færder førte til at flyet han kom med måtte lande på Kjevik lufthavn, og han ble derfor to timer forsinket.

Klokken 02.20 fikk vaktstyrken beskjed om å hente Quisling på cella. Han ble ført ut derfra klokken 02.28, og satt i baksetet i den midterste av tre biler, sammen med pastor Traaen og to politimenn. Turen tok omkring fem minutter, og endte nær bygningen hvor Norges Hjemmefrontmuseum nå holder til. Fire politimenn førte ham derfra til retterstedet, som var på den øverste vollen - altså nær retterstedet tyskerne brukte, men ikke på samme sted. To lyskastere var satt opp på retterstedet.

Protokollen forteller at de som var til stede, utenom eksekusjonstroppen, var:

Quisling ble festet til veggen på et provisorisk treskur foran Skarpenords kruttårn. Skuret var lagd av grov plank og fylt med sandsekker for å hindre rikosjetter. Quisling hadde forøvrig tidligere sittet på ei celle i Kronprinsens kruttårn på festningen. Dette ble gjort med en stropp over midjen og en over brystet. Hendene ble bundet på skrå nedover, og anklene ble bundet sammen. Han fikk bind for øynene, og en av legene festet et hvitt merke over hjertet hans. Klokken 02.40 stilte pelotongen seg opp seks meter unna (ifølge reglene skulle det vært fem meter) og tok sikte. Befalingsmannen ga ordren «ild», og alle de ti avfyrte geværene. Befalingsmannen gikk så fram og skjøt nådeskuddet med pistol gjennom tinningen. Pistolen var en Colt kaliber 45, et svært kraftig håndvåpen. Legen foretok så den formelle undersøkelsen og konstaterte av Quisling var død. Harry Haldorsen skal ha konstatert av alle ti skudd traff det hvite merket; legen skal ha sagt at åtte skudd ramte hjertet. Han samlet inn de ubrukte skuddene og tompatronene; Austad fortalte at han beholdt sin som et minne og ikke møtte protester på det.

Rettsgrunnlaget

Det oppsto under prosessen strid om visse prinsipielle sider ved rettsgrunnlaget. Et kjernepunkt var den norske kapitulasjonen av 10. juni 1940. Dersom den var å anse som en total kapitulasjon hadde tyskerne etter Landkrigsreglementet rett til å forlange medvirkning på visse måter fra befolkningen, uavhengig av om angrepet hadde vært rettsstridig – Tyskland hadde ikke erklært krig før invasjonen. Dersom det på den annen side var en «almindelig våpenstilstand» var Norge og Tyskland fortsatt i krig, og det å samarbeide med okkupasjonsmakten var dermed å regne som landssvik og straffelovens § 86, «landsvikparagrafen», kunne anvendes. Sistnevnte fortolkning ble lagt til grunn under oppgjøret, noe som ble møtt med kritikk fra enkelte.

I tillegg til straffelovens § 86 kom det i løpet av krigen flere provisoriske anordninger. Som følge av Elverumsfullmakten hadde slike regjeringsanordninger lovs kraft. Den viktigste er Landssvikanordningen av 15. desember 1944, som erstattet Landssvikanordningen av 22. januar 1942. Det ble der bestemt at alle som meldte seg inn i Nasjonal Samling etter 9. april 1940 eller som tidligere hadde meldt seg inn og ble stående som medlemmer etter dette kunne straffes. Det ble presisert at de som ble dømt for medlemskap skulle bli «fradømt allmenn tillit». Det vil si at de mistet stemmerett, mistet rett til å ha offentlige stillinger, mistet rett til å ha lederstillinger eller tillitsverv i næringslivet, tapte yrkesmessige rettigheter som godkjenning til å drive som lege, tannlege, advokat osv., og tapte økonomiske rettigheter som retten til å ha privat eiendom. Det som ble kritisert ved anordningen var at den hadde tilbakevirkende kraft, noe Grunnloven og allmenne rettsprinsipper ikke tillater. Fra regjeringens side ble dette besvart med at anordningen ikke gjorde noe annet forbudt enn det som allerede var dekket av straffelovens § 86, den bare presiserte at NS-medlemskap var en form for landssvik.

Landsvikanordningen innførte også «solidarisk erstatningsansvar» for alle som hadde vært medlem av NS. Dette var en økonomisk straff som kom på toppen av bøter og inndragninger.

Åpnet arkiv

Riksarkivaren vedtok i 2014 at opplysninger om straffbare forhold under landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig ikke lenger skulle være underlagt taushetsplikt. Dette innebærer at de aller fleste sakene i dette arkivet er fritt tilgjengelige for bruk på Riksarkivets lesesal. Hvem som helst kan be om å få se på landssviksaker. For å få tilgang til landssviksaker må man fylle ut søknadsskjema. [6]

Referanser

  1. ↑ Ellingsen 2011: 186, jf. 182-183.
  2. ↑ Veum / Brenden 2010, s. 28
  3. ↑ Norsk krigsleksikon 1940-45, s. 191. Utg. Cappelen. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  4. ↑ Vaale 2004: 200. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  5. ↑ Se Vaale, 2004 s. 83 f. og «Her skjøt jeg Quisling».
  6. ↑ https://www.arkivverket.no/utforsk-arkivene/andre-verdenskrig/landssvikarkivet-hvordan-fa-tilgang

Litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Rettsoppgjøret_etter_andre_verdenskrig&oldid=2539116»