 Ólafia Jóhannsdóttir Foto: Det Hvite Bånd 100 år i Norge, 1989 (født 22. oktober 1863 i Nedre Mosfell på Island, død 21. juni 1924 i Kristiania) var en islandsk sosialarbeider og kvinnesaksforskjemper som innvandra til Norge i 1900-åra og ble helt sentral for utviklinga av helsetjenester og andre tilbud til fattige og utstøtte i samfunnet. Hun er særlig kjent for sitt arbeid i slummen på Grønland og Vaterland i Oslo, hvor hun er hedra med en byste i Vaterlandsparken og gatenavnet Olafiagangen. Ólafia var datter av sokneprest Jóhann Knútur Benediktsson og Ragnheiður Sveinsdóttir. Hun vokste opp hos tanta Torbjørg Sveinsdóttir (morens søster), som var leder av den islandske kvinnesaksforeninga, og onkelen Benedikt Sveinsson som var alltingspresident. Hun ble tidlig påvirka til å bli politisk aktiv med sterke meninger. Ólafia utdanna seg til lærer, og planla å starte en folkehøyskole. I 1892 reiste hun til Askov folkehøiskole i Danmark, hvor hun kom i kontakt med grundtvigianismen og ble sterkt påvirka av den. Les mer …
Det var røyklukten som først gjorde at brannen ble oppdaget. Brannen på bordtomtene brøt 4. mai 1819 ut i en plankestabel ved Akerselva og ble varslet omkring kl. 1215, midt i middagstiden. At de fleste var dratt hjem for å spise forklarer nok også hvorfor ingen døde i brannen. Ved midnatt var brannen slukket. All planken som hadde vært lagret der var blitt til aske. Bare lukten av den sure røyken var igjen. Skadene ble som i samtiden anslått til mellom 250 000 og 500 000 spesciedaler.
Kort etter at brannen ble varslet ble det avfyrt brannskudd fra Akershus, storklokken i Vor Frelsers kirke begynte å kime, og et rødt brannflagg ble heist og pekte mot bordtomtene på Vaterland. Flammene stod raskt høyt i været. Folk kom strømmende til – brannkorpset, garnisonen fra festningen, vognmannslauget og frivillige fra alle samfunnslag med det de hadde av brannsprøyter, vogner og bøtter. Ved midnatt var brannen slukket. Lukten av våt brannrøyk må ha preget byen som satt igjen i sjokk.
Les mer …
 Treruinparken med bygårder langs Oslo gate i bakgrunnen. Foto: Chris Nyborg (2013) i Oslo er et vanlig navn på et område på sørsida av Bispegata, rett øst for bygårdene langs Oslo gate. Det ble i 1972 og i 1983–84 gjennomført utgravninger i området mellom Bispegata og Clemens' gate, og man fant da rester av flere bygårder. I årene 1985 og 1986 ble det bygget opp rekonstruksjoner av de nederste lagene med lafta tømmer for å vise bygårdenes grunnplan.
Bygårdene bestå av to parallelle husrekker på hver sin side av en gårdsplass. Det var inngang til gårdsplassen fra stretet, og så inngang til husene fra gårdsplassen. Bare ett av de rekonstruerte husene har fått markert døra, fordi dette var det eneste tilfellet hvor man fant merker etter døråpninga i tømmeret. Et av husene er en del større enn de andre, og har blitt tolka som ei toroms stue med inngang fra sør til et lite forrom og derfra åpning inn til hovedrommet med ildsted. Denne bygningen hadde også forseggjorte tregulv. De andre bygningene i bygården dette huset tilhører må ha blitt brukt som lagerboder, verksteder og antagelig også uthus for dyr.
