Fjørmannsfar (jf. islandsk fjögramannafar og færøysk fýramannafar), òg kalla firmannsfar, fjørnfar, fjørefar, fjøfar m.m., var ein båttype som var vanlig i alle fall frå 1600-talet og fram til 1800-talet. I ulike kjelder blir dei omtala som båtar med fire, fem eller seks rorsrom. Fjørmannsfar var vanlige i alle fall på både Sunnmøre og Nordmøre. I skifteprotokollane frå Nordmøre på andre halvdelen av 1600-talet ser fjørmannsfara ut til å ha vore ein slags fyringar.
Hans Strøm skriv i Søndmørs Beskrivelse (1762): «Fjøringfar eller Fjæringfar, som af andre kaldes Fjærmandsfar, er et Navn, som uden Tvivl vil sige det samme som Firerøings-Far, efterdi det tillægges en Baad med 4 Par Aarer, som dog altid bemandes med 6 Karle og er det almindeligste Slags Havbaad, hvormed man i Vaar-Fiskeriets Tid reiser 2 til 4 Mile ud i Havet for at fange Torsk.»
I eit notat frå Ole Ekkilsøyvåg frå Averøya sitert i Nordmøre fiskerisoge er fjøfar omtala som eit anna namn på femroring. Les mer …
 Inngangen til den eldste gruva, som ligger langt nede i lia. Foto: Chris Nyborg (2013) (oppr. Averøen Kobberwærk) med tilhørende gruver i Dyrsetlia på Averøya ble drevet i perioder på 1800-tallet. Malmforekomstene ble først funnet omkring år 1800. I 1806 ble det gitt konsesjon for drift til Mikkel Grendahl og interessenter. Den siste perioden med aktivitet i gruvene var i 1916– 1917.
Den første perioden med drift varte fra 1806 til 1813. Det ble åpna flere gruver i Dyrsetlia, der det var betydelige forkomster av kobberkis. Man åpna også gruver i Stokkdalen og Vassdalen, men disse ga ikke like godt resultat. De første gruvene var ikke spesielt dype, ettersom man fant kobberkis på overflaten og et stykke inn i fjellet. Malmen ble i første omgang kjørt på sleder fra Flatset og deretter frakta med skip til Løkken Verk i Meldal. I det svært ulendte terrenget var det et slit å få fram sleder med opptil et tonn malm. Hans Grøn Bull forteller i Noget om Qvernæss og Grib paa Nordmøer (1817) at foretaket ikke gikk i balanse, og derfor ga opp driften.
Etter at den første prøveperioden ble avslutta i 1813 var det ingen aktivitet fram til 1830. Da kom det inn engelsk kapital, og Averøya kobberverk ble etablert med eget smelteverk på Kalvøya, som var i drift til omkring 1848. Smelteverksbygningen er delvis bevart som driftsbygning på Steinsvika. Det ble gjort store investeringer, anslagsvis omkring 86 000 spesiedaler. Man begynte i denne perioden å trenge dypere inn i fjellet, med gruveganger som strakte seg opptil 200 meter inn. Driften ble opprettholdt til omkring 1850. Da den ble nedlagt hadde man ikke tjent inn noe av investeringene. Les mer …
 Erkebispegarden var lensherresete frå kring 1556 til overgangen til amt i 1662. Foto: Olve Utne , òg kalla Trondhjems len, og i ein periode frå 1530-åra til 1550-åra Steinvikholms len, var eit av fire hovudlen i Noreg som vart oppretta i 1503, og det bestod som len med ymse grensejusteringar fram til lenssystemet vart avvikla og erstatta med amt i 1662. Administrasjonsstaden for hovudlenet var for det meste byen Nidaros, seinare kalla Trondheim og Trondhjem. Kjerna i hovudlenet var sjølve slottslenet, og i tillegg fanst det eit varierande antal smålen som underlen. Lensherrens residens ble kalt Kongsgaarden eller Trondhjemsgaard.
Smålena vart ofte samanslegne i ulike, meir eller mindre kortvarige konstellasjonar, men etter kvart vart smålena tekne inn i sjølve slottslenet, slik at dette dekte heile Trøndelag, Namdalen og Nordmøre midt på 1600-talet. Les mer …
Ei kokse ( nordmørsk) «ko’ks») eller prame ( nordmørsk) «pra’m») er ein liten, flatbotna robåt hovudsakleg bruka til heimefiske, småærend og lett transport. Typiske særtrekk inkluderer spiss framstamn, akterspegel, flat botn med tverrbord og langsgåande kjøl, og eitt par tollepinnar. Botnen kan elles vera forsterka med eit langsgåande bord på kvar side av kjølen. Koksa har normalt to band med tofter, og i tillegg kan dei ha ein sess ved akterspegelen. I rorsrommet er det gjerne ei opa tilje med tversgåande ribber som er gode å ta spenntak mot når ein ror. Framskotten og akterskotten blir gjerne bruka til last. Lengda på koksa er normalt kring 10–12 fot. Geografisk sett er koksa vanleg på Nordmøre og i Fosen (kysten av Trøndelag fylke sør for Flatanger). Namnet kokse kjem frå sørsamisk guksie (uttala goksie i namdalssamisk), som elles tyder ei lita drikkeause av tre og med eitt skaft. Les mer … | 
