Helleristningene på Glemmastadstranda i Østre Toten.
Veideristningene langs Mjøsa stammer trolig fra steinalderen. Veideristninger er en type helleristninger som ofte avbilder dyr og jaktscener. I Mjøsområdet er det funnet veideristninger i Ringsaker, Østre Toten og Fåberg. Mange av dyrene som blir avbildet på veideristningene, er byttedyr som var en viktig matkilde. Samtidig kunne for eksempel gevir fra elg brukes til redskaper, slik som elghornshakka fra Alstad (14C2 datert til 1050 ± 80 f.Kr.). Denne er funnet ikke lenger enn 6-7 kilometer fra Glemmestadstranda. Samtidig viser arkeologiske funn fra samme periode som veideristningene at det ikke er noe 1:1 forhold mellom viktige byttedyr og motiv på ristningene. Mange viktige næringskilder, slik som en del andre byttedyr enn elg, bær, nøtter og planter er ikke avbildet på ristningene. Det er ikke funnet boplasser som med sikkerhet er samtidig med ristningene i umiddelbar nærhet av dem. Dette kan selvsagt ha sammenheng med at det ikke har blitt lett etter boplasser her, men det kan også bety at ristningene ble laget på andre steder enn der folk bodde. Kanskje var jakt en viktig arena for å samle hele stammen eller mennesker fra forskjellige stammer, og helleristningene markerte slike møtesteder. Les mer …
Opptog i Strandgata i anledning hundreårsjubileet for Hamar i 1949. Foto: Håkon Prestkværn (1949). Eier: Hedmarksmuseet. Strandgata er ei gate på Hamar. Gata går fra Stangevegen (ved Jernbanestasjonen) til Storhamargata (ved Stortorget), og har fått navnet sitt fordi den følger Mjøsstranda. Før Dovrebana ble lagt utenfor, var Strandgata den nærmeste gata til stranda. Strandgata har hovedsakelig husnumre med oddetall, og disse ligger på nordsida av gata. På sørsida av gata ligger Strandgateparken, som blant annet har byens minnesmerke over de falne under andre verdenskrig.
Historikk
Ifølge Per-Øivind Sandberg er Strandgata Hamars eldste gate. Hamar har, i motsetning til de fleste andre byer i Norge, ikke noen gate som heter «Storgata», og en årsak til det er at Strandgata har vært byens «paradegate». Les mer …
Åker gard i Vang, Hamar kommune. Peder von Todderud åtte garden frå 1751 til 1764, da han overlet den til sonen. Som rangadeleg person kunne von Todderud nyte dei rettane som hefta ved Åker som rett adeleg setegard. Foto: Cato Edvardsen (2006)
Peder Gulbrandsen von Todderud (fødd 17. juli 1691 i Stange, død 30. mai 1772 i Vang i Hedmark, nåverande Hamar kommune) var ein offiser som mellom anna utmerka seg under Store nordiske krig. Han var fødd i bondestand, men oppnådde generalmajors grad og fekk dermed adelskap. Han kjøpte den adelege setegarden Åker i Vang, og budde der dei siste tjue åra av sitt liv. Han vart kjend for sitt målmedvitne og framtidsretta jordbruk i ein tidleg fase av Opplysningstida.Foreldra var Guldbrand Alfsson (f. ca. 1645) og Bergitte Johannesdotter. Dei var gardbrukarar på Todderud i Stange.
Peder Todderud gifta seg i 1720 i Moss med Maren Olsdotter (1696-1771). Ho var dotter til Ole Jochumsen, formuande borgar i Moss. Les mer …
Domkirkeruinene på Storhamar i 1890-åra. I en periode var grisehuset på Storhamar gard bygd oppå ruinene. Storhamar er et område på vestsida av Hamar, ved Mjøsa. Området grenser til Hamar sentrum, Martodden og Stormyra/ Bondesvea. Storhamar har en rik historie, særlig fordi Hamarkaupangen lå her i middelalderen, og spiller derfor en viktig rolle både i områdets og landets historie. Etter at kaupangen forfalt, har Storhamar vært gard like til moderne tid, og var i lang tid adelig setegard med stort gods i de nærmeste bygdene. Storhamar havnet i Vang kommune etter formannskapslovene av 1837, og forble del av kommunen fram fram til 1946, da det ble lagt inn under Hamar kommune. I dag er området hovedsakelig et villastrøk, men på Domkirkeodden ligger også Hedmarksmuseet, som blant annet har ruinene av Hamardomen. Grensene for området er ikke klare, og tradisjonelt hører naboområdene Stormyra, Bondesvea og Martodden til Storhamar. Navnet kommer av norrønt hamarr, som betyr «fjellknatt». Prefikset stor- har kommet til senere for å markere motsetning til Lillehammer, der det også var kaupang i middelalderen. Les mer …
|