Middelalderens Oslo

Middelalderens Oslo lå i det som nå er Bydel Gamle Oslo. Byens grunnleggelse settes gjerne til år 1000, og det ser ut til at det er en gang mellom begynnelsen og midten på 1000-tallet at stedet tok form som en by, og at noen av de bygningene som senere skulle gjøre den til landets hovedstad kom på plass. Dette sammenfaller med overgangen fra vikingtid til middelalder, som man gjerne setter til midten av 1000-tallet. Byen vokste og fikk en rekke praktbygninger som kirker og klostre. Ved reformasjonen kom det store endringer. Kirker gikk ut av bruk, og klostre ble nedlagt, og revet eller ombygd. Denne middelalderbyen gikk gjennom mange endringer, og møtte sitt endelikt ved bybrannen i 1624.

Ruiner fra middelalderens Oslo kan besøkes blant annet i Middelalderparken.
Foto: Stig Rune Pedersen

Etter brannen ble byen flyttet, og Christiania vokste opp i skyggen av Akershus festning. Det gamle Oslo gjenoppsto til dels fordi folk hadde sine tomter der, og bygde opp igjen uavhengig av hva kongen sa, men skiftet fullstendig karakter. Så sent som på midten av 1800-tallet var det bare noen få mennesker som bodde der, og det meste var jordbruksland. På 1800-tallet ble mye gjenfunnet i forbindelse med arbeidet med jernbanen, men mye ble også gravet ned under jernbanelegemet. I det neste århundret skulle bilveiene bidra enda mer til å dekke til det gamle Oslo. Mot slutten av 1900-tallet begynte man igjen å ta det fram i større grad, slik at mange ruiner nå er tilgjengelige for publikum.

Befolkningen

På det tidspunkt hvor byen begynte å bli til var det omkring 70 gårder i Oslodalen. Det var altså ikke så mange mennesker som bodde der. Folketallet var, etter vår målestokk, lavt gjennom hele middelalderen. Man antar at det omkring år 1300 bodde rundt 3000 mennesker i byen, fordelt på et område på rundt 270 dekar. Dette var byens største utbredelse; tar vi med takmarka var den på hele 1300 dekar, et stort område i middelalderens Norge. Folketallet gikk kraftig ned under Svartedauen i 1348 og 1349, men tok seg så gradvis opp igjen. Det ble allikevel ikke særlig høyt; Christiania med forstedene Vaterland og Pipervika nådde ikke mer enn 5000 innbyggere på 1600-tallet, og i 1801 var det fortsatt bare drøyt 8900 innbyggere.

Befolkningen livnærte seg primært på handel og håndverk, samt at det var en del som var tilknyttet kirken eller den offentlige forvaltningen. Mange må også ha hatt interesser i landbruk utenfor byen; diplomer viser ofte at byborgere eier gårder på landsbygda. Dette var både en sikker plassering av penger og en måte å øke inntektene på salg av landbruksvarer ved å involvere seg i alle stadier av prosessen. Det ble holdt mye husdyr, og en del av dem ble nok holdt innenfor bygrensene. Man ver også at det ble dyrket hvete rett utenfor byen. Etter hvert, og særlig fra 1300-tallet av, kom det også industri langs Akerselva og Alna, med både kongen, biskopen og borgere som eiere. Det var først særlig møller og sager, men etter hvert kom også teglverk og annen industri som krevde vannkraft.

Fra 1320-åra dukker det opp en stadig større andel tyske navn i fortegnelsene over kjøpmenn som kom til byen. Hansaen gjorde sitt inntog, og dominerte handelen fra 1300-tallet til 1500-tallet, selv om Oslo aldri ble en hansaby i like stor grad som Bergen. Det var forøvrig også import fra andre steder, ikke minst fra England.

Allerede i middelalderen hadde Oslo et innslag av innvandrere i befolkningen. De dukker til tider opp i kildene. En av de første man hører om var en engelskmann i Oslos havn som i 1197 fikk et ublidt møte med Sverre Sigurdssons mann Bengeir. Om han var bofast er tvilsomt, men man vet at biskopen hadde både engelskmenn og tyskere i sin tjeneste. Det fantes også på 1200-tallet en tysker som kunne lage krigsmaskiner i byen. Fra slutten av 1200-tallet vokser antall tyskere, og etter at Hansaen etablerte seg i Oslo ble de et fast innslag. I 1302 testamenterte tyskeren Lodver Svarte gaver til Hallvardskirken[1], et tydelig tegn på at han hadde slått seg ned i byen. Vi finner også, noen få år senere, en Sørle fra Gotland (Serlo de Gutteland) som i 1304 kom til byen med varer. Da han ble registrert i 1309 ble han i stedet kalt Sørle fra Norge (Serlo de Norwagia), og må ha slått seg ned i landet, og da høyst sannsynlig i Oslo siden det var der han drev sin virksomhet[2]. Som i Bergen førte konflikter rundt forholdet mellom rettigheter og plikter til strid mellom tyske kjøpmenn og resten av befolkningen, og det ble flere ganger gitt lover for å regulere dette. Man fikk også regler om utlendingers adgang til å drive håndverk.

Byens takmark

Utdypende artikkel: Oslos bymark

Byens takmark var det området byens befolkning selv kunne sikre seg havn og ved. I følge Magnus Lagabøters bylov fra 1276 strakte den seg fra Tøyenbekken via nordsiden av Valkaberg og til bekken ved Martestokker (Galgeberg). Derfra gikk grensa forbi grinda på Volin til Krossbrekka opp Eikaberg og videre langs nedkanten av Eikabergkleiva ut i fjorden på høyde med Akersneset.[3] Utenfor takmarkene lå det en ring av gårder som for en del ble brukt som avlsgårder av byens beboere. Det gjelder blant annet Bergsløkken og biskopens Volin.

Bymarka ser ut til å ha blitt utvidet flere ganger før byen ble flyttet i 1624. I 1582 ble Etterstad, Ulven, Teisen og Bryn lagt ut som eng for borgerene, og alle gårdene skulle legges øde. Ordren ble trukket tilbake for Etterstads del.[4]

Gatenettet

 
I fortauet ved Oslo gate er det lagt ned en plakett som minner om at Nordre strete en gang fulgte samme løp.
Foto: Chris Nyborg (2013)
 
Gerhard Fischers rekonstruksjon av middelalderens gateløp.
Foto: Nasjonalbiblioteket (1924).

Oslo hadde et gatenett som var basert på vest-østgående allmenninger og nord-sørgående streter. Mellom husene lå det veiter, det vi nå vil kalle smug. Man må ikke se dem for seg som rette gater slik Christiania fikk i Kvadraturen; dette var krokete og til dels nokså smale gater som hadde utviklet seg fra tråkk mellom tomtene. Noen av gatene er kjent fra skriftlige kilder, og man har også funnet spor etter dem under arkeologiske undersøkelser. Gamle kart kan også vise gateløp og tomtegrenser som gir hint om middelalderens gater, og det samme kan kirkemurer og ruiner av bygninger som har stått opp mot gatene.

