 Olsen Nauen klokkestøperi ble etablert 1844 ved Nauen gård i Sem i dagens Tønsberg kommune, og eksisterer fortsatt på samme sted. Dagens støperibygning er fra 1925. Olsen Nauen klokkestøperi, Åshaugveien 168, 3157 Barkåker er en metallbedrift ved Nauen gård i Sem i Tønsberg kommune, mest kjent for sin produksjon av kirkeklokker og klokkespill.
Fra rundt 1915 har bedriften vært landets eneste klokkestøperi. Den har i dag (2026) seks ansatte, inklusive eier og daglig leder. Pr. 2018 var det støpt rundt 3350 kirkeklokker og klokkespillklokker ved bedriften.
Historikk
 Verkstedet omkring 1900. Foto: fra Ole Christian Olsen Nauen Starten
 En ferdig støpt klokke er tatt ut av støpeformen (engangsform). «Kåpa» av stål henger bak. Klokka støpes opp/ned og den røde pilen markerer en av «materne», dvs åpningene som ettermater støpen med smeltet metall da den flytende klokkebronsen krymper rundt 1,5% under avkjølingen. Slik unngår en små porer i slagringen (den tykkeste delen nederst på klokken hvor kolben slår) og gir en maksimal tetthet av klokkegodset, som fører til maksimal klangfylde og tid med etterklang. Restmetallet i materne kappes av og klokken pusses etter at det har herdet. Foto: Olsen Nauen klokkestøperi gjennom seks generasjoner 175 år, s. 146 Bedriften ble etablert i 1844 av smeden Ole Olsen, født 1802 i Hole på Ringerike, død 1889. I 1827 tok Olsen borgerskap i Tønsberg som smedmester og kobberslager, og i 1840 kjøpte han gården Nauen hvor han videreførte gårdsdriften som ved overtakelsen hadde en hest, fire kuer, fem sauer, en gris.
Han etablerte bedriften i 1844 og fra starten leverte han blant annet kubjeller og dirkefrie låser. I siste halvdel av 1800-tallet ble også dombjeller, hestevekkere, gårdsklokker, skipsklokker, småklokker og mortere også vanlige varer som bedriften leverte.
Kirkeklokker
I 1846 fikk han sine første bestillinger på kirkeklokker, til Mo kirke i Telemark og Borre kirke i Vestfold. Han leverte også tidlig klokker til Svend Foyns hvalfangerskuter. Les mer …
 Erik Schjerpen, rundt tidlig 1910-tall. Foto: ukjent (født 19. november 1871 i Vang på Hedmarken, død 24. september 1916 i Gjøvik) var kjøpmann og idrettsleder. Han virket først og fremst i Gjøvik, og var også noen år hver i Horten og Lillehammer. Schjerpen ble formann i Gjøvik Idrætsforening i 1905. Han skal ha gjort en stor innsats for yngres idrett. Det var også han som sto bak den kjente utgaven av Tranbergrennet, i 1907, da kong Haakon ble invitert til og overvar rennet. Schjerpen ble æresmedlem av skiklubben (den gang ei undergruppe av idrettslaget) i 1912.
I 1909 tok han initiativet til å danne Kristians amts skikrets ( Oppland skikrets). Les mer …
Sjekte, også kalt snekke og kogg, er benevnelse på en åpen spissgattet robåt og en tyngre åpen, spissgattet båt for seil, årer og motor. Den var på rundt 15 til 20 fot, utstyrt med 2 til 4 årer og hadde ofte en liten seilrigg, bestående av spriseil og fokk. Senere ble sjekta utstyrt med motor og ble kjent under benevnelsen motorsjekte. Sjekta er klinkbygd, og stevnen er som regel reist rett på kjølen, forsterket av et krumvokst kne, kalt stavnkne. Sjektene stives av tverrskips ved å feste en eller flere tofter til bordgangene på hver side med tofteknær. Spantene eller bandene er som oftest delt. Sjektene var mest utbredt på Sør- og Østlandet. Les mer …
 Cecilia Christina Schøllers store prestisjeprosjekt var Stiftsgården i Trondheim, som hun lot oppføre som enke. Cecilia Christina Schøller (født Sidsel Kristine Frølich 16. mars 1720 i Tønsberg, død 17. april 1786 i København) var en av Trondheims rikeste personer. Hun kjøpte av kongen i 1776 tittelen geheimerådinne, ikke som hustru av en geheimeråd, men i eget navn, og ble dermed den høyest titulerte kvinne i Norge på slutten av 1700-tallet. Hun lot oppføre Stiftsgården i Trondheim, et av Nordens største trepaléer. Hun var datter av offiser Johan Frederik Frølich (1681–1757) og Hilleborg Frølich f. Wittberg (d. 1771). Faren tilhørte slekta Frølich, mens mora var fra en dansk høyadelsslekt. Cecilia Christina, eller Sidsel Kristine som hun ble døpt, var det tredje av sju barn.
