Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnad Mellom vinterferie og påskeferie kjører vi i gang en ny dugnad her på wikien. I månedene mars og april ønsker vi nye artikler og bilder av skoler, et emne som ofte pleier å engasjere, og ikke minst når det er snakk om nedlegging. Når grendeskolen står i fare, mobiliseres lokalsamfunnet. Skriv gjerne om en grunnskole eller en videregående skole du kjenner til, og som illustrasjoner kan du både bruke eldre bilder og ta nye. På wikien har vi allerede ganske mange skoleartikler, så i noen tilfeller kan det også være aktuelt å utvide eller oppdatere disse. I tidligere Sogn og Fjordane fylke har vi prosjektet Skulen min, der det er gode muligheter for å legge til flere opplysninger. I Oslo-området har vi for eksempel Asker og Bærum leksikon, hvor flere artikler burde oppdateres. I Nes på Romerike åpner i vår nye Auli skole. Skolebygningene er sjølsagt viktige, men uten elever og lærere ville de ikke ha blitt bygd. Legg gjerne ut skolebilder, men sjekk gjerne vår hjelpeside om bildelisenser før du publiserer dem. Når det gjelder lærere og lektorer, har de ofte en spennende yrkeskarriere, blant annet fordi mange har jobba i ulike kommuner og landsdeler. Som inspirasjon anbefaler vi bibliografien for utdanning, i tillegg til aviser og bøker i Nettbiblioteket. Som råstoff for lærerbiografier er verket Norske skolefolk et godt utgangspunkt. Dette verket kom ut i tre utgaver, og på wikien har vi portretter fra 1952-utgaven av oppunder åtte tusen lærere. De fleste av dem finnes her og her, og er ypperlige illustrasjoner til biografiske artikler om lærere!
Smakebiter fra artiklene
Selskabet De forenede Venner i Kristiania ble formelt opprettet 19. desember 1844, da selskapets første ordinære generalforsamling ble avholdt. Her ble selskapets lover – 15 paragrafer i alt – fremlagt, revidert og underskrevet. Fast møtested hadde selskapet allerede hatt et halvt års tid. Innlagt i forhandlingsprotokollen fins en kontrakt om leie av lokale inngått 6. mai mellom selskapets to direktører og høker E. Erichsen, som skulle være selskapets vert. Erichsen bodde på Hammersborg, grunn 353 litra F, som den gang tilhørte forstedene «paa byens Grund». Adressen ble en gang i 1850-årene endret til Nedre Hammersborggate 1. I samtiden må bygningen med sine tre etasjer ha virket både stor og staselig. Foruten mindre forganger, entréer, kott og 3 kjøkken, rommet den hele 12 værelser. Av disse leide selskapet «1 Hjørnestue paa 3 Fag og et Kammer paa 1 Fag Vinduer, alle til Gaden» for 25 spesiedaler (100 kroner) årlig. Selskapet hadde ifølge statuttene to formål, nemlig «Selskabelighed og Tidsfordriv». Medlemmenes muligheter til sosial utfoldelse ble imidlertid underlagt visse begrensninger av moralsk karakter. Sammenkomstene skulle foregå «uden Anstød imod Sædelighed». Om møtefrekvens og spesielle møtedager var statuttene tause. Les mer …  Erling Aavik før avreisen til Australia utenfor heimen i Gammelvegen på Byafossen, som seinere ble gitt navnet Reinsveien. Søster Helga Aavik, gift Kristiansen Erling Haakon Aavik, mor Helene Aavik, søster Anne Cecilie Aavik, gift Dahl. Fra Egge til Australia i 1926; ungdom og voksne karers drøm kan ta så mang en vei. Når forholdene strammer seg til blir det enda større grunn til å drømme. Man vil jo ha det godt, eller i alle fall bedre. Enkelte gjorde drømmen til virkelighet, også på Innherred. I 1920 sto arbeiderbevegelsen sterkt i Norge, både politisk og faglig. Bankkrisa som inntraff høsten 