To veier nevnes ofte i sagaene. Disse er tildels eldre enn byen, og tildels har navnene blitt tatt i bruk på senere gater. Gatene ble brukt om forlengelsen av Østre strete til Martestokker. Senere kalles Langstrete, det vil si Vestre strete og Nordre strete sammen, også for Gaten. Geilene går sørover fra Hovinbekken, og ser ut til at ha krysset Gatene omtrent der St. Halvards gate nå går. Den var en hovedvei fra nord til sør.

Man kjenner gjennom arkeologiske undersøkelser også to allmenninger, en mellom Bispe- og Clemensallmenningene, og en mellom Kongsgården og Clemensallmenningen som ser ut til å ha ført fra bryggene til Nikolaikirken.

Gatene ble tidlig brolagt med trevirke, og senere la man stein. Det er funnet spor etter begge stadier i flere av gateløpene.

Magnus Lagabøtes bylov kan gi noen flere opplysninger om middelalderens gater, som bidrar til å gi et klarere bilde av dem. For Oslos del var regelen at de skulle være åtte alen brede. Middelalderens alen var noe kortere enn det senere målet, rundt en halvmeter, så vi kan regne med gater på omkring fire meters bredde. Dersom to oksekjerrer møtes gir ikke det mye plass til å komme forbi hverandre. Veitene, smugene mellom hus, skulle bare være tre alen eller rundt halvannen meter brede. Ansvaret for vedlikeholdet av gatene ble i stor grad lagt til gårdene de gikk forbi, og i byloven fant en grunn til å presisere at stykkene skulle være jevnhøye. Det nevnes også at ved juletid skulle gatene ryddes. Man skulle da ikke dra opp skip eller tømmer, og ikke legge opp ved. Ser man for seg tømmerlass og til og med skip, eller i det minste store båter, som blir trukket gjennom bygater i stedet for å dra dem rundt byen, må det til tider ha vært like vanskelig å komme fram i gatene som i rushtiden i dagens Oslo. Om folk hadde for vane å stable ved ut i gata hjalp ikke det, da må de fire metrenes veibredde ha krympet betraktelig.

Bygninger

En rekke bygninger fra middelalderens Oslo er kjent både fra skriftlige kilder og arkeologiske funn. Enkelte rester er også inkorporert i senere bygninger. Av vanlige bolighus, butikker, vertshus, sjøboder og annet er det funnet mange spor mellom praktbygninger som kirker og klostre. Tabellen nedenfor er begrenset til bygninger som kan identifiseres ut fra skriftlige og arkeologiske kilder.

Navn/beskrivelse Type Reist Sted Merknader Bilde
Bispeborgen Bisperesidens 1200-tallet Oslo Ladegård Revet etter reformasjonen. Oslo Ladegård bygget over; det såkalte Bisp Nikolaus' kapell bevart.
Clemenskirken Kirke (sognekirke) 1000-tallet Middelalderparken Oppr. trekirke, stein fra 1100-tallet. Ant. revet 1540-åra. Synlige ruiner.  
Fransiskanerklosteret Kloster Før 1291 Oslo Hospital/Gamlebyen kirke Under hospitalet og kirken; deler av klosterkirken markert utenfor Gamlebyen kirke.
Hallvardskatedralen Kirke (domkirke) Før 1130 Minneparken Overlevde brannen 1624, revet etter 1669. Synlige ruiner.  
Laurentiushospitalet Sykehus Nær St. Halvards gate Muligens leprosarium. Nedlagt ved reformasjonen, ingen synlige spor men graver er funnet.
Laurentiuskirken Kirke Nær dagens St. Halvards gate Levninger fra kirkegården antagelig funnet. Ingen synlige ruiner.
Kongsgården Kongsgård 1000-tallet Middelalderparken Synlige ruiner.  
Korskirken Kirke (sognekirke) 1200-tallet Minneparken Synlige ruiner.  
Mariakirken Kirke 1000-tallet Middelalderparken Oppr. trekirke, stein fra 1100-tallet. Revet 1542. Synlige ruiner.  
Nikolaikirken Kirke Sørenga Ingen synlige ruiner (under jernbanen).
Nonneseter kloster Kloster Før 1150 Schweigaards gate og Grønlandsleiret Spor under Schweigaards gate 50, ingen synlige rester.
Olavsklosteret Kloster 1239 Minneparken Oppløst 1537, ny bispegård i ruinene. Synlige, omfattende ruiner og rester i bispegården.  

Akershus slott og festning er også fra middelalderen, men lå utenfor byen og er derfor ikke tatt med i tabellen. Det samme gjelder Hovedøya klosterHovedøya rett utenfor byen. Begge disse spiller en vesentlig rolle i byens historie, og er nevnt i teksten ellers; se forøvrig de enkelte artikler.

Boligene

 
Den vanligste hustypen i Oslo ser ut til å ha vært av omtrent samme type som Raulandsstua fra Numedal, nå på Norsk Folkemuseum.
Foto: Olve Utne

Den vanligste typen bolighus i det gamle Oslo var et laftet enetasjeshus med torvtak. Det hadde en smal forstue og et nærmest kvadratisk hovedrom med ildsted i hjørnet. Slike bygninger, som også var vanlige på landet, er datert gjennom hele perioden fra 1000-tallet til bybrannen i 1456. Man vet så ikke om det ble reist nye slike hus, fordi bevaringsforholdene i perioden mellom 1456 og den store brannen i 1624 er svært dårlige. I «Treruinparken», på den andre sida av Bispegata fra Ladegården, har man rekonstruert rester av to trehus, så det er her mulighet for å få en idé om størrelsen og avstanden mellom husene.

Man finner også spor etter hus i to etasjer, i form av kraftige fundamenter og i et tilfelle noe som ser ut til å være et ildsted som har rast ned fra andre etasje. Dette ser ut til å være noe som kommer inn som følge av fortetting; når man begynner å gå tom for plass på bakkenivå må man bygge i høyden, slik vi også ser i moderne byer.

Det nevnes også loft i kildene, en annen type bygning som vi gjerne assosierer med landsbygda. Det som gjør bebyggelsen i denne perioden «bymessig» er ikke først og fremst bygningstypene, men tettheten, nærværet av praktbygninger og mangelen på gårdsdrift i byens sentrum. Begrepet «bygård» blir forøvrig brukt allerede om bygninger i middelalderens Oslo, da ikke om leiegårder i flere etasjer slik man tenker senere, men om flere hus tett sammen på en tomt.

Gjennom middelalderen fant det sted en voldsom fortetting av byen. I den tidligste perioden, fra til ut på 1100-tallet, der det ut til av bygningene dekker fra 20 til rundt 35 prosent av området. Senere blir det langt tettere. Da byen brant i 1352 var omkring 60 av tomtene bebygd. Etter reformasjonen går utviklingen den andre veien, slik at på slutten av 1500-tallet er bare rundt 35 prosent av området dekket, rett nok med flere hus i to eller flere etasjer enn man hadde på 1100-tallet slik at folketallet ser ut til å ha vært større på denne tiden.

Kjente bygårder

 
Seglet til Eindride Eindridesson i Bjarnegård.

