 Bråten på Grua var Borchgrevinks sommersted. Fotografiet er fra cirka 1940. I dag finner du Hadeland Bergverksmuseum her. (født 5. november 1865 på Hamar, død 1939 i Oslo) var bergverksdirektør på Grua på Hadeland. Faren var Hamars første ordfører, Henrik Christian Borchgrevink (1822–1893), og moren het Christine Gjestvang. Moren var lensmannsdatter, og Henrik Kristian var yngst i søskenflokken på sju. Hele søskenflokken fikk gode utdannelser og hadde høyt respekterte jobber. Henrik Kristian tok artium ved Hamar skole i 1884, og deretter gjennomførte han Krigsskolens nedre avdeling og ble vernepliktig offiser og senere major. Det var likevel ikke en militær karriere Henrik Kristian skulle få, og kanskje lå bergverksdriften latent til hos den senere bergverksdirektøren. En av hans forfedre, Leonard Christian Borchgrevink (1698-1772) hadde i sin tid vært direktør ved Røros Kobberverk. Henrik Kristian tok Bergeksamen (Cand. Min.) i 1890, og arbeidet som bergingeniør ved Vigsnes verk på Karmøy fra 1890-92. Vigsnes var et kobberverk, og kobberet i Frihetsstatuen i New York skal etter sigende komme herfra. Les mer …
 Emil Nordby. Foto: Normann (1952) Emil Nordby (født 21. mars 1888 i Østre Toten, død 16. august 1960 i Stange) var industrileder. Han grunnla i 1924 Flatbrødfabrikken Ideal på Hamar. Fabrikken lå i Vangsvegen, på tomta der Hamar rådhus ble reist i 2001. Småbrukersønnen Nordby ble en velstående mann, uten teoretisk utdanning etter folkeskolen. Emil Nordbys veg i Ottestad er oppkalt etter han.
Som 16-åring fikk han begynne på et lite verksted på Toten. Først fikk han jobbe som hjulmaker, deretter som smed og til slutt som mekaniker.
Etter noen år fikk Nordby arbeid på Gjøvik, dernest var han ei stund i Kristiania, før han i 1907 havna på Nestlés melkefabrikk på Kapp som mekaniker. Ved årsskiftet 1907/08 ble han overflytta til Hamar melkefabrikk, som også tilhørte det sveitsiske konsernet. På denne fabrikken ble Emil Nordby til i 1915, da han starta et lite verksted på Ankerløkka. Han forteller:
| Penger hadde jeg ikke, bare en gammel dreiebenk og bormaskin og noe småredskap, som jeg dels hadde laget sjøl, dels kjøpt med penger jeg møysommelig hadde spart sammen. Jeg var da gift og hadde tre barn. Det ble en hard tid, og det kunne tilmed hende jeg ikke engang hadde råd til å kjøpe ved. Dessuten måtte jeg begynne med reparasjon av biler og motorsykler, et arbeid som jeg praktisk talt ikke hadde noen erfaring i, men jeg måtte jo leve. Det gikk det også. Alt går.
|
|
|
Les mer …
 Fra sundstedet på Sæter. Alfred Rustad i knickers var eier av bilen som ble fraktet over Glomma i en spesialdesignet ferge beregnet for transport over elver og sund av karjoler og senere biler. Foto: Ukjent (ca. 1930) Sætersundet (gnr. 54/6) er et småbruk i Kongsvinger kommune og var opprinnelig en husmannsplass under Søndre Sæter i tidligere Vinger kommune.
Plassen har fått navnet etter sundstedet på eiendommen. Dette var nok ikke noe offentlig sundsted siden behovet for overfart over Glomma mellom Sæter og Søndre Rustad var forholdsvis liten, og ikke slik som ved Tråstadsundet nær Kongsvinger 4 km lenger sør. Opprinnelig lå husene på Sætersundet nede ved elva hvor det også var båtstø. Senere ble bebyggelsen lagt på oversiden av riksveien. Les mer …
 Hanna Castberg von der Lippe ca. 1920. Foto: Ukjent/Digitalt museum (fødd i Skien 31. august 1872, død i Oslo 26. juni 1926) var lærar, forfattar, journalist og samfunnsdebattant. Ho var særleg engasjert i nasjonale og sosialpolitiske spørsmål, ut frå ein politisk radikal og kvinnefrigjerande ståstad. Ho stod norskdomssaka og den frilynte ungdomsrørsla nær, og gjekk inn for den radikale linja i unionsspørsmålet i 1905. Ho tilhøyrde ein sterkt samfunnsengasjert familie, og hadde ein far og ein bror som båe var framståande politikarar på den radikale fløya i Venstre. Sjølv vart ho etterkvart sosialist. Sonen Just Lippe vart ein framgrunnsfigur i Norges Kommunistiske Parti.