1920 skulle bli avgjørende. Storstreiken som fulgte i 1921 ble i så måte et nytt minus i librettoen. Fagbevegelsen mista nær 40 % av medlemsstokken og striden innen den politiske del av arbeiderbevegelsen ga tre parti. Sosialdemokratene var de første som brøt med faderhuset; Det Norske Arbeiderparti i 1921. Etter Arbeiderpartiets uttreden av Komintern (Den kommunistiske internasjonale - også kalt «3.Intemasjonale») i 1923, da over 113 av delegatene på Arbeiderpartiet landsmøte marsjerte ut og stiftet Norges Kommunistiske Parti, ble situasjonen rimelig avklart i Trøndelag som helhet. I Trondheim gikk partilaget rett inn i kommunistpartiet og tok med seg avisa Ny Tid. Men på bygdene og i de nordtrønderske byene var situasjonen en helt annen. Langt de fleste medlemmene ble stående i DNA. Les mer …Skredshol er en storgard i Ringsaker i Ringsaker kommune. Garden ligger langt mot sør i bygda, på Ringsaker-delen av Nes-halvøya, ved den gamle bygdevegen mellom Ringsaker og Nes. Adressa er Stavsjøvegen 347. Skredshol omfattet i 1998 2026 dekar, hvorav 733 besto av dyrket mark og 940 dekar av produktiv skog. I likhet med Tjerne, som ligger like ved, var Skredshol adelig setegard i senmiddelalder og tidlig nytid, og havnet på 1600-tallet under Jens Bjelke. I 1720 ble garden solgt til sjøleie. Amtmann Peter Theodor Holst eide garden en periode fra 1903. Ifølge Oluf Rygh i Norske Gaardnavne het garden opprinnelig Skryðilshóll, av skryðill, som ser ut til å være et tilnavn på en høyde, og hóll («haug», som i Hol).Hovedbygningen på Skredshol er fra 1700-tallet, og er fredet. Les mer …
Jeg er så glad hver julekveld er ein julesong. Teksta er skrivi av Marie Wexelsen (1832–1911) og kom ut i 1859, i boka Ketil, en Julegave for de Smaa. I Wexelsenfamilien finst det ein melodi denne songen vart sungen på, men melodien som har festa seg til teksta, er det Peder Knudsen som har skrivi. Han var husmannsson frå Vågå og vart organist i Ålesund. Melodien var kjend og brukt i Ålesund så tidleg som i 1862, men så seint som i 1898 står songen oppført med ein annan melodi i Seips visebok. Det har danna seg ein myte om korleis Marie og Peder møtte einannan. Dette er truleg ikkje anna enn ei søt historie. Det er ikkje noko som tyder på at Marie nokon gong var i Ålesund, eller at ho og Peder hadde kontakt. Men teksta til Marie og melodien til Peder har smelta saman til eit heile. Les mer …  Faksimile fra Morgenbladet 28. juli 1956: utsnitt av omtale av Jeanne Coyne Mossige. Jeanne Coyne Mossige (født 28. april 1912 i Philadelphia i USA, død 16. mai 1993 i Oslo) var genetiker. Hun kom til Norge som forsker på 1930-tallet, og forble her livet ut. Hun var først tilknyttet Universitetet i Oslo, deretter Radiumhospitalet i en årrekke. Mossige publisert blant annet en rekke arbeider om insektet drosophilia innen bananfluefamilien, som brukes mye innen arvelighetsforskning, dels alene, dels sammen med andre. Hun gjorde også et betydelig arbeid med å oversette norske doktorgrader til engelsk. Jeanne Coyne Mossige var fra 1945 medlem av American Women's Club of Oslo, og i mange år var hun klubbens president. Les mer …
