 Kartutsnittet fra 1800 viser beliggenheten til husmannsplassen Piisud nordøst i Digeren samt naboplassen Tekstebakken. Forbi Piisud passerer «Wey over Östmarken til Gaarden Hovelsrud i Sverige.» Pissut (gnr. 7/24) er et småbruk i Kongsvinger kommune og var opprinnelig en husmannsplass under storgarden Skinnarbøl i tidligere Vinger kommune.
Navnet er antagelig en forvanskning av et eldre finsk navn, og plassen er også ofte benevnt som et finnetorp. Men Pissut kan også være et hækenavn. I kirkebøkene er skrivemåten Pisud mest brukt.
Pisud er forøvrig et vanlig etternavn som sprer seg ut fra India og kommer opp som bulgarsk ved språksøk. Kan det være romani som er opphavet til navnet på denne plassen ved Digeren?
Pisud er nevnt første gang i 1720 da det ble døpt et barn herfra. Foreldrene var Asor Amundsen og Eli Torbjørnsdatter fra Ausbøl. De hadde giftet seg i 1712, og Inger var nesten 40 yngre enn Asor. Vi vet om fem barn i familien: Amund, Anders (1718 – 1738), Kari født i 1720, Ole i 1722 og Ragnhild i 1725. De tre siste var født i Pisud. Hvor lenge denne familie var her, vet vi ikke, men Asor døde på Prestegårdseie i 1749.
I 1729 hadde «Pige» Kersti Jonsdatter fra Pisud datteren Kari til dåpen i Vinger kirke. Hun var ikke gift, men oppga at barnefaren var en svensk underoffiser, Sven Nilsen, som hadde lovet å ekte henne. Det løftet holdt han, og i mars 1730 ble de trolovet og i desember gift. I januar 1736 hadde Sven Nilsen tre saker på tinget i Vinger, to mot landherren Lars Arnesen Ausbøl for overfall, først på Nor tre uker før, så på Svensrud under Skinnarbøl i slåttonna sist sommer da Sven Nilsen etterpå gikk ledig i lengre tid. Tredje saken var mot Jørgen Skansgaarden som sist sommer hadde skjelt ut Sven og beskyldt han for tyveri. Les mer …
 Jaren sanitetsforening på tur med menn, barn og hund i 1925. Eier: Randsfjordmuseet Jaren Sanitetsforening, på Jaren i Gran kommune på Hadeland, ble stiftet 1. desember 1919 hos Aslaug Wist, som lokalforening av Norske kvinners sanitetsforening. Det var 10 kvinner om skrev seg inn som medlemmer på det første møtet i 1919, og flere kom med like etterpå. Det første styret bestod av formann Aslaug Wist, nestformann Ragna Horn, kasserer Sofie Thomsen, Betzy Lysen og Marie Myrvold. Det var spanskesyken som førte til at Jaren sanitetsforening ble stiftet. Mange hadde mistet noen av sine nærmeste, barneflokker var blitt uten mor eller far, og det var lite støtte fra det offentlige. Fru Aslaug Wist var den som først foreslo å etablere en sanitetsforening. Hun kjente til sanitetsforeningenes arbeid fra sitt hjemsted Sparbu. I nabokommunen hadde Fredrikke Marie Qvam vært med på å stifte Norske kvinners sanitetsforening.
Lagets første mål var å få en egen sykepleierske, for det var mangel på dette. De startet opp med en basar pinsen 1919, fortsatte å samle inn penger ved utlodning på møter, salg av merker og maiblomster. Fra 1. november 1921 kunne de ansette Søster Maren Espegren som sykepleier og barselpleierske. Foreningen kjøpte også inn sykemateriell, blant annet en sykekurv med kalesje som kostet 149,- kroner. Søster Maren jobbet for foreningen i fem år, og sluttet for å jobbe på sykehus. Da var det ansatt sykepleiersker i både Brandbu og Gran, og foreningen valgte da å ikke ansette en ny. Les mer …
 Hanna Marie Resvoll-Holmsen ved teltet sitt i Adamsfjord, Lebesby kommune. Adamsfjordfossen til venstre. Foto: Gunnar Holmsen/NB Hanna Resvoll-Holmsen f. Resvoll (fødd 11. september 1873 i Vågå, død 13. mars 1943 i Oslo) var botanikar, og saman med søstera Thekla Resvoll ein av dei kvinnelege pionerane i dette faget.
