 Hanna Castberg von der Lippe ca. 1920. Foto: Ukjent/Digitalt museum (fødd i Skien 31. august 1872, død i Oslo 26. juni 1926) var lærar, forfattar, journalist og samfunnsdebattant. Ho var særleg engasjert i nasjonale og sosialpolitiske spørsmål, ut frå ein politisk radikal og kvinnefrigjerande ståstad. Ho stod norskdomssaka og den frilynte ungdomsrørsla nær, og gjekk inn for den radikale linja i unionsspørsmålet i 1905. Ho tilhøyrde ein sterkt samfunnsengasjert familie, og hadde ein far og ein bror som båe var framståande politikarar på den radikale fløya i Venstre. Sjølv vart ho etterkvart sosialist. Sonen Just Lippe vart ein framgrunnsfigur i Norges Kommunistiske Parti.
Etter avlagt examen artium fekk ho fyrst eit vikariat som styrar av ein privat mellomskule i Elverum. Frå 1892 til 1894 var ho guvernante hjå sokneprest Erichsen i Trysil. Sven Moren fortel i sine memoarar kor sterkt inntrykk denne «emansiperte» unge kvinna gjorde på han og bygdefolket elles der. Ho var aktiv i ungdomslaget og danna songkor som ho sjølv dirigerte. Ho gjekk fremst i 17. maitoget, og heldt sjølv tale for dagen. Med reaksjonar som spente frå sjokk til beundring kunne folk fortelje at ho både drakk øl og røykte sigar i selskap med berre karar.
Les mer …
 Gunnar Qvenild. Foto: Faksimile fra Det Norske samfund, Stockholm (1970) Gunnar Qvenild (født 30. januar 1906 i Trondheim, død 23. april 2007 i Djursholm utenfor Stockholm) var en norskfødt næringslivsleder som fra 1938 til sin død bodde og virket i Stockholmsområdet. Han var sentral i det norske miljøet i den svenske hovedstaden.
I 1938 flyttet familien til Stockholm. Bare to år seinere invaderte Tyskland Norge, og under krigen var Gunnar og Cissy Qvenild svært engasjerte i arbeidet med å hjelpe norske flyktninger som hadde kommet til byen. Broren Arne Qvenild var for øvrig en viktig person i den norske motstandsbevegelsen, som Milorg-sjef i Telemark.
Gunnar Qvenild ble i 1949 direktør (vd) i Industrimetoder AB, som han ifølge Håkon-Stein Korshavn «ledde fram till ett starkt företag som gav många kontakter både inom- och utomlands.» Samme år ble familien svenske statsborgere. Etter at Gunnar Qvenild ble pensjonist, ble firmaet overtatt av sønnen Birger Qvenild. Les mer …
 Skansevakten 1. mai 1901. Foto: NTNU UB Billedsamlingen i Trondheim er et strøk med gamle institusjonsanlegg. Den gunstige beliggenheten bak skanseverket langs hovedinnfartsåren til byen mellom Skansen og Midtbyen er årsaken til at området fra tidlig er bebygget med viktige institusjoner for byen. Kalvskinnets grenser har endret seg gjennom tidene, men i dag regnes de å være mellom Prinsens gate i øst og ved den tidligere porten ved Skansen i vest. Videre langs Kongens gate i nord og frem til Nidelva i sør. En vet ikke sikkert hva navnet Kalvskinnet kommer av, men det tidligste kjente tilfellet der navnet er brukt finnes i Christopher Galles lensregnskap fra 1548-49. Videre i et kongebrev fra juni 1556 der lensherren får Kalvskind til sitt underhold. Navnet er mye eldre enn dette. Opprinnelsen til navnet er trolig at en i eldre tid skyldsatte landskyld eller skatt. Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 25. juli 1936. Utsnitt av nekrolog over Edvard Torget. (født 23. januar 1882 på gården Torget i Brønnøy kommune, død 24. juli 1936) var ingeniør. De siste 15 årene av sitt liv var han ansatt som overingeniør ved Nylands verksted i Oslo. Edvard Torget var sønn av fiskerbonde Edvard Martin Christensen (Innre-Torget) (1843-1890) og Maren Johanna Pedersdatter (Torghatten) (1846-1932), og var gift med Olga f. Johansen (1878-1969). Navneskifte foretatt fra Christensen/Kristensen til Torget, etter fødestedet, en gang etter 1900. Les mer …
 Arne Kvam Foto: fra boka UNGE VILJER: Det norske totalavholdsselskaps ungdomsforbund 1924-1974. (født 10. august 1902, død 24. april 1950) var en kjøpmann i Trondheim. Han var 6. sønn av gårdsdreng og vognmann John Kvam ( 1858-?) fra Strinda og hustru Emelie Kristiandrine ( 1868-?) fra Leka kommune i Namdalen. Han startet som visergutt og ble kjøpmann, men her framhever vi hans engasjement for avholdssaken gjennom Trøndernes Avholdslag i Trondheim. I 1927 ble han gift med sin Margrethe. I 1946 ble han D.N.T.s formann. På slutten av okkupasjonstida så Arne Kvam seg nødt til å rømme over Kjølen. I Stockholm ble han en viktig brikke i Nationaltemplarorden og ble en god hjelper for Hilding Friman i arbeidet med å forberede en økonomisk hjelpeaksjon i Norge etter krigen. Les mer …
<onlyinclude> Matthias Conrad Peterson (født 21. september 1761 i Slesvig, død 14. februar 1833 i Trondheim) er kjent som den første som feiret 17. mai offentlig, noe han gjorde i Trondheim i 1815. Han var også journalist i og fra 1795 redaktør for Throndhjemske Tidende, senere Adresseavisen, og regnes som en foregangsmann innen norsk journalistikk. I tillegg til dette var han blant annet handelsmann og og direksjonsmedlem i Norges Bank.