Frieda Dalen, f. Alfrieda Kristine Jensen (født 13. desember 1895 i Skedsmo, død 15. februar 1995 i Oslo) var lærer og fagforeningsleder. Under andre verdenskrig var hun det eneste kvinnelige medlemmet av Koordinasjonskomitéen, styringsgruppa for den sivile motstandsbevegelsen Sivorg. Som leder i Norges lærerinneforbund var Dalen sterk tilgenger av at hennes forbund skulle gå sammen med Norges lærerlag, fordi dette ville styrke lærernes innflytelse i lønnsforhandlinger og andre viktige saker. Forbundene hadde jobba parallelt siden 1911, og i 1966 ble de slått sammen. Les mer …  Banens trasé. Tinnsjø til høyre med Tinnoset nederst til høyre. Vemork og Rjukanfossen i venstre bildekant. Foto: OpenStreetMap Agnete «Aggen» Wahl (født 1912 i Vardø, død 1991 i Oslo) var gitarist. Hun var særlig kjent for orkestrene Aggen Walhl trio og Trondhjemspian. Opprinnelig kom hun fra Vardø, men under evakueringa av Finnmark flytta hun og mora, Anna Wahl (1890-1976), til Trondheim. Intervjuer med Aggen Wahl fra 1960-tallet bærer preg av at kvinnelige yrkesmusikere fortsatt ble regna som en kuriositet. Når trioen ble omtalt i avisene, fokuserte journalistene ofte sterkt på at orkesteret kun besto av kvinnelige musikere. I motsetning til samtidige Caronia dametrio brukte ikke Aggen Wahl selv musikernes kjønn til å markedsføre konsertene, og hun ser ut til å erfarent ha parert nedlatende kjønnsfokuserte spørsmål fra journalister, som da en journalist i Harstad Tidende spurte om «det er farlig for tre ugifte damer å dra slik langs Nord-Norges værharde kyst?». Da hun ble spurt om livet som turnerende musiker var svært anstrengende svarte hun ganske enkelt: «Nei, vi sover ganske lenge utover dagen. B-mennesker.» Les mer … |
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 81 790 artikler og 226 703 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. 
Ukas artikkel Sokneprest Søren Bugges forkynnelse i Vanse kirke mellom 1767 og 1791 førte til stor tilslutning til herrnhuterne på Lista. Foto: C. Christensen Thomhav Herrnhuterne, også kalt Brødremenigheten, var et kristent samfunn som utgikk fra de böhmiske brødre, organisert 1727 omkring kolonien og menigheten Herrnhut i Sachsen. Kolonien Herrnhut («Herrens beskyttelse») ble anlagt av grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf i 1722 og forble deres åndelige sentrum. Etter at Zinzendorf var i København 1731, kom en rekke prester og andre under innflytelse fra herrnhuterne. Et forbilde ble den danske herrnhuterkolonien Christiansfeld i Sønderjylland, etablert i 1772. De sto for en pietisme som hadde røtter til den husittiske kirken i Böhmen fra 1400- og 1500-tallet, tilhengere av Jan Hus. Herrnhuterne var preget av mystikkens fromhet, og Zinzendorf betonet den mystiske forening med den lidende Kristus. Retningen sto for en sterk sentrering rundt Jesus Kristus, hans blod, sår og lidelse. De var organiserte i små, tette grupper (‘kor’ og ‘sosieteter’) med streng indre kontroll. Herrnhuternes virksomhet var svært aktive innenfor misjon. Zinzendorf hadde god kontakt med det danske kongehuset, og herrnhutiske misjoner ble sendt til Grønland i 1733, til de danske besittelsene i Trankebar i India i 1735 og til Dansk Vestindia i 1739. Under framstøtene i de dansk-norske koloniene forsøkte man å omvende slaver, noe plantasjeeiere reagerte svært negativt på. Samtidig var det slik at hernhuterne gjerne siterte bibelsteder som sa at alle måtte holde seg til den plass der Gud hadde satt dem - slavene måtte underkaste seg sine herrer. Selv om det var flere pietistiske retninger i Norge, som herrnhutere og radikalpietisme, var den viktigste pietistiske retningen for den norske pietismen imidlertid den som hadde sitt utgangspunkt i miljøet i den belgiske byen Halle, 15 km sørvest for Brussel i Flamsk Brabant.Les mer... Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|
.jpg)
.jpg)