Ho voks opp i Vågå, med ei mor som hadde ein flott blomsterhage og som gav interessa for planter vidare til døtrene. Do ho var fem flytta familien til Kristiania. Som barn var ho alvorleg sjuk, og etter at ho fylte tolv var ho lite på skulen. Jamvel fekk ho som nittenåring teke middelskuleeksamen, og i nokre år var ho lærar i botanikk. Først i 1902 fekk ho tatt examen artium på latinlinja. Ho byrja så å studere realfag, og hadde nokre gode år på Det kgl. Frederiks Universitet i Kristiania. I 1910 tok ho hovudfag i botanikk, slik søstera hadde gjort i 1899.
Det første feltarbeidet ho gjorde var noko tidlegare, i 1907. Då var ho med på ekspedisjonen til oseanografen Albert I av Monaco til Svalbard. Ho var den einaste kvinnelege deltakaren, men ser ut til å vorte teken på alvor, for ho vart rodd i land med telt, privant og botanisérkasse – og eit gevær om det skulle kome isbjørn. Året etter drog ho åleine til Svalbard for å fotografere for bokverket om ekspedisjonen. Ho etterlet seg ein stor plantesamling frå somrane på Svalvard, og tok nokre av de første fargebileta av arktisk flora. Boka Observations botaniques kom i populærutgåva Svalbards flora i 1927, og var den første floraen for øygruppa. Les mer …
 Utsikt frå Heggjabottsetra i Billingsdalen i Skjåkålmenninga. Det viser mange sider ved ressursar og verksemd i ålmenninga: seterbruk, høgfjell, produktiv furuskog. I dalbotnen lengst borte kan skimtast tre småbruk i Brumillomsgrenda. I dalbotnen nærast: Heggjabottvatnet, som er ei utviding av Otta-elva. Vatnet vart oppdemt som del av kraftutbygginga i Øvre Otta 2002-2005. Foto: Hans P. Hosar. kan delast inn i fem hovudbolkar:
1. Tida fram til 1726, da kongen selde eigedomen til private. Før 1726 kan ein definere Skjåk-ålmenninga som statsålmenning.
2. Perioden 1726-1798, da eigedomen var privatålmenning ått av enkeltpersonar som dreiv ålmenninga med kommersielt føremål.
3. Tida 1798-1930. Skjåk Almenning vart bygdeålmenning da gardbrukarane i fellesskap kjøpte eigedomen i 1798. Fram til 1930 var lite og ingenting av salshogsten foredla innanbygds. Avhending ut over det som gjekk til bruksretten, galdt mest rundtømmer.
4. Tida 1930-1995. I 1930 sette ålmenninga i gang eit større foredlingsanlegg ved Bismo, med sagbruk og høvleri. Frå da av har foredlinga av tømmeret i all hovudsak foregått der.
5. Året 1995 kan brukast som periodeskilje fordi bruksretts- og eigarinteressene det året kom fram til ei ordning som båe partar har funne seg til rette med. Elles har det både før og etter 1995 gradvis skjedd ei vektforskyving i verksemda frå tømmer og trelast til andre type utmarksnæringar.
Les mer …
 Per Vigstad, truleg ved hytta til A.I. Odden i Skjåk. Fotograf ukjent. (fødd i Skjåk 9. oktober 1867, død i Oslo 6. januar 1959) var skulemann, jurist og embetsmann. Han var tilsett i Kyrkje- og undervisningsdepartementet frå 1902 til han vart pensjonist i 1938. Som ekspedisjonssjef ved departementets avdeling for folkeskulevesenet frå 1919 stod han sentralt i arbeidet med å realisere einskapsskulen.
