Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnadNorvegr – landet mot nord? Eller var det «nor» som i trange sund? Om språkforskerne ikke får avgjort spørsmålet om hva navnet «Norge» egentlig kommer av, er en ting sikkert: i Norge har folk bodd langs og levd av kysten. «Kystkulturen» har derfor dype røtter, men har også vært i stor og tidvis dramatisk endring, fra middelalderens tørrfiskeksport til sørlandshavnenes enorme vekst og velstand i mer moderne tid. Mens fritidsbåtene nå i mai er i ferd med å pusses ferdig og sjøsettes, fokuserer vi i de neste to månedene på kystkulturen i Norge, bredt forstått. Vi ønsker oss bidrag for alt du kan komme på! Fra fyr og naust til skuter og skøyter, og fra Tordenskjold til sjøspeidere, inkluderer kystkultur så mangt. I alle år har folk livnært og berget seg av kysten, men også forlystet seg både innaskjærs og utaskjærs, på svaberg og strender – og dessuten satt livet til, enten som los, fiskere og sjøfolk i krig og fred. Dette har satt dype spor over hele landet, også på steder langt fra kysten, enten det være seg inne i de dype skoger, hvor masteemnene ble hugd, eller til fjells, hvor sauen beitet og ull til seilene ble klipt. Hvis du ønsker inspirasjon, se gjerne over ønskene for eksisterende og nye artikler om kystkultur. Enten du kjenner til en båtbygger som fortjener omtale, eller har tatt et bilde av fjordhotell fra 1800-tall, vil alt bli et fint tilskudd til hele landets lokale kystkulturhistorie.
Smakebiter fra artiklene Framskåp laga av Skjåk-Ola, frå slutten av 1700-talet. Skåpet var opphavleg frå Nigard Lund i Skjåk. Det er nå på Kunstindustrimuseet i Oslo. Foto: Ukjent Skjåk-Ola, eller Ola Rasmussen Skjåk, (fødd 1744 i Skjåk og død same stad 1803) var snikkar og treskjerar. Han er særleg kjend for stoveinnreiingar med store stuguskåp (framskåp) og anna fast inventar med rik akantusornamentikk. Ei rekkje av arbeida hans er bevarte, og framskåp frå hans hand har i vår tid vore takserte for millionbeløp på antikvitetsmarknaden. Ola Rasmussen er også kjend under namnet Teigroen, etter ein av bustadene han hadde. Han levde ugift livet ut. Skjåk-Ola vart ein tonegjevande utøvar av ein meir prangande interiørstil og ein ny byggjeskikk som fekk gjennomslag i heimbygda hans nettopp i andre halvparten av 1700-talet. Det var ein del av det som har vorte kalla eit kulturskifte i Gudbrandsdalen 1750-1850. Som mange andre stader i landet var dette ei tid med aukande velstand blant gardbrukarane. I Skjåk hadde det samanheng med inntekter av tømmerdrift, og særleg frå ein aukande eksport av byggkorn til kornfattige bygder og til verkssamfunn som Røros, Folldalen og Lesja. Les mer …Hallevägen er en historisk vandrerute som går fra Ed i Sverige til Fredriksten festning i Halden. Hallevägen er et begrep som har vært brukt om svenskenes vei til Halden gjennom flere hundre år. Tistedalen Friluftslag har merket og skiltet ruta slik at den fra mai 2023 har fått status som Historisk vandrerute. Halden hadde tidligere en av Norges største havner, og handelen med omverdenen var stor. For mange var Halden det naturlige stedet for å kjøpe og selge varer. Hallevägen var en av de mest brukte ferdselsårene fra de bygdene på svensk side, og det er mange historier og mye dokumentasjon om bruken av denne handelsveien. Les mer …Randi Andersdotter Solem (fødd 1775 eller 1776 i Tiller, død 27. august 1859 i Strinda) var ein framståande haugianar, men også ein tidleg representant for grundtvigianismen i Noreg. I si fyrste og ivrigaste tid som haugiansk forkynnar i ungdomen var ho kjend som Randi Løvaas. Randi vart religiøst vakt i 1799 under eitt av Hauge sine besøk i Trondheim og omliggjande bygder. Hauge skal ofte ha teke inn på Lauvåsen når han var distriktet. Randi byrja tidleg med å halde oppbyggingar i heimetraktene. Det blir også fortalt at ho gjekk på ski over Dovrefjell for å drive forkynning på Austlandet. I 1802, da ho var 26 år, omtalar Hans Nielsen Hauge Randi som ein «eldste», dvs. ein leiande tillitsperson innan det haugianske venesamfunnet. Ho var ei av fem kvinner av i alt ca. 30 personar som Hauge gav slik status i skriftet hans der dette framgår. Les mer …Mathia Anker f. Collett (født 28. mai 1737 i Christiania, død 21. juli 1801 samme sted) var gift med to av Christianias