 Frantz Nielsen Ribers håndskrift i et brev til biskop Erik Bredal av Nidaros. Skrevet mellom 1625 og 1646, ettersom Riber omtaler seg som sokneprest i Øyer (pastoris ecclesia Öens in Norvegia). (født omkr. 1585 i Ribe i Danmark, død 1646 i Øyer) var en danskfødt prest som kom til Norge omkring 1608 og hadde flere embeter her i landet.
Han ble i april 1608 kapellan i Romedal, og hadde dette embetet til 1612. Den geistlige eden ble avlagt til biskop Niels Clausen Senning den 16. april 1608, og Frantz signerte Franciscus Nicolaj Ripensis.[1] Han ble så sokneprest i Asker, hvor han var til 1617. Det året oppsto en skandale omkring Frantz Riber. Det kom anklager om at han skulle ha krenka ei jomfru, og den 17. april 1616 ble han pålagt av Oslo domkapitel å forsvare seg. Det endte med at han trakk seg fra sokneprestembetet i Asker.[2]
Fra 1617 til 1625 var han rektor ved Tønsberg lærde skole, et embete han fikk tildelt av biskop Niels Glostrup av Oslo etter å ha levd en stund «privatus» som Glostrup uttrykker det.[3] Nøyaktig hvor han var i perioden fra han gikk av i Asker til han ble tilsatt i Tønsberg er ukjent. Ved biskopens første visitas fikk han kritikk for måten han gjorde jobben på, men det ser ut til at det så gikk bedre. En ser av bevarte brev at han skrev god latin, og han var også interessert i kultur. I tida han var i Tønsberg skal han blant annet ha satt opp flere skuespill for elevene.
Frantz Riber fikk den 3. mai 1624 kongelig oppreisning, og året etter ble han sokneprest i Øyer. Der ble han til sin død i 1646. I 1643 kom han igjen i trøbbel. Biskop Erik Bredal av Nidaros skulle reise gjennom bygda, og Riber nekta å ta ham imot på prestegården. Biskopen skrev en klage, som ble forfatta «under åpen himmel». Ribers svar er bevart (se utsnitt øverst). Utvekslinga inneholdt nokså kraftige uttrykk, men var ikke uten humor. Riber siterte apostelen Paulus, som flere steder sier at en tilsynsmann skal være gjestfri og gavmild. Men han hevder at «hvis Paulus selv var tilstede i egen person, og bodde ved en offentlig vei, tvang han meg naturligvis aldri til dette at jeg skulle stå for alle, sitte for alle og skaffe alle det nødvendige til livets opphold og det fordi jeg bor ved en kongevei» [4]. Det er ikke noe som tyder på at dette var en protest mot Bredal som biskop eller person; det var nok heller retta mot det at sokneprester og andre ble pålagt å underholde folk av høyere rang som kom forbi, noe som kunne bli temmelig kostbart. Avskrifter av to de brevene sirkulerte i både Trondheim og København, og man anser at det er originalen av Ribers brev som befinner seg i Det kongelige bibliotek i København. Les mer …
 Gullow Kvalstad. Foto: Hentet fra Studentene fra 1926 (1951). (født 25. april 1907 i Fræna, død 8. juni 1976) var utdannet teolog, men hadde hele sitt virke som skolemann. Etter å ha arbeidet i Dovre, Lunner, Tune, Åsnes og Meløy, var han fra 1945 til 1970 bestyrer (rektor) for Eckboskolen (Grimerud kostskole), en skole for gutter i Stange. Kvalstad tok examen artium i 1926 og begynte deretter å studere teologi. 1928-1929 hadde han et studieopphold i Frankrike. Han ble cand. theol. i 1932 og tok samme år praktisk-teologisk eksamen. Eckbo valgte ikke en geistlig karrierevei, men ble i stedet skolemann. Les mer …
 Bolette Gjør fotografert på 1880-tallet Foto: Ukjent/Oslo Museum Bolette Margrethe Gjør (født Nissen 11. mai 1835 i Trondheim, død 4. november 1909 i Kristiania) var forfatter, redaktør og misjonsforeningsleder. Hun var en ledende skikkelse i misjonskvinneforeningsbevegelsen, herunder var hun redaktør for Det Norske Misjonsselskaps kvinneblad, Missionslæsning for Kvindeforeninger. Hun redigerte også barnebladet Børnebibliotheket, og hun utga en rekke bøker. Gjennom forfatterskapet og sin øvrige virksomhet regnes Gjør gjerne som en av 1800-tallets mest betydelige bidragsytere til moderniseringen av kvinneidealet i kristne kretser.
Bolette Nissen ble født i Trondheim, men faren døde tidlig. Moren giftet seg igjen med Severin Henrik Ræder, og hun og søsteren vokste hun opp i et embetsmannsmiljø i Romedal i dagens Stange kommune, der Ræder kom fra. I 1849 begynte hun på Nissens Pigeskole i Christiania, som onkelen Hartvig Nissen hadde etablert samme år.
I 1850-årene grep en svær kraftfull religiøs bevegelse om seg i landet. Den gikk under navnet «den Lammerske vekkelse». Brytningene var voldsomme og fremkalte så mye ytre og indre strid at folk ble fysisk syke. Det skjedde også med Bolette som ble lungesyk og reiste bort til Madeira i perioden 1858-1860. Deretter var hun to vintrer i Balestrand hos familien til presten og stortingsmannen U. H. Sverdrup. Les mer …
 Den gamle prestegarden i Rendalen, der Samuel Mandall bodde. Foto: Fra Øvre Rendalen: gårdenes og slektenes historie. (født 2. juni 1748, død 4. juni 1843), i Rendalen også kjent som «Gammel-Samuel», var sokneprest i Rendalen i åra 1787-1827. Han var en svært populær prest i bygda, fordi han var omgjengelig, dyktig og opptatt av bygdas interesser: Han sørget for restaurering og nybygg på prestegarden, og var opptatt av fattig- og skolevesen, men var også opptatt av å styrke «sedeligheta» i bygda. Han er skildret skjønnlitterært av Jacob Breda Bull i de to romanene Hr. Samuel og Hr. Samuels rike, der han er hovedperson. Herr Samuel var født på Søgarn Låke i Nannestad, og var sønn av sekondløytnant Jens Samuelsen Mandall (1729-1806) og Anna Munch Grüner. Både moren og faren hans var prestebarn: Morfaren var sokneprest i Romedal Peter Christian Jenssen Grüner, mens farfaren var sokneprest i Nannestad Samuel Mandall. Onkelen hans Fredrik Grüner Mandall (1727-1802) ble dessuten sokneprest i Sørum. Familien flyttet til garden Brattvoll i Romedal i 1752. I 1764 flyttet de så videre til Granberg i samme bygd. Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 6. september 1927: Utsnitt av nekrolog over Johan Filseth. (født 25. september 1862 i Romedal, død 5. september 1927 i Danmark) var lærerutdannet, men arbeidet lengst som pressemann. Filseth var grunnlegger og mangeårig redaktør for avisen Gudbrandsdølen på Lillehammer. Johan Filseths veg på Lillehammer er oppkalt etter han. Som Gudbrandsdølens redaktør var Filseth blant annet en solid støtte for Anders Sandvig da han rundt 1900 så smått begynte innsamlingen av gamle hus og gjenstander fra Gudbrandsdalen. Filseth kritiserte at kommunen og brennevinssamlaget nektet å ta bidra til Sandvigs museumsplaner: «Et vanskeligere folkeferd enn det som nå er til huse i Lillehammer kommunestyre, er det visst vanskelig å oppdrive». Les mer …
| 