Den 18. september 1742 gifta hun seg med Stie Tønsberg Schøller (1700–1769). Hun var 22 år gammel, mens han var 42 år og enkemann. Hans første ekteskap var med Elisabeth Angell, som døde i 1742. Ekteskapet var typisk for det øvre sjikt i Trondheim; slekta Schøller var først forent med slekta Angell gjennom ekteskap, og så ble den forent med slekta Frølich. Les mer …
 Carl Anton Larsen (1900-1920) Carl Anton Larsen, ofte bare omtalt som C.A. Larsen (født 7. august 1860 på Østre Halsen i Tjølling, død 8. desember 1924 på fangstfeltet i Rosshavet i Antarktis) var skipsfører, havforsker, hvalfanger og selfanger.
Han ledet flere ekspedisjoner i Antarktis og åpnet for den norske hvalfangsten i Sørishavet, blant annet gjennom etableringen av landstasjonen i Grytviken på Sør-Georgia som en forløper for den pelagiske (på åpent hav) hvalfangsten gjennom ekspedisjonene til Rosshavet.I 1887 hadde Christensen vært med på å stifte selskapet A/S Oceana som sendte ekspedisjoner til de vest-antarktiske øygrupper. I årene 1892-1894 var Larsen med som kaptein og ekspedisjonsleder på selfangeren «Jason» på to ferder sørpå for retthval- og selfangst ved De vestantarktiske øygruppene. «Jason» var rigget som bark, og bygget på Rødsværven (senere Framnæs mek. Verksted) i 1881, både verft og fartøy var eid av Christensen.
Det ble gjort geografisk pionerarbeid av stor betydning, men det økonomiske utbyttet ble ikke slik at man gjentok dette, men de skulle komme til å få betydning for hvalfangstnæringens utvikling. Dette skyldes at «Jason»-ekspedisjonene observerte store mengder blåhval, finnhval og knølhval i Antarktis og rundt Sør-Georgia. Larsen foreslo derfor å starte kommersiell hvalfangst der. Les mer …
 Framnæs i 1899. Foto: Narve Sørensen Framnæs Mek. Værksted (også omtalt som Framnæs mek. Værksted og tidligere kalt Framnæs Skibsværft), var et skipsverft og verksted på Rødstangen i opprinnelig Sandar kommune ved Sandefjord frem til kommunesammenslåing i 1968, deretter i Sandefjord kommune. Det hadde vært skipsbygging i området fra 1816 ved flere mindre verksteder, og da Christen Christensen overtok «Rødsværven» i 1868, kjøpte han også opp de andre verftene «Klavenessverven», «Søebergværven» (etter månedsløytnant, tømmerhandler og skipseier Peder Søberg, død 1863) og «Langestrand» ett etter ett. Han startet Sandefjord Flytedokker A/S i 1884.
2. februar 1885 ble Ole Wegger ansatt som formann, og han ble sittende som leder av virksomheten ved Framnæs helt fram til 1. august 1932 som verkstedets første direktør og var sentral i oppbyggingen av verftet.
I årene fram til 1892 eide Christensen nesten alle eiendommene privat, blant annet «Lyhmanns mek Verksted» eller «Sandefjord mek Verksted» som det da ble kalt, og Christensens bedrift ble kalt Framnæs Mek. Værksted. I mellomtiden hadde han også kjøpt «Kamfjordværven» og «Stubbværven». For å finansiere ombygging av verftet til å kunne bygge stålskrog, omorganiserte Christensen selskapsstrukturen til verftet i 1898 til et aksjeselskap. Sandefjord Flytedokker ble oppløst og de to dokkene ble solgt. Nye dokker ble deretter bygd av verftet og Christensen omskapte de gamle skutevervene til et tidsmessig og moderne skipsbyggings- og reparasjonsverksted for dampdrevne skuter av jern og stål. Les mer …
 Tresliperiet til selskapet A/S Holmen-Hellefos. (rundt 1905) Hellefoss AS er en papirfabrikk ved Drammenselva i Hokksund i Øvre Eiker som produserer bokpapir. Bedriften startet opp med avispapirproduksjon i 1898 da Hellefos Træsliberi fusjonerte med Holmen Papirfabrikk og ble til AS Holmen-Hellefos, som senere endret navn til Borregaard Hellefos AS og så kun Hellefoss.
I 2010-åra var Hellefoss er en av de mange norske treforedlingsbedriftene som fikk store økonomiske problemer. 5. april 2013 ble fabrikken slått konkurs, etter å ha gått med underskudd de siste åra. I 2011 hadde bedriften et underskudd før skatt på 27,5 millioner kroner av en omsetning på 251,8 millioner. Hellefoss kom imidlertid i gang igjen noen uker seinere, etter at Hellik Teigen AS kom inn på eiersida. Les mer … | 
.jpg)