Gjennom forskjellige kilder kjenner vi navnet på en del bygårder. En del eiendomsoverdragelser er kjent gjennom diplom, slik at vi kjenner navnet på eierne. Fordi det var vanlig å bruke gårdsnavn som del av en persons navn blir også en del eiere identifisert på den måten. I de fleste tilfeller vet vi lite om hvor bygårdene lå, ut over enkelte opplysninger som plasserer dem i forhold til kjente bygninger. Omkring femti slike bygårder er identifisert av Ludv. Daae.[5]

Navn Først nevnt Kjente eier(e) Merknader
Agaten 1311
  • Tord bonde (nevnt 1311–1324)[6]
  • Torgeir Audunsson (nevnt 1333–1348)[7]
  • Olav og Simon Torgeirssønner
  • Simon Torgeirsson og Einar på Mykleby (til 1381)
  • Henrik Henriksson (fra 1381)
  • Domkapitlet (til 1396)
  • Hennike van Dæm (fra 1396)
Gården nevnes fra 1311 til 1408.
Beinegård 1308
  • Sira Beine ? (nevnt 1264)
  • Orm i Beingarde (nevnt 1308–1323)
Antagelig navn etter presten Beine, nevnt i 1264, men første sikre referanse er i 1308.
Belgen (Bælgen) 1322
  • Dagfinn Tovesson (nevnt 1322)[8]
  • Lykke Petersson (nevnt 1383)[9]
Bjarnegård ca. 1324
  • Eindride Eindridesson
Hadde steinstue, brukt som rådsmannahus ca 1325–1385
Brandsgård (Branzgarðr) Før 1421 Må ha hatt en murbygning, Tårnet (Turninn)
Bratten
Digerbeinen ca. 1355
Flugubiten Før 1323
  • Gudmund i Flugubiten (nevnt 1323)
Gildeskålgård ca. 1404
Gjertrudsgård (Hjertrudsgård) Før 1371
Gullinn Ca. 1300
  • Sveinn Gulli
Hjalpargård
  • Orme i Beingarde (nevnt 1316)
Jonsgård ca. 1342
Karnen 1321
  • Eystein i Karnanum (nevnt 1321)
  • Ræinalde i Kananaum (nevnt 1322)
Knutsgård ca. 1322
  • Arne Ogmundarsson (nevnt 1364)
Korbrødregården Lå antagelig der Gamlebyen skole nå ligger, Egedes gate 3.
Kverndalen 1326
  • Gaute i Kuændalenom (nevnt 1334)
Kyrningen (Kyrningrinn) 1310 Ant. grunnlagt på 1200-tallet- Lå på løkkene rett utenfor selve byen.
Loggen (Logginn)
  • Eirik Loggi, tjenestemann
Lå ned mot sjøbodene. I 1362 het det at en sjøbod lå nedenfor Loggen, i Poskroken.[10]
Mortensgård (Marteinsgarðr) Før 1400
Oldbjørgsgård (Oldbjørnsgård?) Lå på Øra. Hadde steinhus.
Pålsgård 1328
Saxegården 1300-tallet Oppkalt etter Agmund og Ulvs far Sakse. Lå ved Østre strete (nå ved Saxegaardsgata).
Skinheimen ca. 1400
Skogen
Sluppen (Slupprinn) Ca. 1298 Lå mellom Kongsgården og bakergården
Skadden
Smidgsård (Smiðsgarðr) Ca. 1300 Lå mellom Østre strete og Alna, og med hus sør for elva. Se DN 4 nr 557 1389
Styfsgård 1457 Ant. eldre enn første referanse i 1457
Thorælvagård (Þórelfugarðr) Ca. 1289 Ragnhild Toralvskone Lå nordøst i byen.
Tomasgård 1317 Lå rett nord for Hallvardskatedralen. Sist nevnt 1472.
Torlaksgård ca. 1327
Turnen Ca. 1310
Ulvhildagård ca. 1396
Valtaragård ca. 1329
Vidarsgård (Viðarsgarðr) Ca. 1289 Vidar, gjest i hirden Lå nordøst i byen

Bryggene

Det ble lenge antatt at bryggene opprinnelig lå ved Kongsgården på Øra. Men i Sverre Sigurdssons tale før slaget i 1197 sies det i Sverres saga at kongen skal legge til ved Øra, mens andre skal til bryggene[12]. Flere andre referanser til bryggene i samme saga peker på at det fantes et bryggeanlegg ved Øra, men at hovedbryggene må ha ligget et annet sted. De sporene som finnes peker på ei bukt nordvest for Mariakirken. Arkeologiske undersøkelser har gitt flere skipsfunn og spor etter bryggene, uten at man sikkert kan si hva som er det eldste området på grunn av forstyrrelser fra senere aktivitet. Etter hvert ble bryggene utvidet i takt med byen, slik at de dekket et betydelig område langs Sørenga. Noen av de best bevarte bryggerestene er funnet ved Klemensallmenningen. Der er deler av både brygger og hus så godt bevart at man kan se hvilken struktur de har hatt og hvordan de ble konstruert.

Bryggene var ikke bare et sted hvor skip la til, men også et handelssted. Sjøbodene har formidlet varer, og det har også vært sjenkestedet, lagere og annet i tilknytning til bryggene, slik man også kjenner det fra senere havneanlegg. Utgravninger har vist at det har ligget hus tett i tett langs bryggene, ikke helt ulikt Bryggen i Bergen.

Handel og produksjon

 
Stedet hvor Oslo torg lå. Bispegata strekker seg ut fra torget, og følger stort sett den gamle Bispeallmenningen.
Foto: Helge Høifødt

Handel i byen må ha foregått fra butikker i de enkelte husene, fra sjøboder og på bryggene, og ikke minst på torget. Arkeologiske undersøkelser har kunnet avdekke noen spor etter håndverk i byen. For eksempel vet man fra læravfall og tre skomakerlester som er funnet at det holdt til skomakere på østsiden av Nordre strete, på stedet hvor Oslo gate 6 nå ligger. Det kan se ut til at dette skomakerområdet strakte seg opp til dagens Arups gate. En slik samlokalisering av håndverkere innen et fag er vanlig i tidlige byer, og ble til tider pålagt ved lov. I 1352 bestemte Magnus VII Eiriksson at alle byens skomakere måtte drive sin virksomhet i «Myklagard», og dette er sannsynligvis området ved Nordre strete. I funn fra en bygård ved Vestre strete er det spor etter mer generell handelsvirksomhet.

Andre yrker hadde ikke like klart definerte områder, i det minste ikke noen som har satt så tydelige spor, men man vet fra forskjellige skriftlige kilder og arkeologiske funn at det var konsentrasjoner av visse yrker på visse plasser. Kammakerne hadde et område på Øra, og malerne holdt til ved Clemensallmenningen.

Torghandelen foregikk på Oslo torg, på stedet hvor man i dag finner krysset mellom Oslo gate og Bispegata, det vil si krysset mellom middelalderens Nordre strete og Bispeallmenningen. Men kildene nevner også Raumatorg. Dette kunne være et særnavn på Oslo torg, men det er stor mulighet for at det i stedet betyr at det var to torg i byen. I et diplom fra 1502 refereres det til et møte «vppa almennelig torgh j Oslo»[13], altså på det alminnelige torg i Oslo. Denne formuleringen tyder på at det er behov for å skille to torg fra hverandre. Raumatorget, som må ha navn etter folket på Raumarike, nevnes allerede rundt 1400, men er ganske sikkert eldre. Det nevnes i markedstida i vinterhalvåret, mens Oslo torg, det alminnelige torg, nevnes om sommeren. Dette kan forklares ved at Raumatorget er for handel utenbys fra, og kanskje er en eldre møteplass, mens Oslo torg er til byens alminnelige handel.

