 Inntunet på Huseby. Foto: Svein Stidahl (2010) Huseby (Skedsmo gamle prestegård) (gårdsnummer 37) er en matrikkelgård i Lillestrøm kommune.
Gårdens historie har fire epoker – oldtidsgård, prestegård, fattiggård og bygdetun. I 1937 ble drengestua omgjort til museum under navnet Skedsmo Bygdemuseum, og etter krigen ble hovedbygningen restaurert som prestebolig fra 1800-tallet. Det er den frivillige organisasjonen Huseby gårds venner som de siste årene har vært pådriver for bevaring, utvikling og bruk av museet.At området rundt Huseby er blant de eldste bosatte stedene i bygda, er naturlig. Her er det god og lettdreven jord for primitive redskaper og vid utsikt hvor fiender lett kunne oppdages. Her var det høvelig jord for gravplasser og fin beliggenhet for offer-og tingsted. På gårdens grunn er det gjort en rekke funn fra steinalder frem til vikingtid. Det var her på den åpne slette og mo at de hedenske hestekappløpene, skeidene, ble holdt, og som gav navnet til kommunen Skeidismo. Les mer …
 Laurits Nilsen, fyrste krinsformann. starta som eigen krins i 1902 under namnet Lister og Mandals krets. Krinsen var liten samanlikna med dei andre krinsane som vart etablerte kring i Noreg på denne tida. Men Det norske lutherske Kinamisjonsforbund, som krinsen var ein del av, hadde eit omfattande arbeid i denne vesle krinsen. I 1925 vart krinsen slått saman med Kristiansand krets under namnet Agder krets. Røtene til Kinamisjonsforbundet sitt arbeid i denne delen av Vest-Agder fanst først og fremst i Mandal, i krinsen omkring Laurits Nilsen. I 1885 gjekk det ei stille vekking over Mandal. Fleire ungdomar kom med i denne vekkinga. Dei nyfrelste heldt saman i eit lag som sannsynlegvis på vårparten 1890 fekk namnet Misjonsarbeideren. Handeland karakteriserer livet i kamaratlaget slik: «Dei song, bad og las i misjonsblad og i Bibelen.. Men først og sist samtala dei om alt som interesserte dei og var framme i ordskiftet der dei ferdast. Og så gav dei til misjonen.» Henrik Seyffarth var leiaren i dette kristne kameratlaget. Han søkte i 1887 om å bli tatt opp som elev ved Misjonsskulen i Stavanger, men det vart han ikkje. Han ville reise til Kina som misjonær. Les mer …
Stiftsmøte for Haalogaland bispedømme i 1923 ble initiert med en målsetting om å få gjennomdrøftet Normalplanen for landsfolkeskolen av 1922, som så å si hadde vært i bevegelse fra 1889. Veien fram hadde vært lang og spekket med dramatikk. Nasjonsbyggere, konservative og revolusjonære kom tidvis både i et fruktbart og idemessig samvirke, men prosessen var nok mest preget av kampen om samfunnsmakten og den idemessige utforming av grunnskolen. Da normalplanen var vedtatt ble det debatt – en debatt som i stor grad ble styrt av kirkas folk. Det som ble hovedsaken nå var planens forslag om å senke timetallet i kristendomsfaget. Les mer …
 Utsnitt av den første siden av Andebus og Norges eldste kirkebok. Utsnittet viser døpte i Andebu sogn 1623. Siden er noe skadet i kantene. Fra Arkivverket, skannede kirkebøker. En kirkebok (bokmål) eller ei kyrkjebok nynorsk er en protokoll der presten fører inn sine embetshandlinger, som dåp, introduksjon, konfirmasjon, vielse og begravelse. Kirkebøker kan også inneholde annen informasjon, ettersom de mange steder i perioder har fungert som et moderne folkeregister. Bøkene er blant de viktigste slektshistoriske kildene.Den første kjente kirkeboken ble innført i Toledo erkebispedømme av kardinal Francisco Ximenes de Cisneros i 1497. Årsaken var at kardinalen ønsket bedre oversikt over dåp og ekteskap i sitt område. Tidligere hadde man ikke hatt samme behov for permanente oversikter, ettersom befolkningen var lite mobil; de som flyttet på seg var stort sett enten svært rike personer som hadde alle papirer i orden, eller svært fattige personer som det uansett var vanskelig å ha oversikt over i et samfunn uten sikre identitetspapirer. Ordningen spredde seg raskt i Vest-Europa, og i 1563 ble det innført i katolsk kirkerett at alle sogn skulle føre kirkebøker.
På det tidspunkt hadde én kirke som brøt med Roma allerede innført tilsvarende ordning: Den 5. september 1538 bestemte Thomas Cromwell at alle sogn i Den engelske kirke skulle føre kirkebøker. Det tok en del år før ordningen ble gjennomført overalt i landet, ettersom mange prester fryktet at det dreide seg om forberedelser for ny skattlegging, men England må antagelig uansett antas å ha vært først ute med nasjonal lovgivning om kirkebøker.
Den eldste bevarte norske kirkeboken, som befinner seg i Statsarkivet i Kongsberg, er fra Andebu og begynner i 1623. De eldste norske kirkebøkene ser ut til å ha blitt til ved at de enkelte prestene selv har tatt initiativ til det, og det er mulig at det har eksistert bøker fra før 1623. Ved Kirkeritualet av 1685 og Christian Vs Norske Lov skulle føringen komme inn i regulære former, og fra 1700-tallet er det bevart kirkebøker fra de fleste prestegjeld i landet. Les mer …
 Olavskilden på Hammer i Lørenskog. er en liten ferskvannskilde på toppen av det furukledte Hammerberget i Lørenskog, rett ved Hammer-gårdene og Lørenskog kirke. Kilden er 7–8 meter lang og snaut 3 meter på det bredeste. Den går ikke tom, selv ved langvarig tørke. Rundt kilden er det satt opp et stakittgjerde, og rundt den er det plassert ut benker.
Ifølge sagnet skal guden Tor (Tor med hammeren) ha blitt rasende da han så at det ble bygd kirke på Hammer. Med all sin kraft kastet han derfor hammeren sin, Mjølner, mot kirken for å knuse den. Imidlertid var kraften til Olav den hellige, helgenkongen som falt på Stiklestad i 1030, større. Hammeren forandret derfor retning og traff i stedet Hammerberget. Hammeren laget et arr i berget, og der sprang det fram en kilde som fikk navn etter hellig-Olav. Les mer … | 