Bygårdenes størrelse varierte, og under utgravninger ser man at det har skjedd endringer over tid. Man delte i hel-, halv- og kvartgårder. En halvgård hadde gjerne en bredde på 11 til 18 meter, og en lengde på rundt 30 meter. Det er noe uklart om husene rundt gårdsplassen i Treruinparken tilhørt én halvgård eller om det var to kvartgårder, eventuelt om det var to kvartgårder som senere ble slått sammen. Sør for bygården med gårdsplassen ligger flere andre bygninger markert inn i vollen som går opp til dagens bakkenivå. Disse tilhørte sannsynligvis to tilstøtende kvartgårder, eventuelt en tilstøtende kvartgård. Man har kommet til at det på en halvgård bodde i gjennomsnitt 7-8 voksne og 4-5 barn. Herskap og tjenerfolk bodde sammen innafor bygården, slik at man ikke hadde den fysiske adskillelsen mellom forskjellige samfunnsklasser som kom i senere tid og som i dag gjenspeiles i skillet øst/vest. Les mer …
 Foto av Rudolf Nilsen Foto: Ukjent, hentet fra Johan Faltin Bjørnsens biografi om Nilsen fra 1951. (født 28. februar 1901 i Kristiania, død 23. april 1929 i Paris) var dikter, journalist og kulturformidler. Til tross for at han døde tidlig, regnes han blant de mest betydningsfulle norske lyrikerne i mellomkrigstida, særlig kjent for sine kampdikt for arbeiderklassen og for sine østkantskildringer. Les mer …
 Alfa Skofabrikk på slutten av 1950-tallet, kort tid etter at bedriften flytta til Brandbu. Foto: Norsk Flyfoto ble etablert 1931 i Oslo. Den flytta i 1956 til Brandbu på Hadeland. Bedriften var på 2000-tallet en av de få gjenværende norske skofabrikkene, og en del av produksjonen foregikk fortsatt her i landet. Noen av bedriftens produkter ble imidlertid framstilt i Baltikum. Alfa har spesialisert seg på skisko, arbeidssko, turstøvler og fottøy til Forsvaret. Aksjeselskapet Alfa Skofabrik ble stifta 3. august 1931, med Maurice Filip Christensen som hovedaktør. Alt året etter kom Einar Stuhaug inn som medeier. Stuhaug var en dyktig selger og ble sammen med Christensen en hovedperson i Alfa. Bedriften holdt på denne tida til i Grønlandsleiret 17. I 1934 trengte Alfa større lokaler, og fikk leie annenetasje i St. Halvards gate 39. Les mer …
Vålerenga, tidligere skrevet Vålerengen, er et strøk i Oslo, i Bydel Gamle Oslo. Navnet er fra Volin som er av norrøn avstamning, fra Válin. Siste leddet er -vin (eng), mens første leddet kanskje kommer av váll («avbrent mark»).
Strøket grenser til Kampen i nord, til Etterstad i øst og til Gamlebyen i sør. Mellom Vålerenga og Gamlebyen ligger Galgeberg, som har navnet fordi det var rettersted der tidligere.Området ble hovedsakelig bebygget i siste halvdel av 1800-tallet. Mange av de som bosatte seg på Vålerenga var håndverkere, vognmenn, dreiv med småindustri eller levde av dyrehold, og de kom hovedsakelig fra hele Østlandsområdet. Vålerenga var en del av Aker kommune til strøket ble innlemmet i Oslo under byutvidelsen i 1878.
Utbyggingen var hovedsakelig på jordveien til Vålerengen hovedgård som da var eid av overrettssaksfører Carl Christian Salomonsen (1825-1910) og som sto bak reguleringen, utparselleringen og deler av utbyggingen. Særlig i årene umiddelbart før byutvidelsen i 1878 med tilhørende murtvang, var byggehastigheten også i dette området svært omfattende.
På dette tidspunktet hadde det allerede vært forstadsbebyggelse i området i to tiår, og de første tomtene ble skilt ut i 1855. Denne bebyggelsen var ikke begrenset av murtvangen og bebyggelsen er hovedsakelig tett bebygget med små laftede trehus med panel og med fasader ut mot fortauet i en eller to etasjer. Eksempler på slik bebyggelse, oppført på 1850-tallet er Vålerenggata 10, 12 og 14. Den tette trehusbebyggelsen fra disse 20 årene var en grunn til at strøket ble lagt inn under byen og murtvangen for å redusere brannfaren. Les mer …
| 
