 Kart fra 1923 som viser Losbylinja gjennom Østmarka til Lørenskog. brukes som betegnelse på skogsområdene øst for Oslo. Østmarka inkluderer områder i kommunene Oslo, Lørenskog, Rælingen, Enebakk og Nordre Follo og avgrenses av riksvei 120 og riksvei 155 og ellers av bebyggelse og landbruksområder. Totalt dekker Østmarka ca. 256 km2, og av dette ligger omkring 20 % i Lørenskog. Det meste av den delen av Østmarka som ligger i Lørenskog, eies av Losby Bruk. Naturreservatene Ramstadslottet og Østmarka berører Lørenskog i beskjeden grad. Østmarka er en del av det sørøstnorske grunnfjellsområdet og har i hovedsak nord–sørgående daler med delvis skrinn jordbunn. Den høyeste toppen er Barlindåsen i Rælingen (398 moh.), mens Svartåsen (361 moh.), Tronfjellet og Skarpedunderen (begge 359 moh.) rager høyest i Lørenskog.
Det var lærer Johs. Skau ved Vaalerengens skole i Christiania som visstnok var førstemann, i 1914, til å benytte betegnelsen Østmarka – laget etter modell av Nordmarka. På dette tidspunktet hadde byfolk benyttet området i 50 års tid, men mest den delen som hørte til Aker (nå Oslo). Utover 1900-tallet tok trafikken seg opp, og Østmarka blir flittig benyttet til friluftsformål. Les mer …
Bogstad er en herregård i bydel Vestre Aker i Oslo. Den har adresse Sørkedalsveien 826, og ligger ved Bogstadvannet, som den har gitt navn til.
Gården tilhørte i middelalderen klosteret på Hovedøya, gikk over til kronen etter reformasjonen.
Utover på 1600-tallet trengte kongen penger til alle sine kriger og solgte unna krongods. Under krigene på 1600-tallet hadde Morten Lauritzen (Ugle) gitt kongen store lån, og da lånene ikke ble betalt tilbake fikk han i 1649 skjøte på Bogstad, lasteplassen Vækerø og andre gårder i Aker og Sørkedalen. Han var sorenskriver i Aker, senere slottsfogd og fra 1648 rådmann i Christiania, og gjennom ham kom eiendommen på familien Leuchs hender fra slutten av 1600-tallet gjennom svigersønnen, rådmann Peder Nielsen Leuch (rundt 1636–1693).
I 1772 gikk Bogstad over til den senere statsminister Peder Anker (1749 – 1824). Hans datter Karen var gift med grev Herman Wedel Jarlsberg. Deres sønn, baron Herman Wedel Jarlsberg (1818-88) overtok etter morens død, deretter hans sønn, Herman Wedel Jarlsberg (1851–1914), hvis datter Nini (1880- 1945) var gift med Westye Parr Egeberg (1877-1959). Disse var Bogstads siste private eiere.
I 1855 var det en større ombygging og restaurering av anlegget, arkitekt for dette arbeidet var Peter Høier Holtermann (1820–1865). Av disse arbeidene finnes idag hagetrappen, stabburets eksteriør i sveitserstil, mursteinsfjøset, hovedporten til gårdsplassen og fiskehuset.
Eiendommen Bogstad ble overdratt til Oslo kommune i 1955, unntatt 130 mål park og annet terreng rundt hovedanlegget. Dette, og Bogstads hovedbygning med innbo, ble gitt av arvingene til Bogstad Stiftelse, som forvaltes av Norsk Folkemuseum.
Den seremonielle ovedragelsen av eiendommen til Oslo kommune og gårdsbygningene med parken til Bogstad Stiftelse ved Norsk Folkemuseum fant sted 1. juni 1955 på Bogstad.
Arvingene til Bogstad (Nini og Westye Parr Egebergs tre døtre, Lucy Høegh, Mimi Eek og Karen Aall) ble hedret med en felles statue på Bogstad i år 2000.
