<onlyinclude>  Foto: Atelier Rude/Oslo museum (1959) er ei spørjeliste sendt frå Norsk etnologisk gransking i 2010 med tittel Hjem og bolig - Bruk av bolig til hverdag og fest. Utsendar var Arne Lie Christensen.
Introduksjonen til spørjelista
| Den som besvarer listen er innforstått med at svaret blir arkivert (anonymt) og blir brukt av forskere i dag og i fremtiden. Brukere av materialet må forplikte seg til å verne opp- havspersonens og eventuelt andre personers integritet.
Arne Lie Christensen er førsteamanuensis i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo. Han har tidligere gitt ut bøker om blant annet byggeskikkens og kulturlandskapets historie og om livet i husene langs Karl Johans gate, den gang disse var boliger. Nå planlegger han en bok om boligforhold og hjemmeliv i Norge fra 1600-tallet til i dag, og da håper han på hjelp fra NEGs medarbeidere.
Boligforholdene – hvordan de er og har vært – er en viktig del av historien. I denne spørrelisten ønsker vi at du skal se tilbake og fortelle om de endringene du har opplevd fra du var barn og fram til i dag. Noen av dere har skrevet om disse endringene som svar på tidligere spørrelister, men vi trenger informasjonen også i akkurat denne sammenhengen. Det skal først og fremst handle om mellommenneskelige forhold, om bruken av hus og rom til hverdag og fest, om rommene som møtesteder og arbeidsplasser. Fortell eventuelt om synet på kjønnsroller, om menn, kvinner, barn og gamle, og om synet på privatliv.
Skriv gjerne om ditt eget hjem og hvordan du har bodd i forskjellige faser av livet, men det kan også være aktuelt å fortelle om familie og venner som du har besøkt eller mennesker du har hørt om. Har du voksne barn, kan du for eksempel fortelle om hvordan disse bor og hva du synes om dette. Har ungdom andre oppfatninger enn eldre? Ta utgangspunkt i hvordan boligen blir brukt og om hvordan den er tilrettelagt og møblert for bruken. Noen kan ha opplevd at den leiligheten de flyttet inn i, ikke passet for deres egen livsform. Hvordan løstes det? Du kan skrive kort eller langt, om ett rom eller flere. Kanskje får du lyst til å fortelle om en spesiell opplevelse eller om noe du selv er opptatt av. Legg gjerne ved et fotografi eller en skisse, ikke med tanke på at disse skal komme i boka, men for å illustrere det du skriver om. Les gjerne gjennom hele listen før du begynner å skrive. Lykke til!
|
|
|
Sjå også
Eksterne lenker
 Faksimile fra Aftenposten 14. februar 1987: utsnitt av omtale av Marie Foss ved hennes 80-årsdag. Marie Foss (født 14. februar 1907 i Vejle, Danmark, død 27. februar 1993) var musikkpedagog, fiolinist og kordirigent. Etter å ha giftet seg med en nordmann flyttet hun til Norge på slutten av 1930-tallet. I 1947 ble hun ansatt som kordirigent i NRK, hvor hun ble helt til 1985, hovedsakelig som leder for NRKs Jentekor.Marie Foss var født og oppvokst i Danmark. Hun var utdannet fra Det kongelige danske Musikkonservatorium 1924-1927 med fiolin som hovedinstrument, og en tid underviste hun ved København Drengekorps Musikskole. 1936–1938 var hun ansatt ved København Musikkonservatorium og Folkemusikkskole. Hun giftet seg med nordmannen Daniel Foss i 1933, og i 1938 flyttet hun til Norge, hvor hun hadde sitt virke resten av livet.
Marie Foss begynte sin karriere i Norge med å undervise ved Robert Rieflings klaverinstitutt. I 1947, på initiativ fra Lauritz Johnson, startet hun NRKs Jentekor. Hun forble i NRK resten av yrkeskarrieren.
Under Foss' strenge ledelse utviklet NRKs Jentekor seg til å bli av høy kvalitet, både nasjonalt og internasjonalt. I 1972 startet hun også en ungdomsgruppe, det senere NRKs Studiekor. Tre ganger fikk dette koret BBCs Silver Rose Bowl i konkurransen Let the people sing.
Les mer …
Simensbråtenlinjen var et 1,3 kilometer langt sidespor til Ekebergbanen som åpnet 30. september 1931 og gikk tvers over Ekebergsletta til Simensbråten, en samlet reisestrekning på 5,3 km fra Jernbanetorget i Oslo, 146,7 meter over havet.
De første par hundre meter fra Jomfrubråten var dobbeltsporet, resten av linjen var enkeltsporet. På endeholdeplassen Simensbråten var det vendesløyfe. Fra Jomfrubråten til endeholdeplassen var det en høydeforskjell på mer enn 30 meter, og banen hadde relativt skarp stigning i det første strekket opp fra Jomfrubråten til selve Ekebergsletta.
Allerede i 1918 sendte Ekebergbanen inn en søknad om konsesjon for en kabelbane tilsvarende Fløibanen i Bergen fra Konows gate i Gamlebyen opp Ekebergskråningen, rundt 200 meter, og denne fikk støtte av herredstyret i Aker. Sporveiskomiteen for Kristiania og Aker var imidlertid negativ, og ville heller ha en forstadsbane, og trodde ikke at en kabelbane ville kunne dekke behovet for gods- og persontrafikk for den planlagte bebyggelsen i området. Formannsskapet i Kristiania kommune vedtok ikke mindre enn at det skulle bygges både en forstadsbane og en kabelbane.
En felles komite med representanter fra de to involverte kommunene og fra Ekebergbanen kom fram til i en felles innstilling at det i så fall burde bli bygget en forstadsbane først, og deretter eventuelt en kabelbane. På dette grunnlaget gikk kommunene inn i forhandlinger med Ekebergbanen, som imidlertid var skeptisk, både fordi de ikke trodde den ville bli lønnsom, og hadde heller ikke midler til utbyggingen å investere. I en felles avtale mellom de tre parter fra 1922, ble en enige om at de to kommunene hvor disse garanterte for eventuelle underskudd både i bygging og drift. Les mer …
 Dakky Kiær. Foto: Hentet fra Studentene fra 1913 (1963) Dakky Kiær, egentlig Dagny Caroline Kiær (født 19. august 1892 i Aker, død 21. juli 1980 i Oslo) var sosialskoleleder og kvinnesaksforkjemper. Hun var en av de ledende personene i Norske Kvinners Nasjonalråd og Norsk Kvinnesaksforening.Dakky Kiær vokste opp som nest eldst i en søskenflokk på fire på Nedre Ullern i Aker. Faren var en tid ordfører i Aker, og morfaren Herman Løvenskiold (1838–1910) eide Ullern. Tilnavnet Dakky ble tatt i bruk tidlig; i folketellinga 1910 er hun ført opp med det som navn.[1]
Hun måtte kjempe med foreldrene for å få tatt utdanning. Økonomisk kom hun fra en priviligert bakgrunn, men foreldrene var også svært konservative. Hun fikk lov til å ta middelskoleeksamen, men fikk ikke fortsette på gymnas. Det ble i stedet studier i utlandet. Der kunne hun forberede seg til examen artium uten at foreldrene visste om det, og hun avla artium som privatist i Kristiania i 1913. Hun fortsatte utdanninga, og i 1914 tok hun lærereksamen.
Les mer … |