Byloven fra 1270-åra satte noen begrensninger på næringsvirksomhet innenfor bygrensene, av hensyn til brannfaren. Smier og bakerovner måtte legges utenfor bygrensa. Det nevnes i forbindelse med slaget i 1240 noen smieboder øst for Hallvardskirken.

Det var også helsebestemmelser i loven som begrenset garveres og andres mulighet til å bruke elva tett på byen, slik at garverier må ha hatt begrenset mulighet til å drive innenfor bygrensa. Men noe slik virksomhet har det vært, for i skomakerområdet fant med en kum, redskaper som er knyttet til garveridrift og bark og andre stoffer som ble brukt i prosessen.

Laug

 
Sko fra middelalderen funnet i Gamlebyen. Utstilt på Historisk museum i Oslo.
Foto: Chris Nyborg (2014).

Som i andre middelalderbyer utviklet det seg også i Oslo et laugsvesen. Kildene forteller nokså knapt om disse, men tre laug, eller gilder, er kjent: Hellig-Legems gilde, St. Annas gilde og Skomakernes gilde. Disse hadde laugshaller, også kalt gildestuer.

Hellig-Legems gilde hadde et alter i Hallvardskatedralen. Det er ikke kjent hvor deres laugshall lå.

St. Annas gilde hadde navn etter Jomfru Marias mor. Det ble antagelig stiftet på 1400-tallet, og nevnes første gang i 1461[14]. De donerte da penger til Olavsklosteret, og fikk tilbake en tomt til gildestue og et alter i Olavskirken. Det er mulig at St. Annas gildestue lå tett inntil Olavsklosteret, på nordsiden mot Korskirken. Da man først fant restene av Korskirken ble det lansert en teori om at dette var gildestua, men kirken ble senere riktig identifisert. Bygningsrester som senere ble funnet tett opp mot klosteret stemmer med målene som er oppgitt i diplomet fra 1461, så det er sannsynlig at dette var gildestua.

Skomakernes gilde hadde på 1400-tallet en tilknytning til Olavsklosteret. Laugshallen er ikke kjent, men som nevnt ovenfor holdt skomakerne til på østsiden av Nordre strete (Oslo gate), og det er naturlig at de hadde sin hall der.

Kirken

 
Sigurd Jorsalfare ble opprinnelig gravlagt i Hallvardskatedralen. Hans antatte levninger ble flyttet til mausoleet på Akershus festning i 1957 og denne plaketten ble satt opp. Da det senere viste seg at det ikke var kongens levninger likevel, ble den fjernet.
Foto: Stig Rune Pedersen

Oslo ble bispesete en tid før 1075. Asgaut var i Roma og ble vigslet til biskop, og på veien hjem sverget han troskap til Adam av Bremen; Oslo bispedømme kom derfor i den første tiden under Bremens kirkeprovins. Da Nidaros erkebispedømme ble opprettet i 1153 var det Nidaros som var viktigste by for kirken i Norge. Oslo-bispen hadde rett nok innflytelse, men hans embete ga ikke uten videre noen ledende posisjon. Etter 1314 økte hans muligheter betraktelig, fordi nærheten til kongen ga større rom for påvirkning. Men det var først etter reformasjonen at biskopen av Oslo fikk en ledende posisjon også innad i kirken.

Biskopenes engasjement i verdslige saker ble kanskje mest tydelig under Nikolas Arnesson, krigerbiskopen som ledet baglerne under slaget mot Sverre Sigurdsson og birkebeinerne i Oslo i 1197. Hans tid som biskop er preget av at han tok så klart stilling i borgerkrigen. Også konflikten mellom Anders Mus og slottsherren Hans Mule (som etterfulgte Mus som biskop) må ha vært merkbar for mange av borgerne. Oslo mistet også sin biskop i en periode, da Andres ble landsforvist av formynderregjeringen etter Magnus Lagabøtes død.

Hallvardskatedralen ble oppført under Sigurd Jorsalfare (død 1130), og han ble gravlagt der. Om noe i det hele tatt har vært definert som en domkirke før dette er uklart. Den nye katedralen ble gravplass for flere konger og stormenn, og det er mer sannsynlig at der var der Håkon V og dronning Eufemia ble kronet enn at det var i Nidarosdomen; mye tyder på at kongen oppholdt seg i Oslo ved tidspunktet for kroningen, og det ble gitt mange gaver i Oslo men ikke noe er kjent i Trondheim.

Oslo hadde to sognekirker: Clemenskirken og Korskirken. Grensene mellom de to sognene er uklare. En ting man vet er at det nevnes sjøboder i Clemenskirkens sogn, men ikke i Korskirkens, så sistnevnte sogn har sannsynligvis ikke gått ned til fjorden. Det finnes også opplysninger om at Nikolaikirken var sognekirke for Bekkelaget, og da sannsynligvis også for resten av omlandet før for byen. Mariakirken var et kongelig kapell. Vi kjenner også Laurentiuskirken og Olavskirken, begge knyttet til klostre, og Nonneseter kloster hadde også en egen kirke.

Det fantes fire klostre tilknyttet Oslo: Hovedøya i Oslofjorden, Nonneseter kloster, Olavsklosteret og Fransiskanerklosteret. Tilknyttet disse var også andre institusjoner, som Laurentiushospitalet. Klostrene var også betydelige jordeiere, både i og utenfor byen.

Branner

Oslo ble utsatt for en rekke bybranner i middelalderen. Dette var en av bylivets store farer, i en tid hvor husene var bygd av tømmer og eneste kilde til lys og varme var åpen ild. Flere av brannene var også resultat av krigshandlinger.

De brannene som gjorde størst skade var:

Etter middelalderens slutt var det også flere branner som rammet den gjenreiste byen:

  • 1567 - Under en beleiring av Akershus fikk slottsherren satt byen i brann for å frata svenskene forsyninger og ly. Borgerne fikk 12 års skattefrihet av kongen.
  • 1611 - 55 bygårder brant ned.
  • 1624 - 17. august brant byen fullstendig ned; bare noen få bygninger klarte seg.

For å begrense brannfaren i en middelalderby hadde man en rekke bestemmelser, med strenge straffer for brudd på disse. En kunne til og med bli erklært fredløs. Nye ildsteder og ildhus måtte godkjennes av gjaldker eller rådmann. Trekar måtte ikke brukes nær åpen ild, og man kunne ikke bruke åpen ild utendørs annet enn under arbeid med tjærebrenning eller når man brant likstrå. Badstuer, bakerovner og smier ble i byloven pålagt å flytte ut av selve byen. Og hver kveld ble det ringt til ildslokking, og det var da forbudt med åpen ild inntil det ble ringt til ottesang.

Dersom det brøt ut brann var alle pålagt å hjelpe til når de hørte horn eller klokke. De skulle ta med seg bøtter og kar, og mennene skulle ha redskap til å bryte ned vegger for å sulte ilden. Måtte man rive et hus for å stoppe brannen, så måtte man; ingen hadde rett til å stoppe det. Alle skulle også ha kar med vann på gården dersom de ikke hadde egen brønn, og det skulle være stige til alle ildhus.

