 Faksimile fra Aftenposten 29. oktober 1981: utsnitt av omtale av Olaf Sunde ved hans bortgang. Olaf Sunde (født 14. mars 1915 i Meland i nåværende Alver kommune, død 26. oktober 1981) var jurist. Han var sekretær og juridisk konsulent for Norsk Losforbund 1945-1961, og deretter leder for LOs juridiske kontor fram til 1980.
Sunde var 1941-1942 fullmektig hos overrettssakfører Pål Schiefloe på Nes på Romerike. Han var deretter bestyrer av Schiefloes forretning fra 1942 til 1944, da han etablerte kontor under eget navn. Schiefloe, som døde i tysk fangenskap i 1944, var gift med Sundes senere kone, Ester. Parallelt med sin egen virksomhet var Sunde sekretær for Norsk Losforbund 1945-1961, og redaktør av “Losen” fra 1948 til 1961.
Sunde ble leder for LOs juridiske kontor i 1961, en stilling han hadde til han gikk av med pensjon i 1980. Han engasjerte seg i denne perioden også i internasjonale verv gjennom den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). Han var medlem av den norske ILO-komite fra 1964 til 1980, og deltok på alle de årlige internasjonale arbeidskonferansene i Genève i disse årene. Fra 1969 til 1980 var han også medlem av ILOs styre, og han var medlem av ILOs komité for organisasjonsfrihet. Les mer …
 Professor Hertzberg fotografert i 1880. (født 11. april 1847 i Holmestrand, død 2. oktober 1912 i Kristiania) var en norsk rettshistoriker og sosialøkonom.
I 1868 ble han belønnet med Kronprinsens gullmedalje for en historisk avhandling om aristokratiet før kong Sverres tid.
Han ble cand.jur. i 1870, og oppholdt seg samme år i Uppsala for å studere rettshistorie, som ble hans spesialfelt, med reisestipend fra Det kgl. Frederiks Universitet i Christiania. I 1872–1873 fikk han et nytt reisestipend til München, hvor han studerte rettshistorie under Konrad Maurer, en tysk rettshistoriker med norrøne rettsforhold som spesialfelt.
14. oktober 1886 trakk han seg fra alle offentlige verv, herunder professorat på grunn av sin seksuelle legning. Dette var en tid hvor homofili var forbudt, men Hertzberg, ble ikke utsatt for rettslige forføyninger da han henviste til sakkyndige uttalelser om at det i hans tilfelle skyldtes arv og ikke moralsk brist. Med dette bidro han til å innføre «født sånn-argumentet» i debatten om homofili. Han flyttet deretter fra hovedstaden fram til 1896, og bodde i München, Berlin, Holmestrand og Stockholm. I denne tiden viet seg til rettshistorisk forskning. Han fullførte i denne perioden det store verket Glossarium til Norges gamle love i 1895. Dette var et svært omfattende verk, med et fullstendig register til Norges lover før 1388 med tolkninger og forklaringer av ord og begreper, og dette ble Hertzbergs hovedverk. Les mer …
 Alette Heyerdahl (Aagaard Hansen). Foto: Ukjent, faksimile frå Øverås m. fl. (1952): Trondheim katedralskoles historie 1152-1952. Alette Maren Helga Henriette Heyerdahl (fødd i Berg på Senja 20. september 1862, død på Alnabru i Oslo 31. mars 1957) var ein pioner blant kvinner som tok høgare utdanning. Ho var blant dei aller fyrste kvinnene i landet som tok eksamen artium. Ho var den fyrste kvinnelege teologistudenten ved universitetet i Kristiania, men satsa ikkje vidare på akademisk karriere. Da ho gifta seg og vart prestefrue, vigde ho evner og krefter til familie, foreiningsverksemd og lokalsamfunn. Ho var samfunnsengasjert, ivrig mellom anna med ungdomsarbeid, og hadde fleire offentlege verv. Ho arbeidde på fleire vis for å fremje kvinneleg samfunnsengasjement.
Les mer …
 Haakon Nord. Foto: Ukjent, hentet fra Juul Møller: Studentene fra 1930. Biografiske opplysninger, statistikk og artikler samlet til 25 års jubileet 1955. Haakon Nord (født Johnsen 21. juli 1911 i Kristiania, død 5. august 1998) var jurist og diplomat. Han var tilknyttet utenrikstjenesten i over 40 år, og var blant annet ambassadør i India i sju år. I løpet av karrièren tjenestegjorde han i flere land hvor det var krig eller borgerkrig.
Haakon Nord ble sekretær for legasjonen i Brussel i 1939, i Bern i 1940 og i Lisboa i 1941. I 1943 ble han sekretær i Utenriksdepartementet (i London). Han ble konsul i Frankfurt i 1947, legasjonsråd i Bonn i 1951 og i Brussel i 1952. I 1952 ble han handelsråd i Paris, og i 1954 ambassaderåd samme sted. Nord var også Norges faste representant i Europarådet.
I 1958 ble Haakon Nord sendemann til Marokko, og i 1962 tillike til Madagaskar og Algerie. Mellom 1964 og 1971 var han ambassadør til India, med stasjonering i New Dehli. Dette ble hans siste utestasjonering, fra 1972 sto han til rådighet for Utenriksdepartementet for spesialoppdrag, blant annet var han hjemmebasert ambassadør for Norges deltakelse i internasjonalt teknisk og vitenskapelig samarbeid, med særlig vekt på romfartsvirksomhet og atomenergi. Les mer … | 
