 Kraftverket på Tjura etter at kommunen tok over i 1919. Foto: Carl Normann (1923) er det gamle bygdesenteret i Grue. Det ligger var Tjuraåa, som stedet har navn etter. På slutten av 1800-tallet ble det bygd et privat lysverk der, og det var møller, sagbruk og handel på Tjura. En av de viktigste bedriftene var Tjura spikerbruk, som ble grunnlagt med elva som kraftkilde i 1798. Les mer …
 Vermunden på Åsnes Finnskog. Foto: Chris Nyborg (2014) Finnskogen eller Finnskogene er et område i den østlige delen av Solør i Hedmark. Samme navn brukes også på svensk side av grensa. Det kommer fra finnene som kom til området fra slutten av 1500-tallet, med høydepunkt fra 1620- til 1640-åra, og rydda bruk i det til da nesten folketomme skogsområdet. Finnskogen er delt i Brandval Finnskog, Vinger Finnskog, Grue Finnskog, Elverum Finnskog, Hof Finnskog, Åsnes Finnskog, Trysil Finnskog og Våler Finnskog. Disse områdene tilhører kommunene Kongsvinger, Grue, Elverum, Åsnes og Våler. Det lille som gjenstår av den finske befolkninga i området kalles skogfinner, og regnes som en nasjonal minoritet.
Finnene som kom til Hedmark kom særlig fra den indre delen av Finland, det vil si Savolaks og omegn. Mange fra dette området utvandra til Värmland i Sverige, og bosettinga og nyryddinga i Norge var en forlengelse av dette. Det oppsto nokså raskt en finsk koloni på Finnskogene. Les mer …
 Sigurd Hoel. (rundt 1935) Sigurd Hoel (født 14. desember 1890 i Nord-Odal, død 14. oktober 1960 i Oslo) var forfatter, litteraturkritiker og mangeårig innflytelsesrik litterær konsulent i Gyldendal forlag. Som forfatter ble han særlig kjent for sine psykologisk-realistiske romaner, blant annet Syndere i sommersol (1927) og Møte ved milepelen (1947). Sigurd Hoel var sønn av gårdbruker og lærer Lars Anton Hoel (1849–1920) og poståpner Elise Dorthea Nilsen (1853–1930).
Han ble gift i 1927 med lege Caroline («Nic») Schweigaard Nicolaysen (1905–1960) – bedre kjent som Nic Waal - ekteskapet oppløst 1936, deretter med sekretær Ada Mohn Ivan (1905–1981), ekteskapet oppløst. Les mer …
 Undis Blikken i aksjon under det uoffisielle verdsmeisterskapet på Frogner stadion i Oslo i 1934. Foto: Ukjent, henta frå Norsk Årsrevy 1934. (fødd i Åsnes 7. mai 1914, død i Oslo 22. januar 1992) var idrettsstjerne, kristeleg ungdomsarbeidar, politikar og mellom anna informasjonsmedarbeidar i Oslo kommune. Ho var ein idrettsutøvar i verdsklasse, og ein modig pioner for kvinneidrett i fleire greiner. Fyrst og fremst vart ho kjend som skeiselaupar i 1930-åra, mellom anna med tre noregsmeisterskap og eit verdsmeisterskap på merittlista. Ho var fødd og oppvaksen på småbruket Nordre Toverud i Åsnes i Solør. Foreldra var lærar Rasmus Blikken (1872-1961) og Petra (Petrine Marta) fødd Bjørnaset (1871-1970). Faren kom frå ein husmannsplass i Skjåk i Gudbrandsdalen, mora var oppvaksen på ein gard i nærleiken av Volda. Undis var den yngste av fem sysken. Ho var ugift. Les mer …
 Arstun Hval i Fet på Romerike. Foto: Akershusbasen (ca. 1930) er eit bruksnamn og appellativ som har vori brukt på Romerike, i Sør-Hedmark, østfoldbygda Rømskauen og den nordvestre delen av Värmland. Arstun er framleis levande som appellativ på Romerike, og brukast oftast i tydinga nabogarden eller nabohuset. Ordet er ei samansetning av andre stova, der fyrste leddet er rekkjetalet andre, og der hovudleddet er ordet stove (f.). Tydinga kan samanliknas med det peikande pronomenet hin, som òg kan tyde den andre av to. Med ei slik tyding blir ordet òg gjensidig, alt etter kor ein sit eller står. Fra gammalt av ser det ut til at der ein gard har vori delt i to eller fleire bruk, har ein brukt Arstun om einannan, ofte med utmerkingsledd som Oppi eller Neri. Framleis finn ein den appellative bruken om gardsbruk på Romerike, men i dei fleste høva har Arstun stivna. Les mer … | 