Slekt og familie
Han var sønn av skomaker Jørgen Peterson. Moras navn er ikke kjent.
Den 3. november 1790 ble han gift med Sara Johanna Dons (1765–1851). Hun var datter av major Lorentz Dons og Cornelia Susanne Klingenberg. Både Dons og Klingenberg var framtredende Trondheimsslekter.
Liv og karriere
Som skomakersønn vokste han opp i små kår. Det var ikke uvanlig for unge menn fra hertugdømmene å flytte til Norge. Trondheim trakk spesielt mange, ettersom ryktet hadde spredd seg om at flere hadde slått seg opp der. Peterson begynte som betjent hos kjøpmann Falck, som var innflytter fra Jämtland. Han fikk seg så jobb hos Alexander H. Friedlib i handelshuset Alexander H. Friedlieb & Comp.. Peterson fortsatte der under Friedliebs stesønner Johan Møllmann Lysholm og Nicolay Lysholm. Han begynte å stige i gradene, og ble bokholder og sekretær.
Peterson fant seg godt til rette i Norge, og ble en av de som fremma norsk selvhevdelse på slutten av 1700-tallet og i tida fram mot 1814. Fra 1790 begynte han å skrive i Throndhjemske Tidende, og markerte seg som en tydelig stemme der. Blant annet argumenterte han allerede i 1791 for at kjøpmennene i byen burde opprette en forening, noe han rett nok ikke fikk gjennomslag for. I 1795 ble han redaktør for avisa, og han satt i den jobben fram til 1799. Han redigerte også flere mindre aviser og tidsskrifter, og skrev også mye i dem. En av de mer kjente er Qvartbladet, som han grunnla i 1798. Da det i 1799 kom strengere sensurregler, gjennom forordningen med det noe misvisende navnet Trykkefrihedsforordningen, måtte han gi opp dette bladet. Han gikk også av som redaktør i Throndhjemske Tidende. Peterson sørga for at alle fikk vite hvorfor; før han gikk av trykte han hele forordningen og forklarte at dette var grunnen til at han gikk av. I 1815 ble han medarbeider i Den lille Trondhjemske Tilskuer, som ble et slags personlig talerør for ham.
I 1801 ble Peterson kaptein for et artillerikompani i borgergarden, som han selv hadde foreslått oppretta.
I 1812 kjøpte han Eli Plass gård på Lademoen.
Etter 1814 ble Peterson enda tydeligere i sitt politiske engasjement. En av de store sakene kom i 1815, da han gikk inn for å oppheve Eidsvollsgarantien. Denne ordninga regulerte verdien av pengesedlene som var utstedt for å dekke Norges del av den dansk-norske statsgjelda. Her var han enig med opposisjonen på Stortinget, og Den lille Trondhjemske Tilskuer ble et viktig organ i kampen mot garantien. I 1816 ble garantien oppheva av Stortinget. Samme år ble Peterson innvalgt i direksjonen for Norges Bank, og han ble sittende der til sin død.
I 1818 ble han handelsborger i Trondheim, og gikk i kompaniskap med Hans Geelmuyden. Gjennom handelsvirksomheten satte han i gang den første kimen til børsvirksomhet i Trondheim.
Peterson var en stor tilhenger av Grunnlovens § 100 om trykkefrihet. I 1818 kom det en kongelig proposisjon som skulle forby fornærmelser mellom Norge og Sverige. Peterson gikk til angrep på denne innskrenkninga av trykkefriheten. Han fortsatte å skrive åpent og frimodig, og i 1821 ble det tatt ut tiltale mot ham fordi han i myndighetenes øyne hadde gått for langt i sin omtale av Karl III Johan. Etter at Peterson var frikjent i alle lavere instanser endte saken i Høyesterett i 1823 – og han ble frikjent der også. Begrunnelsen var at han hadde talt med frimodighet og varme, uten noe forsett om å fornærme noen.
Allerede tidlig i 1820-åra skal han ha begynt med feiring av grunnlovsdagen i byens herreklubber. I 1823 nevnte man tanken om å gjøre 17. mai til en nasjonal høytidsdag i Trondheimsavisene, og året etter agiterte Peterson for dette i Throndhjemske Tidende. I 1826 tok han så initiativet til det første borgertoget, og sørget for kanonsalutt og samling på Ilevolden. I 1997 ble det reist en bauta i Ilaparken til minne om feiringen, og han har utallige ganger blitt nevnt i 17. mai-taler i Trondheim.
I 1832 ble Peterson foreslått som stortingsrepresentant, men han takka nei til dette. Grunnen han oppga var dels han prinsipielle mening om at bare de som var født med norsk språk burde kunne sitte på Stortinget, og dels det mer personlige at han mente han var for gammel.
Litteratur
| ,_S%C3%B8r-Tr%C3%B8ndelag_-_Riksantikvaren-T365_01_0195.jpg)
_i_1946.jpg)