Vigstad var oppvaksen i yttarste fattigdom. Som elleveåring flytta han heimefrå for å vere gjetargut på Vestlandet. Såleis visste han godt frå eiga livserfaring kor viktig det var å skape utvegar til fullverdig utdanning for alle og einkvar med evner og vilje til det.Foreldra var Anne Persdotter frå Larskvea under Nord i Lund i Skjåk (1830-1927) og Sylfest Syversen frå Blikka under Bakke i same bygda (1830-1887). Per var den femte av i alt sju sysken (eit av borna døydde som spebarn). Dei tre fyrste var fødde før foreldra gifta seg. Da den fjerde vart døypt 23. juni 1861, var foreldra nyleg blitt gift og budde på plassen Kvernroa under Holmork. Les mer …
 Samholdgården i Trondhjemsvegen på Gjøvik (1948). var ei avis som ble utgitt på Gjøvik fra 1885 til 1998. Avisa kom også ut under navna Samhold/Velgeren, SV og Vestopland. Avisa holdt først til i Strandgata, men flytta seinere til Trondhjemsvegen. Samhold hadde også et stort trykkeri, visstnok det største på Vestopplanda rundt første verdenskrig. Bladet ble grunnlagt av Johan Enger, ivrig Venstre-mann og skyttergeneral. Enger var også en av de sterkeste forkjemperne for jernbaneutbygging nordover fra Kristiania. Engers blad ble raskt det største i amtet, og hadde etter få måneder rundt 1000 abonnenter. Samhold var fra starten mer radikal enn konkurrenten Gjøviks Blad, som også påberopte seg å være ei Venstre-avis. Samtidig var ikke Enger mer radikal enn at han syntes Johan Castberg og Arbeiderdemokratene sto for langt til venstre i det politiske landskapet. I 1904 starta da også «demokratene» sin egen avis på Gjøvik, Velgeren. Johan Enger var redaktør av Samhold helt til 1912. Les mer …
 K.G. Wågen vart gjerne midtpunktet der han var til stades. Her (med tversoversløyfe) frå eit konfirmasjonsselskap i Skjåk i 1963. Foto: Kristian Hosar. (fødd 9. september 1891 i Tingvoll, død 10. september 1982 i Skjåk) var lærar, underoffiser og lokalpolitikar. Han verka det meste av sitt vaksne liv i Skjåk. Der markerte han seg sterkt som kommunist på 1920-talet. Han gjorde mykje for å betre skulestellet i bygda, og har mykje av æra for at det kom i gang realskule i Lom og Skjåk. Han var målmann, og arbeidde for språkskifte til nynorsk i kommunen. I april 1940 stilte han som befal for lokale frivillige til motstand mot invasjonstroppane. Under okkupasjonen vart han arrestert og send til Kirkenes under læraraksjonen. Han vart også arrestert av Gestapo ved eit seinare høve. Wågen var handlekraftig, etter måten sjølvmedviten og hevda klåre meiningar. Han må seiast å ha vore ein omstridd person i Skjåk, iallfall i tida før krigen. Det hekk mykje saman med dei radikale politiske haldningane hans, men også med sider ved hans personlege livsførsel som folk ikkje tykte høvde så godt til hans rolle som kyrkjesongar, lærar og barneoppdragar. Les mer …
 Halvor Hoel på sine eldre dager. Teikning utført av ein soneson. Halvor Hoel (fødd på Nes på Hedmarken 4. februar 1766, død same stad 5. mars 1852) var gardbrukar på Hol, ein av dei største gardane på Nes. Mest er han kjend som politisk agitator og leiar for bondeaksjonane i 1818. Han var ein omstridd person i samtida og omdiskutert i ettertid. Det botnar både i hans politiske haldningar og aksjonisme, og i hans til dels stormfulle og ukonvensjonelle privatliv.
Halvor Hoel var ugift, men hadde tre søner med to ulike kvinner. Med Guri Gudmundsdotter fekk han Nils (fødd 1800) og Ole (fødd 1804), same år fekk han sonen Lars med Marte Nilsdotter. Både dei to kvinnene og sønene budde på Hol. Halvor Hoel lyste sønene i kull og kjønn (erkjente dei som rette søner og gav dei dermed arverett på linje med born fødde i ekteskap), og Nils vart eigar av Hoel-garden etter faren sin. Les mer … | 
_kart_1800.jpg)