rikeste handelsborgere, Morten Leuch (1732–1768) og Bernt Anker (1746–1805). Hun var datter av kjøpmann Peter Collett (1694–1740) og Anna Cathrine Rosenberg (1699–1747), og søster av blant annet forfatter Ditlevine Collett og godseier Peter Collett. I alt var det elleve søsken i flokken, og Mathia var den tiende. Familien bodde i oppvekstårene hennes i en gård på hjørnet av Rådhusgata og Nedre Slottsgate. Hun fikk undervisning i hjemmet, i likhet med søstrene. Det fikk forsåvidt brødrene også, men for deres del ble hjemmeundervisninga fulgt opp av studier. Faren døde før hun var tre år gammel, og mora da hun var ti. Hun fikk med seg en arv på 12 500 riksdaler – brødrene fikk 25 000 hver og søstrene halvparten. Les mer … Skolen med Sørkedalsveien foran, og Røabanen bak. Den første skolestua til venstre. Hovseter/Holmen til venstre og bak skolen. Til høyre Persbråten videregående skole slik bygningsmassen var fra 1959 til 2007, og Nordre Huseby gård på den andre siden av veien. Stjerneblokkene i Persbråtan i høyre bildekant. Deler av Huseby leir kan skimtes i nedre høyre bildekant. Foto: Widerøes Flyveselskap (1964) Grand hotell i Tromsø har adressa Storgata 44. På tomta har det vært hotelldrift siden 1840-tallet, fra 1879 under navnet Grand. Den allsidige J.H.Ludvigsen bygde Hotel du Nord på slutten av 1840-tallet, der den store «salen» fra jektebruket på Tussøya ble flyttet til byen og oppført som hotellets festlokale. Hotellets standard var såpass at kondisjonerte reisende kunne overnatte her. Etter at vekkelsestiden hadde lagt byen død for fornøyelser, måtte Ludwigsen gi seg i 1859, med stor realisasjon av innbo og utstyr. Gjert Christensen forsøkte å ta opp driften, men den gikk ikke. Les mer …  _(3).JPG) Skulen min er eit kartleggings- og formidlingsprosjekt om skulehistorie. Målet er å samle kjelder og informasjon om skulehistoria i ein digital portal. Prosjektet starta i Sogn og Fjordane fylke i 2015. Sogn og Fjordane og Hordaland utgjer frå 2020 Vestland fylke. På sikt ønskjer vi å dekke skulehistorie i heile Vestland fylke. Det er mange ulike kjelder som fortel om skulehistoria, mellom anna katalogar, foto, gjenstandar, brev, dokument og forteljingar. Desse verdifulle materielle og immaterielle kulturminna finn ein hjå musea, arkiva, lokale organisasjonar eller andre, men ikkje alltid lett tilgjengeleg. Det er viktige kjelder til kunnskap som ikkje når ut til folk på ein god nok måte. Fleire kulturaktørar i Noreg jobbar med å opne opp og tilgjengeleggjere kulturdata. Dette vil vi både bygge vidare på og dra nytte av i dette prosjektet. Målet er å digitalisere og tilgjengeleggjere meir materiale i dei opne nasjonale kulturdatabasane samtidig som vi i vår portal hentar ut skulestoff på tvers av fagområde. Prosjektet vil prioritere perioden frå den første skulelova kom i 1739 til kommunesamanslåingsperioden på midten av 1960-talet. Både tilgang til kjeldemateriale og personvernsomsyn vil legge føringar for kva som vert digitalisert og formidla. Les mer … |
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Lokalhistorie (tidligere Norsk lokalhistorisk institutt) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 87 388 artikler og 240 367 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på Lokalhistorie. 
Ukas artikkelHanna Kristine Kvanmo (født 14. juni 1926 i Harstad, død 23. juni 2005 i Arendal) var politiker for SV (Sosialistisk Valgforbund/Sosialistisk Venstreparti). Hun representerte Nordland på Stortinget i perioden 1973-1989, fra 1977 var hun også parlamentarisk leder. Kvanmo var dessuten delegat til FNs generalforsamling i 1975 og 1981, og medlem av Den norske Nobelkomité i perioden 1991-2002. Hun var populær også utenfor eget parti, og ifølge en leseravstemning i Dagbladet i 1985 var hun den norske kvinnen flest beundret. I perioden 1962-1973 arbeidet Hanna Kvanmo som lærer ved Rana gymnas og ble valgt inn i formannskapet i Rana kommune fra 1967 til 1975 og som stortingsrepresentant for SV 1973-89. Da kom landssvikdommen opp igjen, og ble av enkelte brukt mot henne og partiet. I 1990 skrev hun boken Dommen, som fortalte om hennes oppvekst i Harstad, grunner for å gå inn i Røde Kors og om hvordan hun opplevde rettsoppgjøret.Les mer... Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|
