Arbeiderboliger på Sandaker ca 1910-1920. Kilde: Sagene menighet.
Bolignøden i Oslo er gammel som byen selv, heter det. Men utover på 1900-tallet ble den i stigende grad oppfattet som et utålelig samfunnsproblem. Det var et stort behov for nye og bedre boliger. Oslo skulle være en moderne by. Den skulle ha et godt miljø, være sunn og moderne for det moderne og sunne mennesket, og for et modernisert næringsliv som kunne styrke byens og landets økonomiske grunnlag. Boligproblemet måtte løses.
Fram mot midten av 1900-tallet var Oslo først og fremst en leieby. Få eide egen leilighet. I 1948 leide mellom 75 og 80 prosent av befolkningen bolig. Krigen hadde også satt en stopper for boligbygging. Folk hadde lenge bodd trangt i sentrum. Den kommunale boliginspeksjonen i 1920 rapporterte at familier med opptil 17 medlemmer bodde i leiligheter på ett rom og kjøkken. Dette var nok et av unntakene, men to-romsleiligheter på Grunerløkka var representativt: Her bodde gjerne et ektepar med tre barn. I tillegg hadde de to leieboere. Les mer …
Våningshuset på Øvre Grorud gård, nå Grorudveien 13. Foto: Stig Rune Pedersen
Grorud, gnr. 94 i nåværende Oslo kommune, er en matrikkelgård i tidligere Aker herred, Østre Aker sogn. Den eksisterer ikke lenger som gårdsbruk, men utgjør nå en del av strøket eller drabantbyen Grorud i Oslo. Arealet, der det iallfall fram til 1960-åra fremdeles fantes jorder og havnehager, er nå dominert av boligblokker, industri og annen næringsvirksomhet, med små eldre villastrøk innimellom.
Gården har gitt navn blant annet til Bydel Grorud, Groruddalen, Grorud kirke og en rekke andre steds- og institusjonnavn. Våningshuset til det som ble Øvre Grorud gård (gnr 94 bnr. 196) ligger i dag i Grorudveien 13. Det er fra 1830-årene og er det eneste som er igjen av denne gården.
Grorud har en historie som strekker seg langt tilbake i middelalderen. Den eide store områder, og lå ved Gamle Trondheimsvei, sentralt i forhold til det som alltid har vært en av hovedferdselsårene inn til Oslo. Les mer …
Utsikt fra Linderudsletta 15a.
Veitvet er et strøk i bydel Bjerke, nordøst i Oslo. Området grenser i nord til Lillomarka, i vest til Linderud, i sør til Alna, i øst til Bredtvet og Kalbakken. Området ligger på en del av det som var gården Linderud, krongods fra middelalderen. Strøket har navn etter gården Veitvet, en gård som omkring 1700 ble bortbygsla til Linderud.Det som i manns minne er husket som Veitvet gård er Veitvetplassen, nord for krysset Sletteløkka/Rødtvetveien. Dette var opprinnelig en husmannsplass under Veitvet, senere Linderud gård. To på folkemunne kjente personer som bodde her i begynnelsen av 1900-tallet var Emma Veitvet (Olsen) og Ole Veitvet (Hafsten). Ved siden av å drive jordbruk på Veitvet var de gårdsarbeidere på Linderud. Da Ole Hafsten og kona Kaia drev Veitvet, var det 5-6 melkekyr, et par griser og høner på Veitvet og cirka 10-15 dekar dyrkbar jord. I 1933 bygslet familien Schanche Veitvetplassen av Linderud og begynte gartneri her. Etter krigen kjøpte Schanche eiendommen av familien Mathiesen på Linderud. Veitvetplassen står oppført på Byantikvarens liste som bevaringsverdig. Les mer …
Nydalens Compagnie omkring 1878. Arbeiderne har stilt seg opp foran Væveri A fra 1864, arkitekt Peter Høier Holtermann. Nydalens Compagnie ble opprettet på initiativ av Adam Severin Hiorth og Oluf Nicolai Roll i 1845 som et bomullsspinneri under navnet Nydalens Bomuldsspinderi. Firmaet var i drift fra 1847. Det første interessentskapet besto ellers av fogd Ole Gjerdrum i Aker og Follo og grosserer Hans Gulbranson. Hiorth var bedriftens første fabrikkbestyrer og satt som direktør fram til 1860. Garnet ble snart etterspurt, i 1852 ble det oppført et garnblekeri og i 1856 ble bedriften utvidet med et nytt spinneri som doblet produksjonskapasiteten og arbeidsstokken kom opp i 450 ansatte. I 1858 ble Peter Petersen (1821–1896) først disponent og fra 1867 direktør som han var fram til sin død. I 1864 ble driften utvidet nok en gang, denne gang med et veveri, Væveri A, arkitekt Peter Høier Holtermann. Firmaet ble aksjeselskap fra 1867 under navnet Nydalens Compagnie og var samme år blant initiativtakerne til stiftelsen av Akerselvens Brugseierforening. Driften ble ytterligere utvidet, og i tillegg til spinneriet og veveriet omfattet bedriften renseri, farveri, blekeri og trykkeri. Parallelt med denne prosessen økte også antall ansatte, og i 1909 var Nydalens Compagnie Norges nest største arbeidsplass, med over 1000 ansatte. Les mer …
Schanches gartneri i Kakkelovnskroken, Veitvet gård i bakgrunnen. Cirka 1960.
Rødtvet er et strøk i Bydel Grorud i Oslo. Det omfatter bebyggelsen nord og nordvest for T-banen og motorveien ved Rødtvet T-banestasjon, øst for Årvollåsen. Navnet har strøket etter Rødtvet gård, gårdsnummer 90/1. Første ledd har uviss opprinnelse, mens -tvet kommer av norrønt þveit, som betyr «lite jordstykke». Gården er kjent fra middelalderen, og i et brev fra 1425 som er omtalt i Akershusregisteret, lå gården under klosteret på Hovedøya. Rødtvet var en av de helt få gårdene som var i drift på 1400-tallet, etter Svartedauden hadde lagt store deler av Groruddalen øde. Etter reformasjonen ble gården krongods, og i 1663 ble den solgt til biskop Henning Stockfleth. Våningshuset som står i dag er bygget av Anders Sørli i empirestil i 1825. Gårdene Bredtvet, Rødtvet og Øvre og Nedre Kalbakken har i følge Kari Rognstad en lang felles historie. De to første ligger på nedsiden av Trondheimsveien, mens de to siste ligger på oversiden. Øvre Kalbakken ble utskilt fra Rødtvet 1780 og har gårdsnummeret felles - nummer 90. Bruksnummeret til Øvre Kalbakken ble da 2. På Rødtvet har det vært drevet mange slags småindustri, både i tilknytning til gården og ellers. Fra 1835 lå det teglverk her, dessuten har det vært steinindustri, kakkelovnfabrikk og pottemakeri i området (jamfør gatenavnet Kakkelovnskroken). Fra 1960-årene bygget Selvaag og andre boligblokker på Rødtvet, både virkelig høye blokker (12 etasjer) og lavblokkbebyggelse. Les mer …
|