 Hans Cappelens Minde før brannen i 1924. Foto: Hans Cappelens Minde (Barnehjem), Barnehjemmet Hans Cappelens minde : oversikt i anledning 100 års jubieet 8. november 1944 : samt regnskap, Skien, 1944. Lenke til digital utgave på bokhylla.no. Hans Cappelens Minde ble opprettet i 1844 og var det første barnehjemmet i Telemark og ett av de første i Norge. Hjemmet lå ved Ulefossveien i Skien på samme sted som Barne- og Ungdomspsykiatrisk avdeling ved Telemark Sentralsykehus ligger i dag.Hans Mikkelsen (1806-1881) kom fra Vassbund i Kilebygda. I 1830 kjøpte han et lite hus og et jordstykke ved Klostergrinden i Solum. I 1835 giftet han seg med Anne Marie Jonsdatter (1794-1869) fra Blegebakken i Skien. Han var skredder og paret drev i tillegg gjestgiveri med utsalg av brennevin. I 1843 gjennomgikk paret en vekkelse og fant ut at de ikke lenger kunne drive med gjestgiveri og brennevinssalg. De var barnløse og tok til seg fire barn til oppfostring.
I 1844 opprettet de et barnehjem. Det var det første barnehjemmet i Telemark og ett av de første i Norge. Hjemmet mottok mye økonomisk støtte fra godseier Hans Cappelen på Gimsøy Kloster. Da Cappelen døde i 1846 døpte Mikkelsen barnehjemmet til Hans Cappelens Minde.
Hjemmet tok opprinnelig inn både gutter og jenter, men etter hvert gikk det over til å bli et rent jentehjem. Hjemmet levde i mange år fra hånd til munn. Barna arbeidet med jorda og husflid av forskjellig slag. Etterhvert bidro foreninger og private til driften. I 1877 ble hjemmet overtatt av Langesundsfjordens indremisjonsselskap. Hjemmet brant i 1924, men ble snart gjenreist med dagens utseende slik det fremdeles står ved Ulefossveien. Les mer …
 Maleri av Gjemsø kloster fra 1850 var navnet på herregårdsbygningene som lå på Klosterøya i Skien i Telemark, på de tilhørende godseiendommene rundt om i Telemark, og på den forretningsvirksomheten som ble drevet derfra fra slutten av 1600-tallet til 1897.Dagens skrivemåte er Gimsøy for bydelen som omfatter Klosterøya med mer, samt for klosteret i middelalderen. Tidligere ble også navnet skrevet Giemsø, Gimsøe eller Gimsø, mens Gjemsø Kloster var vanlig på 1800-tallet Den lokale uttalen idag er fortsatt Gjemsø.
Eiendomskomplekset til Gjemsø kloster rundt i Telemark hadde til dels fulgt med siden klostervirksomheten i middelalderen. Til dels var eiendommer kjøpt av eierslektene Adeler og Cappelen fra slutten av 1600-tallet til siste halvdel av 1800-tallet. Eiendommer ble gradvis fraskilt, bl.a. ved arveoppgjør etter eidsvollsmannen Didrich von Cappelens død i 1828, skifte mellom arvingene til enken Benedicte Cappelen (død 1881) i 1870-årene, og brødrene Didrik og Hans Cappelens avvikling og oppløsning av godskomplekset i 1890-årene med bl.a. salg av eiendommer i Tinn til staten med en del etterfølgende salg til brukere og festere på gårdene. Les mer …
 Seljord Meieri på 1940-talet. Foto: Sætherskar, 1949, s. 882. Seljord Meieri vart skipa som eit andelslag 19. september 1937. Frå byrjinga var ordførar O. L. Bjørge formann i meieriet.Allereie i 1890 vart det skipa eit smørmeieri i Seljord kommune, men dette var berre i drift i nokre få år. Seinare ordna Seljord Handelslag til eit smørlag som vart ei kjærkomen hjelp i mange år. Fyrst i 1937 vart det skipa eit ordentleg meieri i Seljord.
Meierilaget overtok Borgen frå Seljord Sparebank sitt konkursbo i 1937. Staten hjalp til med både bidrag og lån. Disponent Benterud var konsulent ved innreiing og montering av kjelleretasjen til meieri. Ein sette også inn utstyr til å lage geitmysost. Meieriet vart meldt inn i mjølkesentralen og fekk ta i mot mjølk og fløte frå 1. februar 1939. Les mer …
 Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870). (født 6. april 1818 i Vinje, død 30. juli 1870 i Gran) var forfattar, diktar og bladmann. For mange er han mest kjent for det han skreiv om norsk natur, særleg om fjellheimen. Dikt som «Blaamann» og «Ved Rundarne» («No ser eg atter slike fjell og dalar») er kjent av eit stort publikum også i dag. Han var også ein samfunnsrefsar og målmann med sterke meiningar, og ein pioner i journalistfaget. Aasmund Olavsson måtte tidleg byrja å arbeide på garden. Gjetarlivet skulle gje mykje stoff til seinare skriving, og han meinte at røynsle frå arbeid- og friluftsliv var vel så viktige som skulegang. Etter konfirmasjonen i 1834 meinte både presten og faren at han burde verta lærar, og han vart send til Kviteseid Seminar. Etter to vintrar der tok han eksamen i 1836, og fekk beste karakter. Han var omgangsskulelærar i to grender i Vinje i åra 1836–1841. Så drog han av stad for å få meir utdanning på Asker Seminar, der han tok eksamen sommaren 1843. Les mer …
 Kartskisse som viser kvar gamlevegen i Åsebrekkene gjekk i forhold til tidlegare E-76 (noverande Rv.134). Åsebrekkene (Åsebrekkun) er ein vegstrekning mellom Flatdalsbrua, forbi Svingen (Nutheim gjestgiveri) og vidare oppover mot avkjøringa til Svartdal og Skarsvegen - den gamle vegen til Åmotsdal. Desse bratte kleivane var ferdselsvegen mellom Flatdal og Hjartdal i gamal tid, og det var denne vegen presten Landstad skreiv om i første del av det lange diktet Aneksreisen.
Gamlevegen hadde vore i bruk i uminnelege tider. Ein finn enno restar av den. Vel hundre meter frå brua, i retning nordvest kan ein, fylgje ein gangstig på høgre side som kliv oppover bratte bakken, og ender ved bilvegen ovanfor Åsegardane. På toppen , der ein kan sjå innover Svartdal, er Vadder.
Omkring 1860 og åra frametter var det stor aktivitet i vegbygging mange stader i landet. Vegdirektørembetet blei oppretta, og vi fekk etter kvart eit fagleg senter og ein etat.
I 1861 tok arbeidet med utbetring av vegen til og i 1862 var den nye vegen opp Åsebrekkun ferdig. I Flatdal blei vegen lagt i lia i vestleg retning mot Nutheim og svinger der 180 grader austover mot gamlevegen til Åse. Les mer … | 