Etter avlagt examen artium fekk ho fyrst eit vikariat som styrar av ein privat mellomskule i Elverum. Frå 1892 til 1894 var ho guvernante hjå sokneprest Erichsen i Trysil. Sven Moren fortel i sine memoarar kor sterkt inntrykk denne «emansiperte» unge kvinna gjorde på han og bygdefolket elles der. Ho var aktiv i ungdomslaget og danna songkor som ho sjølv dirigerte. Ho gjekk fremst i 17. maitoget, og heldt sjølv tale for dagen. Med reaksjonar som spente frå sjokk til beundring kunne folk fortelje at ho både drakk øl og røykte sigar i selskap med berre karar.
Les mer …
 Furnes historielags logo. Furnes historielag er et historielag i Furnes i Ringsaker kommune på Hedmarken. Laget, som ble stiftet 23. november 1930, er tilsluttet Landslaget for lokalhistorie. Historielagets lover er revidert og modernisert noen ganger, og styret er utvidet fra fem til sju medlemmer. Laget utgir årboka Minner fra Furnes, som siden 1990 har kommet ut annethvert år.
83 personer meldte seg inn i laget i 1930. I mange år har medlemstallet ligget rundt 200, og i 2019 hadde Furnes historielag 210 medlemmer. Laget gir ut årboka Minner fra Furnes. Salg av bøker er lagets største inntektskilde.
Tidligere har utgivelsen av de fire bygdebøkene vært det viktigste. Både leder i laget Alf Jensen og Toralv Bleken-Nilssen som var i gang med å skrive bygdebok 3, ble sjuke tidlig på 1960-tallet. Da begge døde, ble alt arbeid liggende nede fra 1965 til 1967. Det stoffet som var innsamlet av Toralv Bleken-Nilssen til bygdebok 3, gikk tapt. Les mer …
 Inngangsparti i hovudbygningen på Grinder. Ole Arntzens initialar finst saman med årstalet over døra. Foto: Ukjent Ole Arntzen (fødd i Grue 23. april 1731, død same stad 7. mars 1811) var gardbrukar og krigsråd. Han var fødd inn i bondestanden. Rangtittelen krigsråd vart tildelt han av kong Christian VII i 1774, rett nok ein ærestittel som var kjøpt og betalt. I alle høve var Arntzen sosialt høgt heva over den jamne bondestand. Det er såleis meir dekkande å kalle han proprietær enn bonde. Sin standsposisjon hadde han oppnådd i kraft av materiell velstand, danningsnivå og livsstil, sosial omgangskrets og slektsrelasjonar. Arntzen dreiv storgarden Grinder, som han hadde overteke etter foreldra. Han åtte mykje skog og jordegods, han dreiv sagbruk og teglverk og omfattande utlånsverksemd. Ein periode i ungdomen var han lensmann i bygda.
Les mer …
 Løten kirke sett fra sør med kirkeporten i front. Foto: Chris Nyborg (2014) Løten kirke er ei langkirke i Løten kommune på Hedmarken. Byggverket er i stein og har 400 plasser. Den ble trolig bygd rundt 1200, er nevnt første gang i 1323, og var opprinnelig viet til apostlene St. Peter og St. Paulus. Den var hovedkirke for Løten prestegjeld, og var i 1814 valgkirke for prestegjeldet. Løten kirkegård ligger på øst- og sørsida av kirken.
Kirken ble sterkt ombygd på 1800-tallet. Den ble omkring 1827 gjort en del større. I 1873 ble vesttårnet og sakristiet bygd, og det ble satt inn vinduer på nordsida. Takrytteren med høyt spir som hadde stått på kirken ble fjerna da tårnet ble bygd. Kirken ble med dette omkring dobbelt så stor som middelalderkirken hadde vært. Samtidig leverte totningen Anders Olsen Holte ei ny kirkeklokke. Det er tydelige spor på ytterveggen etter hvor middelalderkirken stoppa, spesielt på nordveggen der man ser en utbuktning der middelalderdelen og 1800-tallsdelen er skjøta sammen. På spiret står i dag årstallet 1873 til minne om den siste store ombygginga. Les mer …
 Peter Vogelius Deinboll med ordensteiknet for St. Olav. (fødd 8. januar 1783 i København, død 13. mai 1874 i Vestre Aker, nåverande Oslo kommune) var teolog, skulemann, folkeopplysningsmann og politikar. Deinboll var initiativtakar til den fyrste lærarutdanninga i Nord-Noreg og ein av hovudmennene bak skulelova av 1827. Han har også etterlate seg verdfulle botaniske og zoologiske samlingar. Gjennom sitt lange, aktive yrkesliv gjorde Deinboll seg sterkt gjeldande ved si prestegjerning, ved si undervisnings- og opplysningsverksemd og ved anna samfunnsgagnleg innsats i svært mange lokalsamfunn over store delar av landet, så vel som politisk på riksplanet. Han verka over lengre tidsrom i bygder og byar i Buskerud, Vestfold, Oslo/ Akershus, Finnmark, Troms, Hedmark og Møre og Romsdal. Peter V. Deinboll er eit framståande døme på danskar som valde å halde fram med sine yrkeskarrierer og yte sin samfunnsinnsats i Noreg etter statskløyvinga i 1814. Les mer … | 
