Ragnhild Magerøy (født 9. juli 1920 i
Fræna, død 16. november 2010 i
Tønsberg) var forfatter.
Ragnhild Magerøy var datter av lærer og kirkesanger, senere gårdbruker Arnt Martin Magerøy (1879-1953) og Ragna Olea Kvaløy (1883-1960).
Magerøy skrev hovedsaklig historiske romaner med stoff fra den nordiske mellomalderen og myter fra denne tida. Ofte tok hun for seg mindre kjente historiske skikkelser, som Gunnhild Gormsdotter (gift med Eirik Blodøks), Ingerid Ragnvaldsdotter (gift med Harald Gille) og sønnen hennes, biskopen Nikolas Arneson. Magerøy bidro til økt interesse for den historiske romanen på 1960- og 1970-tallet. Ragnhild Magerøy var datter av Lærer og kirkesanger, senere gårdbruker Arnt Martin Magerøy (1879-1953) og Ragna Olea Kvaløy (1883-1960).
Ragnhild Magerøy brukte historisk kildemateriale som verkene til
P. A. Munch og dro på flere reiser for å samle bakgrunn til verkene sine, blant annet til
Israel,
Isle of Man,
Skottland og
Irland.
Les mer … 
De ti familiehusene på Svanviken var på 30 kvm og hadde et
dekar jord til.
lå i
Eide kommune på
Nordmøre og ble drevet av
Norsk misjon blant hjemløse (1897–1989) som til 1935 het
Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet. I 1907 ga Staten ansvaret for sosiale tiltak blant omstreifer- eller taterslekt til denne foreningen og betalte det meste av utgiftene. Bakgrunn av at
Løsgjengerloven trådte i kraft samme år, og det følgende året ble kolonien ble opprettet. Omstreifermisjonens generalsekretær
Jakob Walnum sto bak etableringen og regnet dette som en de største bragdene i sitt livsverk. Arbeidskolonien var et virkemiddel innen
assimileringspolitikken og spilte en nøkkelrolle i denne overfor denne gruppen. Etter et opphold under
andre verdenskrig ble virksomheten startet igjen i 1949 og ble først nedlagt i 1989. Fram til 1957 hadde omtrent hundre familier hatt opphold der, og blant dem rundt fem hundre barn. Hensikten med institusjonen var å avlære de reisende deres kultur og få de reisende, som f.eks.
taterne til å bli bofaste, da de ble regnet som en del av fattigdomsproblemet. Misjonen håpet at taterne gjennom botrening skulle bli til produktive fastboende borgere. Gjennom et kontraktsfestet lengre opphold håpet misjonen at taterne tilegnet seg kunnskaper, ferdigheter og vaner som ville gjøre det lettere leve som fastboende nordmenn. Videre skulle de lære å arbeide og livnære seg på lovlig vis. Misjonen hevdet at oppholdet var frivillig, noe det kan stilles spørsmålstegn ved. Mange havnet der på bakgrunn av bestemmelsene i løsgjengerloven. Andre ble plassert der med trusler om å miste barna om de ikke aksepterte et opphold. Noen søkte seg også til Svanviken for å komme ut av en vanskelig livssituasjon. Andre var redde for å bli fratatt barna hvis de ikke tok et opphold i kolonien. Det var begrensede muligheter for å bevege seg utenfor koloniens område, og taterne hadde heller ikke lov til å snakke sitt eget språk, som var
rommani. De hadde heller ikke lov til å kle seg tradisjonelt, drive handel eller spille egen musikk. Boligene ble inspisert hver dag.
Les mer ….jpg)