Krig og opprør

Under avsnittet om bybranner nevnes noen krigshandlinger i det gamle Oslo. Det er verdt å gå nærmere inn på noen av dem, og også å nevne noen andre hendelser.

Det første angrepet på byen man kjenner til kom i 1137. Da kom danskekongen Erik Emune inn i Oslofjorden med en stor hær. Ifølge sagaen var den på over 700 skip, men det er all grunn til å tro at dette er en overdrivelse. Hæren, som også hadde med seg Magnus Blinde, prøvde å gå inn i Tunsberg, men Inge Krokryggs lendmenn hindret dem. De dro derfor videre mot Oslo. Da de kom fram til Hovedøya hadde det allerede kommet bud til byen om hærtoget. Hallvardsskrinet ble hentet ut av katedralen, og brakt i sikkerhet på Raumarike. Det var rett gjort, for kong Eirik satte byen i brann, inkludert Hallvardskatedralen. I løpet av natten samlet Tjolstolv Ålesson folk på Raumarike, og de jagde vekk danskehæren.

I 1161 sto slaget på isenSørenga, der Alna møtte fjorden og vannet gikk lenger inn enn i dag. I dette slaget falt Inge Krokrygg for Håkon Herdebreis styrker. Byen ble plyndret. I sagaen nevnes her Trælaborg[15]. En trelleborg er normalt en sirkulær, symmetrisk anlagt borg med jordvoller og vollgraver, med hus i sentrum. Trelleborgen i Oslo må ut fra de referanser som finnes til den ha ligget på Grønlia under Ekebergskråningen, hvor terrenget ikke er flatt nok og plassen ikke er stor nok til et slik rundt festningsverk. Man må anta at det dreier seg om jordvoller og vollgraver ut mot fjorden, og ikke om en trelleborg slik man finner dem i Danmark.

Det neste slaget kom i 1197, nå mellom baglere og birkebeinere. Biskop Nikolas Arnesson ledet baglerhæren, mens Sverre Sigurdsson ledet en stor hær inn Oslofjorden. Sagaen nevner her flere steder i byen, som Mariakirken, bispegården, Langstretet, Geitrabru og Martestokker. Etter dette fulgte flere år med krigsfare mens Sverre satt i byen. Det ble kalt ut leidang, noe som forårsaket protester. Bondeopprøret kom i 1200. Bøndene ble etter hard kamp jaget ut av byen, og mange falt da de ble forfulgt. Igjen fortelles det i sagaen om mange steder i byen, som Valkaberg, Nonneseter og Frysja. I 1207 var det igjen kamper i Oslo, da kong Inge Bårdsson kom til byen. Biskop Niklas hadde igjen samlet baglere, og de hadde tatt Filippus Simonsson til konge. Sjøslaget sto langt inn i Bjørvika, men selve byen ser ut til å ha blitt spart denne gangen. Biskopen forsøkte etter dette å få til en fredsavtale, og i noen år var Viken et baglerrike med biskopen i Oslo og Filippus i Tunsberg. I 1218 kom slittungene og gjorde slutt på freden, og fiendene skal da ha jaktet på hverandre i byens gater. I 1221 skjer noe lignende da ribbungene kom til Oslo. Det er etter dette igjen roligere, bortsett fra mindre sammenstøt i området.

Med Håkon IV Håkonsson på tronen (12171263) sluttet borgerkrigstiden. Men Oslo skulle få oppleve et stort slag til før freden senket seg for en periode. 21. april 1240 sto slaget om Oslo mellom Håkon og hertug Skule. Hertugen hadde tatt kongsnavn, og kong Håkon forsøkte å få møtt ham på slagmarken. De møtte hverandre i Oslo. Som da Sverre kjempet i Oslo ble Martestokker og Geitabru viktige kampåsteder. I sagaen kan man følge kampen gjennom byen, fra Martestokker over Geitabru, til Eyrastrete (Østre strete) og Nikolaikirken, Hallvardskirken, Laurentiuskirken (som nå nevnes for første gang), Korbrødregården, Olavsklosteret, Nonneseter og ikke minst den harde kampen om Hallvardskatedralens kirkegård. Vel 300, kanskje opptil 360 mann skal ha falt i slaget, hvilket var et betydelig antall for et slag i Norge i middelalderen. Bare foran Hallvardskatedralen skal 70 mann ha falt, og brua mellom bispeborgen og katedralen falt sammen av tyngden av kampkledde menn. Ved kirkegården endte kampen; hertug Skule innså nederlaget og flyktet. Han skulle nokså kort tid etter møte døde i Elgeseter kloster i Trondheim. En interessant opplysning man kan trekke ut av sagaen er at byen må være helt åpen. Det er mulig å gjøre motstand ved noen trange punkter, som Geitabru og portene til kirkegården, men det er bare bispeborgen som er befestet – det hadde krigerbiskopen Niklas Arnesson sørget for.

I 1287 manglet byen fortsatt forsvarsverker, og dette ble katastrofalt for kongens høvedsmann Hallkjell Krøkedans. Alv Erlingsson den yngre angrep byen, inntok Kongsgården og kastet Hallkjell i et fangehull, antagelig på Isegran. Der ble høvedsmannen senere drept. Bispesetet ble brent. Biskop Andres døde samme år, men vi vet ikke om det skjedde under kampene i bispeborgen eller om han allerede var død da Alv kom til byen. Dette utfallet viste med all tydelighet at byen trengte skikkelige forsvarsverker, og dermed startet planene for bygging av Akershus festning. Den ble reist i 1290-åra, og da Håkon V Magnusson ble kronet i 1299 må den langt på vei ha stått klar, for arkivet var da på festningen.

Akershus festning lå utenfor byen, med ei vik mellom. Da Erik av Södermanland i 1308 kom i åpent brudd med kong Håkon dro han i hærtog mot Oslo. Noe skal ha blitt brent, men det er usikkert om dette gjelder selve byen eller om det er gårder i omlandet. Eriks hær slo seg til i Oslo under beleiringen av Akershus. Oslo var fortsatt like lett å ta, kanskje lettere siden festningen trakk krigerne bort fra byen, men det nyttet ikke å komme inn i kongens nye borg. Til sist skal hertugen ha blitt jaget ut av byen av menn fra Lier.

I 1430-åra nådde et bondeopprør Oslo. Amund Sigurdsson Bolt ledet i 1436 en bondehær mot byen. Han tok bispeborgen, men biskop Jens Jakobssøn Blik var ikke der; det var først etter opprøret at han begynte å oppholde seg i sitt bispedømme over noe tid. Men Akershus klarte ikke bøndene å ta, så kongens høvedsmann Svarte-Jens satt trygt.

Knut Alvsson klarte i mars 1502 å ta Akershus. Henrik Krummedike klarte ikke å ta den tilbake, og man måtte begynne å forhandle. Mens dette pågikk må byens borgere ha blitt belemret med soldater som trengte både mat og ly. Knut Alvsson fikk til slutt fritt leide, men på Krummedikes skip ble han hogd ned, og opprøret var over for en kort stund. Året etter tok det til igjen, da svenskene kom. Den svenske marsken Svante Nilsson fikk da låne 300 mark sølv, en stor sum, av borgere og domkapitelet; det er liten grunn til å tro at lånet var frivillig eller at han noen gang planla å betale det tilbake. Han klarte, sølvet til tross, ikke å ta Akershus.

