 Utkikkspost ved søndre kommandostandplass ved Høytorp fort. Foto: Tommy Gildseth i Indre Østfold ble etablert tidlig på 1900-tallet, med bakgrunn i et ønske om å etablere en forsvarslinje mot svenskegrensen, etter at blant annet Ørje-fortene, som et resultat av Karlstadkonvensjonen, ble demolert i 1905 i forbindelse med unionsoppløsningen.
Festningen besto av fortene Høytorp fort, som var avsnittskommando, og Trøgstad fort, samt brogalleriene ved Fossum bro, Gråkollen batteri og Langenes jernbanebro. Befestningen ble avlevert til 1. distriktskommando som ferdig, 7 november 1918. De to fortene Høytorp og Trøgstad var komplekse anlegg med bombesikre rom i et sentralt fjellanlegg med betongmurt eksteriør og høye, vertikale veggflater med geværgalleri ut mot en vollgrav på tre sider. Anleggene dekker et stort område med stillinger for flere kanontyper og bygninger for lagring av materiell og ammunisjon, administrasjon, forlegning, reparasjon og bespisning.
Selv om festningsverkene hovedsakelig var tiltenkt et forsvar mot angrep fra øst, deltok festningen i kamper mot tyskerne under invasjonen den 9. april 1940. Grunnet liten beholdning av stridsammunisjon samt at festningen var kraftig underbemannet, ble man etter ganske kort tid nødt til å kapitulere.
Fossumstrøket festning eksisterte også en tid etter andre verdenskrig, men ble endelig nedlagt som forsvarsverk i 1959. Det var likevel militær aktivitet i området helt frem til 1990-tallet, bla. NIKE-batteriet ved Trøgstad batteri, og Transportregimentet som hadde tilhold ved Høytorp fort, i perioden 1956 til 1994. Les mer …
 Nils O. Kolberg i Erling Danbolts bok fra 1948. , på kinesisk kjent som 枸 理 白 (Ke Li-bai), (født på Kolberg søndre i Onsøy 19. oktober 1891, død 7. februar 1989 i Onsøy) var en misjonsprest som virket i Kina for det Norske Misjonsselskap (NMS) fra 1920 til 1937 med et tre-årig opphold i Norge 1927–30. Deretter bedrev han reisevirksomhet for NMS på hjemmefronten. Før Nils dro ut til Kina forlovet han seg med Helga Lovise Fjeldly fra Vikene i Onsøy (1894–1979). Helga reiste til Kina i 1921 og de ble viet i Yiyang 21. januar 1922. Hun var datter av fiskeren Johan Olaves Olsen Fjeldly og Mina Kristine (Monsen Stene) f. Gundersen. Nils og Helga fikk datteren Johanne Margrethe g. Norrvall, 7. november 1926. Les mer …
 Helga Eng fotografert en gang mellom 1925 og 1935. Foto: Ukjent/Oslo Museum (født 31. mai 1875 i Rakkestad, død 26. mai 1966 i Oslo) var pedagog og psykolog, en pioner innen forskning på barns og ungdoms utvikling og læring. I 1913 ble hun den tredje kvinnen som tok en doktorgrad i Norge, som samtidig var den første norske doktorgraden på et psykologisk emne. Fra 1938 bygde Helga Eng som professor opp Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo. Helga Eng var datter av lærer, kirkesanger og småbruker Hans Andersen Kirkeng (1838–1898) og Johanne Marie Sæves (1843–1886), og forble ugift. Les mer …
 Portrett av Jens Rennord Schreiner Foto: 1925 Jens Rennord Schreiner (født 4. august 1858 i Christiania, død 18. februar 1949) var filolog, rektor og politiker i Moss. Han begynte i Venstre og representerte partiet som varamann på Stortinget, gikk så med i Arbeiderpartiet i 1907 og befant seg i Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti mellom 1921 og 1927. Han var sønn av Peter Andreas Schreiner og Margareta Maria Rennord. Etter eksamen artium i 1876 tok han språklig-historisk lærereksamen i 1886 og kom til Moss i 1889 som adjunkt ved Moss middelskole.
I Norges filologer og realister står det at han skreiv «En del journalistikk» på si. Dette er en kraftig underdrivelse. Som ekstrajobb ved siden av skolen tok han over som redaktør av Moss Avis i 1889. Raskt kom det klager over at hans sammenblanding av redaktørjobben i ei venstreavis, og jobben som lærer, hadde «vakt anstøt». I Moss bys historie er dette kalt for en liten «lærerstrid», men Schreiner overlevde angrepene på «et møte blant skolens forstandere» i desember 1890. Les mer …
 Soknekirken St. Paul i Bergen. er den katolske menigheten i Bergen. Den første soknepresten ble utnevnt i 1857, og 1858 regnes gjerne som grunnleggelsesåret for menigheten. Formelt ble den det året en misjonsstasjon, og i 1870 ble den selvstendig menighet. Soknekirken St. Paul sto ferdig først i 1876. Det ble raskt etter at St. Olav menighet var oppretta i Christiania i 1843 lagt planer for en misjonsstasjon i Bergen. Selv om det nok hadde bodd katolikker i Bergen i tida etter reformasjonen, hadde de aldri fått begrensa religionsfrihet slik det var i bergstadene og i Fredrikstad. Det var derfor svært få katolikker i byen, og dermed lite grunnlag for å etablere en menighet på kort sikt. Det som allikevel lokka, var dels at Bergen var en svært viktig by, i mange henseender langt viktigere enn Christiania, og dels at det på grunn av den store skipstrafikken ville være et stort antall katolikker som hadde kortere eller lengre opphold i byen. Sokneprest Gottfried Ignatius Montz i Oslo og pater Johan Daniel Paul Stub, som var bergenser, var derfor villige til å forsøke å etablere noe i byen. Fram til 1845 var det bare i Christiania de hadde lov til å etablere fast virksomhet, men i 1845 kom dissenterloven, og dermed var det åpent for nyetableringer. Les mer …
| 
