 Peder Hovdan (ukjent fotograf). Peder Elenus Hovdan (fødd i Hemne i Sør-Trøndelag 28. mai 1874, død 9. november 1965) var lærar, målmann og kulturhistorikar. Han er mest kjend for å ha dokumentert utbreiinga av nynorsk skriftkultur på mest alle område i eit halvt hundreår fram mot 1950-åra. Han var fødd Sivertsen, men bytte i 1915 etternamn til Hovdan etter mora sitt fødenamn. Han var gift med lærerinna Jørgine Hovdan, fødd Oppebøen (1873-?), og dei fekk ein son og to døtrer.
Peder Hovdan tok eksamen ved Levanger lærarskule i 1896, og arbeidde som lærar på Vålerenga, Grønland og i Gamlebyen i Oslo 1899–1940. Les mer …
 Gammel vedovn i kald bygård i Oslo ment som illustrasjon. ble etablert i 1970 som et frivillig hjelpeinitiativ for å forsyne Oslos eldre og trengende med ved. Operasjon Ved ligger i Etterstadsletta 2, og den frivillige organisasjonen består av rundt 30 frivillige, der de fleste er pensjonister. Vedhuggingen er med på å holde de frivillige i form, og sammen leverer de ved til over 900 trengende i Oslo. Det tilsvarer omslag 9000 sekker i året. Selve lageret på Etterstad rommer ca. 10.000 sekker. Les mer …
 Brakkeleiren fotografert i forbindelse med befaring i 1956. (1956) Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya var den største interneringsleiren for kvinner som ble mistenkt for å ha hatt sosial og seksuell omgang med tyske soldater under den tyske okkupasjonen av Norge.
Leiren ble opprettet på Hovedøya i den fraflyttede brakkeleiren etter tyske soldater 1. oktober 1945 og lagt ned i april 1946. Rundt halvparten av de internerte oppga Oslo som sin hjemadresse. De øvrige var enten tilreisende eller blitt overført fra andre, lokale leire etter hvert som de ble lagt ned. Mange ble også internerte fordi de etter krigens slutt oppholdt seg ved, og var på ulovlige besøk i oppsamlingsleirene for tyske soldater som ventet på hjemsendelse. Dette pågikk i nesten et år etter krigens slutt, til tross for at disse jentene på dette tidspunktet ikke hadde noe beskyttelsesbehov. Les mer …
 Margit Hansens gate i Oslo har fått navn etter Margit Viktoria Pryser. Hennes pikenavn fra tida da hun bodde i Platous gate, ble brukt. (født Hansen 11. juni 1898, død 4. juni 1986) ble født inn i en arbeiderfamilie på Grønland i Kristiania. I 2006 ble hennes pikenavn valgt da man skulle sette navn på ei ny gate i området, Margit Hansens gate. Grunnen til at vi vet mer om henne enn det de vanlige kildene, som folketellinger og kirkebøker, kan fortelle er at hun i 1970-åra fortalte barnebarnet sitt om livet på østkanten. Dette barnebarnet er historikeren Tore Pryser, og fortellingene resulterte blant annet i artikkelen «Margit fra «Nr. 13» - Sosialhistorie fra en arbeiderbygård» (1984) og senere i et kapittel i boka Mobilitet og mentalitet (2004).
Hun blei født på Vålerenga. Foreldrene var Ludvig Hagen Hansen (f. 1877 i Skedsmo, død 1966 i Oslo) og Amalie Hansine Hansen (f. 1880 i Kristiania, død 1923 samme sted), og de bodde i Sveriges gate 15. Ved dåpen i Gamlebyen kirke (Vålerenga ble ikke eget sokn før året etter) den 17. juli 1898 fikk hun navnet Margit Viktoria. Familien flytta nokså kort tid senere til en av gråbeingårdene, Jens Bjelkes gate 39, og bodde der en tid, og så til Platous gate 30. I folketellinga 1900 finner vi henne sammen med foreldrene, broren Karl (f. 1896 på Hamar) og søstera Ragnhild (f. 1899 i Kristiania). Les mer …
Oslo Hospital ( Ekebergveien 1 i Gamlebyen i Oslo) er en stiftelse som ble grunnlagt i Oslo i 1538 for å pleie fattige og syke. Hospitalet var en fortsettelse av Laurentiushospitalet, som var tilknyttet Fransiskanerklosteret og dermed ble nedlagt ved reformasjonen. I 1567 brant klosterbygningene, og nye bygninger sto ferdige i 1581. Som man ser av Conings maleri fra 1699, inkluderte dette ikke en kirke. I 1734– 1737 kom den fredete Gråsteinsbygningen, tegnet av Gabriel Bätzman, og en ny kirke. I 1736 ble hospitalet i et kongelig reskript pålagt å ta imot sinnssyke, og i 1776 ble det bestemt at det skulle bygges et « Dollhus for Afsindige fra Agershuus Stift». Dollhuset ble det første sinnssykeanstalten i Norge.
En ny brann i 1794 ødela både kirken og sykehusbygningen. Den nye kirken, Gamlebyen kirke, sto klar i 1796, mens sykehusbygningen ikke ble gjenreist. I stedet holdt man seg til de nye Dollhuset inntil 1825, da det kom en sykehusfløy i to etasjer oppført i utmurt bindingsverk mellom kirken og Dollhuset. Denne ble tegnet av Michael Smith Arentz (1794–1853), utseendet ble endret etter en ombygging i 1843. Les mer …
Mariakirken var en av de eldste kirkene i Oslo. Den første kirken var antagelig en trekirke fra 1000-tallet. Denne ble så etterfulgt av en steinkirke fra 1100-tallet, som ble utvidet og bygget om flere ganger. Den ble et kongelig kapell. Ruinene etter kirken er i dag synlige i Middelalderparken.
Den første kirken har man bare funnet mindre spor etter. Steinkirken er langt bedre dokumentert. Den er nevnt i middelalderdokumenter som Mariu kirkiu, Marikirkiu og lignende navn. Opprinnelige var det en enskipet steinkirke med kor og apsis. Etter en tid ble det reist et vesttårn. På 1200-tallet ble kirken bygget om og fikk et nytt gotisk tårn. En ny ombygging fulgte på 1300-tallet. Kirken ble da for en stor del gjenreist i tegl, med et skip som var utvidet vestover, to store tårn i vest og et nytt korsformet kor.
I 1314 bestemte Håkon V at prosten i Mariakirken skulle være vokter av rikets segl til evig tid.Med dette ble hovedstaden i praksis flyttet fra Bjørgvin til Oslo.
Blant de som er gravlagt i kirken er Håkon V Magnusson og dronning Eufemia, hennes far, Wislaw II av Rügen (død 1302) og Håkon VI (død 1380). Sistnevnte var gravlagt i Det hellige kors' kor.
Kirken ble brent ned av svenskene under angrepet på Oslo i 1523. Man satte ikke i gang med reparasjoner, og ved reformasjonen var den så forfallen at det ikke lenger var mulig å redde bygningen. I 1542 ble den derfor revet. I 1624 ble Oslo flyttet vestover, og området hvor ruinene etter Mariakirken ligger ble brukt som jordbruksareal. Ruinene ble derfor i liten grad forstyrret, og i 1867 ledet Nicolay Nicolaysen en utgravning der. Senere utgravninger har blitt foretatt av Gerhard Fischer i 1935 og Håkon Christie i 1961– 1963. Les mer …
| 