I 1523 angrep svenskene igjen Akerhus. De lyktes ikke i å ta borgen, men byen ble satt i brann, angivelig av folk i bispeborgen. Det er mulig at det da, som i 1567, var byens befolkning som selv satte hus i brann for å frata svenskene forsyninger og ly.

Christian II forsøkte i 1531 for siste gang å ta tilbake makten i riket. Han kom da til Oslo, og beleiret Akershus. Denne gang ser det ut til at byen i stor grad ble spart. Upåvirket kan den ikke ha vært, for det foregikk et høyt spill mellom adel og kirke. I 1532 ble Hovedøya kloster brent; det lå utenfor byen, men brenningen må ha gjort inntrykk på borgerne. Beleiringen endte med forhandlinger og fritt leide til Danmark for Christian II; han endte så opp i 27 års fangenskap.

 
Angrepet i 1567 er avbildet på Frederik IIs sarkofag i Roskilde. Her vises det gamle Oslo før brannene i 1567, 1611 og 1624, men det er usikkert hvor nøyaktig avbildningen av byen er ettersom det er festningen som er hovedmotiv.

De siste krigshandlingene i vår periode skjer forsåvidt etter middelalderens slutt, men de påvirker i høyeste grad hva som har blitt bevart av middelalderbyen. Under det svenske angrepet i 1567 ga Christen Munk, slottsherren på Akershus, ordre om å brenne byen. Borgerne fulgte ordre, og store deler av Oslo brant ned. Før brannen hadde det også vært kamper mellom svenske og danske styrker på Ekeberg, og det så en tid ut til at borgen ville falle. Brannen fratok svenskene muligheten til å holde byen, og da forsterkninger kom i form av en flåte fra Bergen måtte svenskene gi opp og trekke seg tilbake. Som en siste avskjedshilsen satte de fyr på det lille som sto igjen av byen. Drøyt et halvt århundre senere skulle det som var bygget opp igjen gå med i den store bybrannen i 1624, og det meste av middelalderens Oslo forsvant under bakken.

Sykdom

Middelalderens mennesker kunne ikke forvente lange liv med god helse. Uten moderne forståelse av smitt og tilgang på vaksiner og medisin krevde sykdommer som i dag er ufarlige eller utryddet mange liv. Verst av alt var de store epidemiene. Svartedauen kom til byen høsten 1348, og krevde mange liv. Epidemien roa seg så ned i løpet av den kalde vinteren, men våren 1349 blussa den opp på nytt, og nå begynte den å spre seg over hele landet. Oslo-bispen Salomon Toraldson var den eneste norske biskopen som overlevde denne pesten. Andelen døde antas å ha vært omtrent det samme i Oslo som ellers i landet, omkring femti til seksti prosent av befolkninga. Pesten kom tilbake mange ganger, og ramma i Oslo i 1360, 1371, 1379, 1391, høyst sannsynlig flere ganger på 1400-tallet, 1525, 1529, 1547, 1565 og 1603. Senere ble også Christiania ramma av to epidemier, i 1630 og 1654.

Andre sykdommer som antonseld (forårsaket av inntak av meldrøye) og spedalskhet må også ha vært svært utbredt. I tilknytning til Laurentiushospitalet har man funnet 18 skjeletter, hvorav flere har tydelig tegn på spedalskhet. Infeksjoner og annet som i dag enkelt kan behandles med antibiotika fikk også lett skjebnesvangre konsekvenser.

Hygieneforholdene var svært dårlige i Oslo som i andre middelalderbyer. Organisk avfall ble tømt rett ut, folk vasket seg lite og drikkevannet var urent. Man drakk av den grunn lite vann i denne perioden, det gikk heller i øl. Uten at man kunne forklare hvorfor hadde man innsett av ølet var tryggere, noe som skyldes at vannet ble kokt opp under bryggingen. Byloven satte visse regler for plassering av avtreder; de skulle vende inn mot gårdsplassen. Men allikevel må smitte fra disse ha spredt seg raskt.

Fattigdom

Fattigdom ble et problem i Oslo etter hvert, i hvert fall fra slutten av 1200-tallet av. Dette skyldtes flere faktorer. En var sesongarbeidere som kom til byen, og som store deler av året var uten inntekt. I middelalderen var langt flere yrker enn i dag sesongbetont, blant annet fordi man var avhengig av vann og vannkraft fra elver, eller åpen sjø for all aktiviteten ved havna. Det kom også fattige fra landsbygda som hadde et håp om å finne noe å forsørge seg på i byen, og man hadde borgere som på grunn av skader eller sykdom ikke lenger kunne forsørge seg selv.

Den viktigste delen av fattigforsorgen i middelalderen var kirkens forskjellige organisasjoner. Klostrene og sognekirkene kunne bidra med mat, og klostrenes hospitaler ga helsetjenester også til fattige. I forbindelse med enkelte donasjoner og eiendomsoverdragelser ble det satt klausuler om at et kloster skulle dele ut mat på en spesiell dag, f.eks. en helgenfest eller på årsdagen for en persons død. Eksempler på dette er testamentet til fyrst Wislaw II av Rügen fra 1302 der Mariakirken fikk 100 mark for å lese messe for hans sjel og gi mat til femti fattige på årsdagen for hans død, og Håkon V Magnussons testamente fra 1310-åra der samme kirke fikk midler til å gi mat til seksti fattige på årsdagen for hans død og brød, smør og en matrett med øl til sju fattige klerker. Vi ser her at også kongen og stormenn tar del i fattigforsorgen, men at det er kirken som får oppdraget og at det gis motytelse i form av bønner for den avdødes sjel.

Forvaltning

Oslos forvaltning var preget av en sammenblanding av forskjellige maktfaktorer og interesser. I middelalderen spilte kirken en viktig rolle også i den verdslige forvaltningen, og den hadde i lange perioder domsrett i alle saker som involverte kirkelige spørsmål. Når man tar i betraktning at dette gjaldt slikt som utukt, er det lett å forstå at mange havnet for kirkelige domstoler. Oslo-bispen og klosterlederne, spesielt abbeden på Hovedøya, opptrer ofte i roller som vi i dag tillegger verdslige myndigheter. Allerede fra byens tidligste år var det også kongsgård i byen, og selv om Oslo ikke kan regnes som hovedstad før etter 1314 var kongen og hans høvedsmann på kongsgården (fra 1290-åra på festningen) og sterkt innblandet i byens styre.

Av byens egne myndigheter kjenner vi fra kildene til både gjaldker, som var en kongelig embetsmann med lokalt ansvar for lov og orden, og den lokalt utnevnte rådmannen. I Magnus Lagabøtes bylov er det bestemmelser om byråd, med lokalt utvalgte rådsmenn. De tidligste byrådene var i stor grad underlagt kongens menn. Fra midten av 1300-tallet ble det mer uavhengige, og man kan da begynne å snakke om en form for kommunalt selvstyre. Gjaldkeren ble etter hvert mer underordnet, og i Oslo bys privilegium av 1346 fikk han tittelen byfogd.

