 Olga og Mads Oppegaards gravstein i Totenvika. Foto: Inger Lise Willerud (2007) (født 17. april 1879 i Østre Toten, død 1962 samme sted) var lærer, underoffiser og Høyre-politiker. Oppegaard, som vokste opp i Totenvika, var først lærer i hjembygda Østre Toten, men lengst var han ved Uranienborg skole i Oslo. Mads Oppegaard representerte i tre perioder Høyre i bystyret i hovedstaden. Som pensjonist var han småbruker på Toten.Oppegaard var sønn av Christian Andersen Oppegaard (1832-96) og Berthe Helene Christiansdatter f. Stangstuen (1836-1929). Faren var først husmann, men arbeidde seg oppover, blant annet som eier av mjøsjakta «Nidaros». Da sønnen Mads var smågutt, kjøpte han Oppigarden Oppegard i Totenvika. Les mer …
 Nils Lid, studentbilde. Foto: Hentet fra Studentene fra 1912 (1937). Nils Lid (født 16. januar 1890 på Voss, død 30. april 1958 i Oslo) var folkelivsforsker og språkmann, professor i etnologi fra 1940, landets første.Nils Lid vokste opp på Voss. Faren var gårdbruker og drev en liten slakterforretning. 1909-1910 gikk Lid på middelskole i Nordfjordeid, og i 1912 tok han examen artium som privatist. Deretter studerte han filologi ved universitetet i Kristiania. I sine unge år drev Lid også med boksing.
Lid ble cand.philol. i 1918 med norsk hovedfag. Tittelen på hovedfagoppgaven var Um slaktingsskikkane og slaktenemningane på Voss. Hans første stilling etter eksamen var som overlærer ved Voss landsgymnas. Her var han til 1920, da han ble universitetsstipendiat i folkeminnevitenskap. Året 1923-1924 var han konstituert som arkivar ved Norsk Folkeminnesamling. I 1924 ble Lids stipend knyttet til Institutt for sammenlignende kulturforskning, der han ble leder for de folkloristiske og etnologiske undersøkelsene. Samme år ble han dr.philos. på avhandlingen Norske slakteskikkar med jamføringar frå nærskylde område. Les mer …
Herman Wedel Major (født 23. februar 1814 i Oddernes ved Kristiansand, død 26. september 1854 i Atlanterhavet utenfor Cape Race, Newfoundland), var lege, utdannet som psykiater. Herman Wedel Major regnes som den norske psykiatriens «far», og stod blant annet bak den norske sinnssykelov av 1848 og til Norges første psykiatriske sykehus, Gaustad sykehus.
Herman Wedel Major var ferdig utdannet lege i 1842. Han var først forlovet med sin kusine Fanny, som imidlertid utviklet sinnssykdom med heftige raserianfall og stor ødeleggelsestrang. På grunn av de dårlig forholdene for sinnslidende i Norge, ble Fanny innlagt på sykehus i Slesvig. Forlovelsen med Fanny ble senere hevet da hun ikke ble frisk. Møtet med professor Peter Willers Jessen, og sykehusvirksomheten der gjorde at Major ønsket å spesialisere seg i psykiatri. Han fikk imidlertid ingen studiestøtte til dette i Norge, og reiste da for egen regning i årene 1843 til 1845 til utlandet, blant annet til anstalten i Slesvig, senere til Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Belgia for å studere forholdene for de sinnslidende der, fra 1844 med reisestipend fra Stortinget.
Major krevde menneskerettigheter også for de sinnssyke som det den gang praktisk talt ikke ble gjort noe for, og var den første fagutdannede sinnssykelege i Norge. Fra 1847 var Major lege ved Oslo Sindssygeindretning, hvor han ble utnevnt til bestyrer i 1851. I 1846 hadde han utført en stor undersøkelse av de psykisk lidende menneskers kår i Norge ( Indberetning om Sindssyge-Forholdene i Norge i 1846). Her viste han at forholdene var forferdelige i de « dollhus» og «dårekister» som var anlagt for forvaring og innesperring av psykisk lidende. Det gav grunnlaget for at han klarte å få innført en lov om «Sindsyges pleie og behandling» av 17. august 1848, slik at omsorgen nå ble en oppgave for helsevesenet, adskilt fra både fattigforsorgen og fengselsvesenet. Han mottok dessuten et årlig stipend for å fortsette sitt arbeid. Les mer …
| 