Hovedbygningen på Bogstad ble oppført under Morten Leuch rundt 1760, og det nåværende utseende fikk bygningen under Peder Anker, fra tiden rundt 1780. Les mer …
Lillomarka er kjent under mange navn. Før andre verdenskrig kaltes området gjerne Grefsenmarka. Nittedølinger sier gjerne Nittedalsmarka, andre foretrekker Ammerudskogen eller Grorudmarka. Eivind Heide siterer i boka Lillomarka. Nittedalsmarka. en Fritz Semb Thorstvedt i Skiforeningen som i 1931 skriver at På det terrenget som i vest og nord er begrenset av Nordbanen, i øst og nord av Nittedalen, i syd av Grefsenkollen og Grorud, finnes meg bekjent intet fellesnavn. Blant folk som ferdes der, vil imidlertid et navn som Lillomarka virke kjent, og sannsynligvis være et navn som hurtig vil kunne vinne hevd blant Oslos friluftsmennesker. Dette er det navnet som har blitt hengende fast. Lillomarka har en variert og interessant historie, kanskje særlig på grunn av gruvedriften: Her lå de Gothalfske kobbergruver, med flere gruveganger inn i fjellet sør for Alnsjøen. Frederik von Gabel fikk rettighetene i 1704, men allerede i 1750-åra var det over. Seinere ble det blant annet drevet gruvevirksomhet i det som nå heter Huken pukk- og asfaltverk (eid av Oslo kommune, nedlagt 2019). Det fransk-belgiske selskapet Compagnie Miniére de Grorud hentet ut kopperkis der mellom 1880 og 1899. Les mer …
 Johan Grøttumsbråten fotografert i 1925 Foto: Ukjent/Oslo Museum (født 24. februar 1899 i Sørkedalen i Aker, død 21. januar 1983) var skiløper, flere ganger olympisk mester, verdensmester og Holmenkollvinner. Johan Grøttumsbråten var sønn av gårdbruker Peder Grøttumsbråten (1862–1948) og Julie Iversen (1873–1934). Han var gift med Maggi, født Hansen (1903–89). Johan Grøttumsbråten begynte som skogsarbeider hjemme i Sørkedalen etter endt skolegang. Han ble tidlig en aktiv skiløper, og gikk først for hjembygdas idrettslag, fra og med sesongen 1920 for Bondeungdomslaget (BUL). Grøttumsbråten ble olympisk mester i kombinert både i St. Moritz 1928 og i Lake Placid 1932. I 1928 vant han også gull på 18 km langrenn. Han var verdensmester tre ganger, i kombinert i 1926 og 1931, og i 1926 på 18 km langrenn. Under krigen var Grøttumsbråten involvert i motstandsarbeid. Han var en periode kurersjef i den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU, inntil han i 1944 måtte rømme til Sverige. Les mer …
 Maridalen og Maridalsvannet sett fra kirkeruinene av Margaretakirken. Foto: as-arne (2008) er et dalføre i Oslo. Det ligger i Nordmarka, og strekker seg fra Maridalsvannet og nordover. Gjennom dalen renner Dausjøelva med tilløp og de nordøstre tilløpene til Maridalsvannet. Det er bare spredt bebyggelse i området, som i 2005 hadde 592 innbyggere. Maridalen er et av de mest populære turområdene i Oslo, og det er også en innfallsport til områder lenger inn i Marka.
Dalen har navn etter den hellige Margareta av Antiokia. Hun var gifte kvinners skytshelgen og ble henrettet i år 307 da hun ikke ville gifte seg med den romerske landshøvdingen Olybrius. Navneformer som tidligere er brukt er Margareta dale i 1591. Margareta har altså blitt Maritte, og dette ble ytterligere avkorta til Mari.
Ved nordenden av Maridalsvannet, på gården Kirkebys grunn, finner man ruinene av Margaretakirken fra rundt 1250, og det var gjennom denne kirken at dalen fikk sitt navn. Ruinene ble restaurert i 1934. Ikke langt unna denne ligger Maridalen kapell fra 1900. I middelalderen gikk pilegrimsveien fra Oslo til Nidaros gjennom Maridalen. Vi vet at det var 18 gårder i Maridalen da Svartedauen kom dit i 1349. Etter pesten var det bare Øvre Brekke som fremdelels var bebodd. Les mer … | 