Byens rådhus nevnes første gang i 1391. Dette stemmer overens med at den eldre betegnelsen Rådsmannahuset forsvinner fra kildene. Rådmannahuset er nevnt i steinhuset på Bjarnegård fra 1329 til 1385, mens det senere rådhuset lå ved byens torg. Det kan leses mer ut av dette enn bare endring av navn, det er også en flytting ved fra en av Kongsgårdens nabogårder til sentrum for byens offentlige liv, uten at man kan si sikkert om det lå noen slik tanke bak. Det man vet er at tomta ved torget var godt egnet, for torget ble ofte brukt til offentlige møter.

I senmiddelalderen økte byrådets makt, men det ble også i større grad et organ for byens fremste borgere. Oslo fikk også tidlig en borgermester; det embetet nevnes første gang i 1439. Embetetet ble opprettet etter tysk forbilde, gjerne med to borgermestre samtidig. I begynnelsen var muligens borgermesterembetet først og fremst en hedersbevisning, men utover på 1500-tallet fikk stillingen større administrativ betydning.

Lov og orden skulle primært håndheves av vekterne. I de eldste kildene som nevner disse er det seks av dem, som patruljerte i par gjennom stretene og på bryggene. Ved allmenningene skulle de rope, uten at det fortelles hva de ropte; en kan tenke seg at det var noe lignende det senere vekterropet om at alt er vel. Dersom noen ble påtruffet i annen manns gård på nattestid skulle han pågripes, settes i «ransakshus» og der vente på dommen. Vekterne skulle derimot ikke plage fulle folk unødig, de skulle man veilede og ikke villede. De skulle også slå alarm hvis fiender nærmet seg byen på nattestid. De løp da til tårnvakten i Nikolaikirken og ba ham ringe, og til bytjeneren så han blåste i hornet.

Grunnleggelsen av Christiania

Det var et slitent og redusert Oslo som begynte å brenne 17. august 1624. Herjingen i 1567 og den omfattende bybrannen i 1611 hadde satt sine spor. Allerede i 1567/1568 hadde man vurdert å flytte byen nærmere Akershus, men det ble ansett som for kostbart. Men i 1624 besemte Christian IV at nå skulle byen flyttes, og den skulle ha navn etter ham.

 
Oslo Ladegård står over den gamle bispeborgen. Dagens bygning ble reist for Karen Toller.

Borgerne i Oslo protesterte, for de hadde sine tomter, og både kjellere og grunnmurer var mange steder brukbare. Men det var til ingen nytte. Noe byggeaktivitet var det, blant annet ved bryggene, men dette ble forbudt. Det gamle byområdet ble lagt ut som ladegård for Akershus, og stein ble hentet til andre bygninger. Både Hallvardskirken og Bispegården sto igjen nokså uskadd. Domkirken ble brukt en periode, inntil en ny kirke var på plass, men etter hvert ble den brutt ned. Mye av steinen gikk med til å lage vei på Grønland. Restene av den gamle bispeborgen hadde også overlevd, riktignok kraftig ombygd. Kristen Mule hadde reist en gård der, og ved brannen var det Nils Toller den eldre som eide den. Denne eiendommen tilhørte ikke området som ble lagt ut som ladegård, men det er nettopp her man finner Karen Tollers bygning som er kjent som Oslo Ladegård, reist over bispegårdens murer. Saxegården gikk med i brannen, men dette navnet ble beholdt da man reiste et nytt hus samme sted. Dette har senere blitt erstattet av nybygg fra 1800-tallet.

Utover de få bygningene som sto igjen, og Nils Tollers gård og Saxegården som ble holdt utenfor ladegårdsområdet, ble området stort sett brukt til landbruk, med både private og kongelige løkker.

Gjenoppdagelsen av det gamle Oslo

Det første forsøket vi kjenner til på å gjenoppdage det gamle Oslo kom i 1810, da biskop Frederick Bech satte i gang utgravninger i Hallvardskatedralen. Becks motivasjon for dette var at han var tilhenger av norsk uavhengighet, og ønska å finne spor som kunne styrke den nasjonale bevisstheten. Dette må ikke forstås som arkeologiske utgravninger i dagens forstand; i 1810 var arkeologi som forskningsfag knapt nok i startgropa. Vi kjenner ikke resultatene av arbeidet.

I 1840-åra, en tid da nasjonalromantikken sto sterkt, dukket det igjen opp et ønske om å gjenfinne middelalderens Oslo. I 1845 hadde Fortidsminneforeningen en vandring i området, men det var ikke mye å se. Man kjente til at Oslo Ladegård og Saxegården hadde lang historie bak seg, men ingenting var synlig av det som hadde stått der før. I bispegården var det bedre forhold, der kunne man se tre rom fra Olavsklosteret. Fransiskanerklosteret visste man også hvor sto, for Gamlebyen kirke står over den gamle klosterkirken, som brant så sent som i 1794.

 
Kartet over Gamlebyen fra 1860 viser området slik det var da Nicolaysen kom inn i arbeidet. Det var preget av landbruk, spredt bebyggelse, et jernbaneanlegg som begynte å komme på plass og nesten fullstendig mangel på referanser til middelalderens bygninger.

Nicolay Nicolaysen var den første som gikk systematisk til verks med å samle inn materiale. Han var spesielt opptatt av Hallvardskatedralen, som man ikke engang visste hvor lå. Dette var en bygning av nasjonal interesse, for der lå konger begravet. Gjennombruddet kom under helt vanlig grøftegraving i St. Hallvards stræde. I 1865 betalte kommunen for utgravninger der en kunne komme til. Det sto hus over ruinene på den tid, så man fikk bare tak i deler av koret og vestmuren, samt noen bruddstykker på gårdsplasser. Men det var nok til å lage en antydning av en plan over kirken. Nicolaysen gravde også ved bispegården, men måtte være forsiktig så han ikke skadet busker, trær og blomsterbed. Mellom vekstene fant han nok til å få on oversikt over klostergården med korsgang. Olavsklosteret har vist seg å være blant de best bevarte i Norge, rett nok i lav høyde men med en nesten fullstendig grunnplan. Han fant også rester av bispeborgen i en hvelvet kjeller under Ladegården. Her hadde historien gått tapt før Nicolaysen kom, for man trodde at bispeborgen lå noe før for kirken.

Nicolaysen begynte også å grave på Sørenga, der han lette etter Mariakirken. Han visste at den måtte ligge mellom Saxegården, elva og sjøen, et nokså stort område. Igjen kom et gjennombrudd ved en tilfeldighet, for eieren av størstedelen av Sørenga, kjøpmann Thor Olsen (1786–1868), hadde funnet grunnmuren til en kirke etter at han kjøpte tomta i 1821. Han hadde også funnet bryggestokker og spor etter hus og gater. Dessverre ble det meste av dette fjernet uten å ha blitt dokumentert. I 1868 døde Thor Olsen, og Norges Statsbaner tok over tomta. Det ble drevet landbruk der, så Nicolaysen fikk ikke grave før etter høstonna, en svært dårlig tid å grave på i Norge. Men selv under disse vanskelige forholdene klarte Nicolaysen ikke bare å finne kirken, han identifiserte også spor etter en tidligere kirke på stedet. Han begynte ut fra de opplysningene han hadde å gjenskape byen, men ettertiden har vist at han tok feil i mangt. Spesielt bommet han på plasseringen av streter og allmenninger. For eksempel identifiserte han Oslo gate som Vestre strete, men denne gata følger Nordre strete.

