Alma Braathen følte seg hjemme nord for polarsirkelen. Foto utlånt av Østen Braathen.
Alma Braathen (født 1906, død 1967) ble født i Jämtland av norske foreldre. Da Alma var i femårsalderen, flytta familien til Sundsvall der faren etablerte seg som sagbrukseier. Bruket gikk imidlertid konkurs som så mange andre sagbruk på den tiden, og i 1923 ble hun sendt over til Norge hvor slekten stammet fra. Det var mens hun besøkte den da 55-årige Katti Anker Møller at nysgjerrigheten på journalistikk våknet i henne. Sammen med de liberalistiske ideene som fru Anker Møller plantet i henne, skulle dette gi en meget bevisst kvinnesaksjournalist. Ja, hun ble så meget mer enn det – på grunn av sitt kvinnesaksengasjement. Hun ble en anerkjente krigskorrespondent, der felttoget i Nord-Norge sammen med reportasjene fra Vinterkrigen ble hennes journalistiske gjennombrudd. Hun benyttet ofte signaturen Brodjaga, som er det russiske uttrykket for luffer, omstreifer eller mer presist; person uten fast bopel.
«Man skal ikke eie mer enn man kan ta med seg opp i ei bjørk». Alma Braathen skal ha ytret denne samiske livsvisdommen heime hos en journalistkollega, der samtalen gikk på de storartede tilbud som handelsstanden opererte med ved inngangen til 1960-tallet. Derved er også mye sagt om hennes måte å tenke og se verden på.
Les mer …
Kaurin J. Nymo - her til høyre, som var initiativtaker og den mest aktive i oppbyggingen av samvirkelaget i Grovfjord, ble også lagets første formann. Foto: Ukjent fotograf
Astafjord Samvirkelag, som ble grunnlagt som Grovfjord Samvirkelag, ble stiftet torsdag 29. november 1945 på Grov skole i det som den gang var Astafjord kommune. Foranledning var at flere i bygda hadde prata om å få i gang et kjøpelag. Denne tanken oppsto under krigen, i 1944, og hadde nok sammenheng med at man følte at de to landhandlerne tjente nok på å forsyne innbyggerne med dagligvarer. Før butikken kom i gang den 7. november 1949, skiftet imidlertid laget navn til Astafjord Samvirkelag. Mang en kneik måtte overvinnes – også etter at laget fikk ferdig butikken. Det ble også etter hvert lagt ned mange timer med dugnad fra oppofrende medlemmer, men da konkurransen fra den nye tid med folks mobilitet i egen bil til supermarkeder i byene kom, måtte laget pakke sammen – høsten 1987. Les mer …
I Hålogaland var XU organisert på følgende måte: XU-201 Narvik med sideavdelingene XU-201D/Lødingen, XU-210 Lofoten, XU-220 Vesterålen og XU-230 Harstad. I tillegg ble den Liland-baserte motstandsgruppen «Greta» underlagt XU-201 under navnet XU-201 E/Greta.
XU-201 var en avdeling av den britisk ledete etterretningsorganisasjonen XU som opererte i og rundt Narvik, Lødingen, Lofoten, Vesterålen og Harstad fra 1943 til 1945. Hovedformålet til gruppa var å få has på slagskipet «Tirpitz».
Håkon Pettersen (1908–1999) fra Håkvik i det som seinere ble innlemmet i Narvik kommune, ble arbeidsufør som følge av det han var med på under andre verdenskrig. Sønnen Jan Petter, født i 1946 skjønte langt om lenge hvem faren egentlig var; men det var først etter at hans far var død. Han fikk undersøkt farens og hans kamerater sine aktiviteter rettet mot okkupantens store nett.
Da Håkon Pettersen døde, kom det fram en rapport-kladd han hadde skrevet omkring sine virksomheter i det som hadde vært britenes tjeneste under den tyske okkupasjonen av Norge. Etter å ha saumfart 43 slike rapporter fra andre agenter kom Jan Petter fram til at 240 nordmenn hadde vært engasjert i virksomheten i denne regionen. Slik gikk det til at Jan-Petter Pettersen fikk et mer komplett bilde av sin far enn det han selv hadde dannet seg av ham. Faren var blitt arbeidsufør etter en dramatisk flukt over fjellet til Sverige for å komme seg unna tyskerne som da hadde sprengt nær alle lokale organer i XU 201.
Les mer …
Oversiktsbilde fra Harstadhamn og Hamnneset. Norull-bygget med sitt karakteristiske runde tak er under oppførelse i 1956. Historien om Norull er historien om det store nord-norske industriprosjektet, som vesterålingen Christian Frederiksen sto bak. Hans første fabrikkanlegg for foredling av ull startet han med Melbu-fabrikken som allerede var i gang da generalforsamlingen i Svolvær i 1898 vedtok å bygge ut Bertnes ullvarefabrik ved Bodø, og Gausvik ullvarefabrikk i Gausvik ved Harstad ble begge åpnet i 1900, og 58 år etter møtet i Svolvær var Norull-anlegget klart til drift på Hamnneset i Harstad. I september 1958 var suksessfaktorene på topp i Havnegata: Det kom ordre fra Sveits, Danmark og Sør-Norge for 754 000, og salgssjef Pedersen var godt fornøyd med resultatet. (Tilsvarte nær 10 mill. i 2017-kroner).
Høydepunktene sto i kø: «Nor-Ull øket omsetningen med 25 prosent i 1958». Omsetningen var på 3,6 mill. Det var eksportert for 620 000 og overskuddet ble 190 000. Disponent Riis var godt fornøyd. Les mer …
Marie Finnskog deltok under Samemøtet i 1917, hvor hun blant annet sa at «retten til å eie landet og beitestrækningerne tilhørte lapperne som var landets første folk.»Hun har på seg en sørsamisk gåptoe, med tjurrie-tjohpe – den karakteristiske kamformede lua som bare brukes i det rørossamiske området. Marie Finnskog (født 3. mai 1851 i Røros; død på Glemmen pleiehjem i Fredrikstad 7. juni 1927) var en sørsamisk emissær, sangevangelist og folketaler som fra ca 1890 til 1920-årene holdt møter over store deler av Norge. Hun deltok på samemøtet i 1917 og samemøtet i 1921. Hun brukte også navneformene Marie Finskog og Maria Finnskog, og som ugift Maria Kjelsberg og Marie Stengel. Hennes foredrag var dels kristelige, dels om avholdssaken, dels om samisk kultur, og dels mer politisk om «lappernes fortrykte stilling». Hun kan ha vært en av de første samer som talte offentlig om dette. I en redegjørelse for sin virksomhet i 1916 sa hun at hun hadde vært forkynner i 25 år, og talt samenes sak i 15 år. Les mer …
|