 
Dette relieffet fra Hallvardskatedralen ble funnet under utgravninger, og er nå murt inn i hjørnet på Oslo domkirke.

Jernbanen krevde mye plass i det gamle Oslo. For arkeologene har dette både pluss- og minussider. Jernbanefundamenter er dype, så mye ble gravd opp og mye ble ødelagt. De pleier også å bli liggende lenge, og deler av det gamle Oslo er fortsatt godt tildekket. Men på plussiden førte jernbaneutbyggingen til at det ikke ble noe omfattende privat bygging og gatenett med tilhørende tjenester i store deler av Gamlebyen; spesielt ble betydelige deler av Sørenga spart. Det er fra dette området vi har fått mest kunnskap, mens grave- og bevaringsforholdene under andre deler av Gamlebyen er langt dårligere. To av de som ble involvert i arbeidet med jernbanen, Peter Andreas Blix og August Konow Fleischer, viste stor interesse for det som ble funnet, og sørget for både dokumentasjon og bevaring. Det ble dessverre ikke fotografert, men Blix tok grundige notater. Blix nevner der at han mente arbeiderne gikk for raskt fram, så man ikke kunne se hva som hørte til «1ste, 2den og 3die bebyggelse». Kommentarene forteller to ting som er interessante fra et arkeologisk synspunkt: For det første at Blix forsto viktigheten ved å ta seg tid under slike utgravninger, og for det andre at han oppfattet at man fant spor etter flere bygningsfaser. Det er noe som mange tidlige utgravningsledere ikke helt fikk med seg. Blix of Fleischer foretok til og med utgravninger på egen bekostning utenfor selve jernbaneområdet. Blix publiserte i 1879 sine funn fra Hallvardskatedralen og andre bygninger. Han kunne blant annet fortelle mye om trehusbebyggelsen, der man fant stokker som var skadet av brann og gjenbrukt. Etter hvert kom også Johan Meyer, som hadde grav på Hovedøya, inn i arbeidet. Han tegnet en plan som bidro til å identifisere flere elementer, ikke minst Kongsgården. Han skriver om den som kannikgården, og Nicolaysen kalte den prostegården noe som var et vanlig navn på Kongsgården i den tiden prosten i Mariakirken hadde tilhold der. Dette var to steinhus og en ringmur som Blix hadde funnet tidligere, men ikke kunne identifisere. Med Meyers plan ble det hele tydeligere, og man kunne endelig plassere Kongsgården i landsskapet. Nå ble det også mulig å plassere streter og allmenninger på rett sted.

Utover på 1900-tallet fortsatte utgravningen, gjerne i forbindelse med jernbanearbeider. Noen hus ble etter hvert revet, og man kunne da grave på nye steder. I Ladegårdshagen ble det gravd i 1903, og der fant man rester av teglbygninger og en mengde trerenner og tømrede brønner. Det ble også funnet et steinhus, men det viste seg å være fra general Hausmanns manufakturi fra 1700-tallet. Det ble i de neste årene gjort flere oppdagelser. Man fant blant annet rester fra teglproduksjon ved Alna, antagelig den siste fasen til de teglverket som Håkon Magnusson fikk tegl til festningen fra. Under byggingen av den nye Geitabru ble det også funnet kraftig tømmer som ser ut til å stamme fra den gamle brua, som går igjen i krøniker og sagaer som et viktig strategisk punkt. 1917 til 1919 ble det igjen gravd i Ladegårdshagen. Det skulle anlegges to jernbanetunneler, så man gravde dypt. I 1919 ble det funnet et rom som må ha tilhørt borgen. Gerhard Fischer, som nå hadde blitt den ledende person i granskningen av området, identifiserte det som biskopens kapell. Dette har senere vist seg å være galt, men rommet er fortsatt kjent som Bisp Nikolaus' kapell. Det dreier seg om et rom i bispeborgens østfløy. Rommet ble flyttet opp på tunneltaket, omkring to meter høyere enn det opprinnelig sto.

 
Minneparkens første del omfattet Hallvardskatedralen.
Foto: Helge Høifødt

I forbindelse med Christianias 300-årsjubileum i 1924 kom en ny giv for arbeidet i Gamlebyen. I dette året ble det forøvrig bestemt at byen skulle få sitt gamle navn tilbake; middelalderens Oslo hadde hele tiden beholdt sitt navn, men nå ble den til Gamlebyen. På Akerhus festning ble den store bymodellen avduket, og her hadde man også en modell som viste ruinene fra middelalderen. På denne tiden ble også grunnlaget for et parkanlegg i området lagt, og i 1928 ble planen for Minneparken godkjent. Dens første del åpnet 27. mai 1932.

I årene som har fulgt har det vært flere nye utgravninger, og Minneparken har blitt utvidet og fått selskap av Middelalderparken. Kartene over det gamle Oslo har blitt bedre, blant annet ved at man har klart å få orden på usikkerheten omkring Nikolaikirken og Clemenskirken – man trodde lenge at ruinene av Clemenskirken var Nikolaikirken. Enkelte av utgravningsstedene har fått faste navn. Mindets tomt og Søndre felt ligger i bakgården til Clemens' gate 2, og har omkring 25 faser med fjorten brannlag. Nordre felt ligger rett sør for Hallvardskatedralen.

Referanser

Kilder

  • Amundsen, O. Delphin: «Korskirkesognet i Oslo gamleby», St. Hallvard 1955
  • Bugge, Alexander: «Oslo i de første to-tre hundre aarene» i St. Hallvard 1915
  • Bull, Edv.: Kristianias historie, Bind I: Oslos historie, Kristiania 1922
  • Fischer, Gerhard: Oslo under Eikaberg, Aschehoug, Oslo 1950 Digital versjonNettbiblioteket
  • Fischer, Gerhard: «St. Anna gildestue - et klubbhus i Oslo fra middelalderen» i St. Hallvard 1933
  • Hauge, Yngvar: «Bygårder i Håkon V's Oslo» i St. Hallvard 1932
  • Krogstad, Morten. Vandring i Gamlebyen. Utg. Riksantikvaren. Oslo. 1993. Digital versjonNettbiblioteket.
  • Løberg, Leif: «Det gamle Oslos torg», St. Hallvard 1954
  • Løberg, Leif: «Det gamle Oslos gatenett» i St. Hallvard 1955
  • Løberg, Leif: «Det gamle Oslos gårder» i St. Hallvard 1957
  • Schia, Erik: Oslo innerst i Viken, Aschehoug, Oslo 1991
  • Snorre Sturlasson: Heimskringla, Håkon Herdebreis saga
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjonNettbiblioteket.

Koordinater: 59.9059049° N 10.7688728° Ø


Oslo
Oslo i forhistorisk tid · Middelalderens Oslo · Christiania 1624–1814
 
Kristiania/Oslo 1814–1940 · Oslo under andre verdenskrig · Oslo etter 1945